Sluttreplikk om «Politivoldssaken»

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen har i sitt svar (20.01.20) til mitt innlegg om «Forskning, sannhet og løgn» (14.01.20) tilkjent meg den samme sannhets-pretensjonen som de selv har påberopt seg i debatten om «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale». Det er et «diskursetisk» fremskritt; offentlig debatter uten en slik gjensidig anerkjennelse er ufruktbare.

Det gjennomgående argumentet i Kvam, Magnus og Kristensen sitt svar er at jeg er for velvillig overfor Nordhus og Vogt og at jeg «legger til grunn en norm for evaluering av forskning som er uakseptabelt liberal». Men det jeg har lagt til grunn, er ikke en liberal norm for evaluering av forskning, men et strengt krav om belegg for anklager rettet mot to forskere, i dette tilfellet anklager om at deres forskning er basert på løgn og svindel. Strengheten i dette kravet er proporsjonal til alvorligheten i anklagene, fordi Kvam, Magnus og Kristensen har bevisbyrden for anklager som retter seg direkte mot det som er den etiske kjernen i forskerrollen, sannhetsforpliktelsen.

Når Kvam,Magnus ogKristensen anfører at «det er sannsynlighetsovervekt for at dette Appendix ikke eksisterer», anvender de et begrep fra sivilprosessen, sannsynlighetsovervekt, som ikke uten videre kan brukes i et argument om at Nordhus løy når han har hevdet at Appendix A finnes. For det første åpner også norsk sivilprosess for at beviskravet i visse tilfeller kan heves, slik dommer Charles Gray gjorde i David Irvings søksmål mot Deborah Lipstadt og Penguin: «...whilst the standard of proof remains the civil standard, the more serious the allegation the less likely it is that the event occurred and hence the stronger should be the evidence before the court concludes that the allegation is established on the balance of probability» (seksjon 4.10 i dommen fra 2000).

For det andre er det i et rettsepistemologisk perspektiv nokså uklart hva slags relevans sannsynlighetsresonnementer overhodet har i enkeltsaker som dette. Den svenske rettsteoretikeren Christian Diesen har karakterisert bevisbedømmelse som en form for rettslig arkeologi, der de spor som fortiden har avsatt i nåtiden, får status som mulige bevis for holdbarheten av anklagene. I en slik forståelse er statistiske sannsynlighetsfordelinger bare unntaksvis relevante. Kvantifiseringer av beviskrav i rettsbelæringer henviser ved nærmere ettersyn som regel mer til overbevisningsgraden i oppfatninger enn til objektive egenskaper ved den realitet som oppfatningene referer til. I Nordhus` tilfelle er det mer snakk om en grunnleggende, ikke-kvantifiserbar usikkerhet, som tilsier varsomhet når holdbarheten av hans påstander skal vurderes.

Kvam, Magnus og Kristensen har imidlertid gitt et tilstrekkelig belegg for at «Erklæringen underskrevet av syv «uavhengige intervjuere» har vist seg å være delvis usann». I ett tilfelle er det ikke bare snakk om delvis usannhet, men om en regulær løgn: en navngitt underskriver har overfor KMK fortalt at «han aldri gjorde noen intervjuer for voldsundersøkelsen» (s104). Siden det ikke er noen grunn til å anta at denne «tilståelsen» er falsk, er det holdbart å legge den til grunn som belegg for løgn. Når jeg ikke, som forfatterne påpeker, har kommentert dette «i det hele tatt», er det fordi Kvam, Magnus og Kristensen ikke har gitt noe tilstrekkelig belegg for at denne løgnen også kan tilskrives Nordhus, slik de tilsynelatende impliserer når de i boka skriver at «Gunnar Nordhus klarte å få troverdige personer til å underskrive på en erklæring som for de fleste av dem faktisk var uriktig» (s105). Her er det relevant å nevne at Nordhus i 1990 ble frikjent i straffesaken mot ham for en anklage om medvirkning til falsk forklaring. Jeg antar at dette for forfatterne blir nok et eksempel på en «liberal» og uakseptabel velvilje, men det følger av det strenge krav til belegg jeg legger til grunn for Kvam, Magnus og Kristensens alvorlige anklager om svindel og løgn.

Det samme gjelder to eksempler Kvam, Magnus og Kristensen gir som dokumentasjon på at Nordhus opptrådte med falsk identitet i sin forskningsvirksomhet: «...at Nordhus utgav seg for å være politi, da han skulle intervjue et voldsoffer» og at han ga «inntrykk av å ha vært medisinerstudent, på Haukeland sykehus». Når jeg ikke har lagt vekt på disse to eksemplene, er det fordi ingen av dem, i motsetning til injuriedommen mot Nordhus i 1983, er blitt utsatt for den offentlige belysning som tross alt fant sted i injuriesaken. I det første tilfellet svekkes dessuten holdbarheten av den intervjuede kvinnens forklaring ved opplysningen om hennes dårlige hørsel (s135). I det andre tilfellet blir det opplyst at Nordhus «presenterte seg som «student» overfor en av de administrativt ansatte, som da oppfattet det slik at han var medisinsk student» (s39). At Nordhus var medisiner- og ikke juss-student, er altså en feiltolkning som like godt kan tilskrives den ansatte, og ikke en løgn fremsatt av Nordhus selv.

Kvam, Magnus og Kristensen kommer i sitt svar med interessante opplysninger om Nordhus` og Vogts metodiske refleksjoner - opplysninger som så vidt jeg kan se ikke har vært kjent tidligere. De skriver at forskerne i 1974 gav uttrykk for tvil om holdbarheten av de erindringsdata som de i 1981 la til grunn for sitt omstridte estimat av det årlige antall tilfeller (360) av politivoldsovergrep i Bergens-området i boka Volden og dens ofre. At metodiske forutsetninger blir endret i løpet av en forskningsprosess, er imidlertid ikke så uvanlig og under enhver omstendighet ikke godt nok som belegg for opportunistiske snuoperasjoner.

Resonnementet fra 1981 er dessuten gjennomsiktig i den forstand at de forutsetninger det bygger på, er eksplisitt gjort rede for. 320 voksne oppgav at de i den 18 måneder lange registreringsperioden var blitt utsatt for tilsammen 353 voldstilfeller, hvorav 26 tilfeller der 22 personer opplyste at de hadde blitt utsatt for politivold, altså i underkant av 18 tilfeller i året. Ofrene ble så spurt om hvor ofte de var blitt utsatt for vold før 1974 og hvor ofte de da oppsøkte lege for behandling. 5 prosent (1 av 20) av disse politivoldstilfellene medførte legebehandling. Med andre ord: bare hvert 20. politivoldstilfelle førte til at offeret oppsøkte lege. Dermed får vi det omstridte estimatet: 18 ganger 20 er 360. Forutsetningene for dette estimatet kan imidlertid endres: om vi halverer antallet årlige politivoldstilfeller fra 18 til 9 og øker andelen som ble legebehandlet fra 5 prosent til 10 prosent, får vi 90 tilfeller av politivold årlig. Det er fortsatt et høyt tall, men adskillig lavere enn estimatet på 360.

Det er ingen tvil om at forutsetningene for og usikkerheten knyttet til estimatet på 360 ble underkommunisert av forskerne i den opphetede debatten som fulgte etter offentliggjøringen i 1981. Noe av den lærdommen som kan trekkes ut av politivoldsdebatten, er viktigheten av epistemisk ydmykhet når forskningsresultater skal formidles til offentligheten. Mangel på slik ydmykhet fra Bratholms side var faktisk en del av grunnlaget for at fire av de fem utsagnene fra Norsk Politiforbund som Høyesterett mortifiserte i 1993, ble reetablert som legitime av EMD i 1999.

Helt til slutt i sitt svar fremsetter Kvam, Magnus og Kristensen en interessant, betimelig, men også intrikat oppfordring om at jeg bør «ta stilling til om N&Vs forskning, og deres omtale av sine metoder, var grovt uaktsom». «Uredelighet» og «grov uaktsomhet» er sentrale begreper i §8 i forskningsetikkloven fra 2017. I sin felles høringsuttalelse til denne loven uttrykte De nasjonale forskningsetiske komitéene (FEK) skepsis over den uklarhet som fortsatt består når det gjelder hva som etter loven skal gjelde som vitenskapelig uredelighet, som er «forfalskning, fabrikkering, plagiering, og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning».

Et formaljuridisk svar på Kvam, Magnus og Kristensen sin oppfordring er at forskningsetikkloven av 2017 ikke kan gis tilbakevirkende kraft på forskningsvirksomhet som fant sted på 1970-tallet, over 40 år forut for loven og 15 år før systemet med forskningsetiske komitéer ble opprettet i 1990. Et slikt svar er imidlertid utilfredsstillende, etter som forskningsetikk er mer enn juss og etiske dommer ikke kan være underlagt et slikt forbud mot tilbakevirkende kraft – i alle fall dersom man (som undertegnede) forkaster moralsk relativisme. Hvis f.eks. slaveri er moralsk forkastelig i dag, har det også vært moralsk forkastelig helt siden det ble institusjonalisert i før-historisk tid.

Anvendt på politivoldsforskningen blir min konklusjon at Kvam, Magnus og Kristensen i sin bok har avdekket rot, uklarhet og inkonsistens i forskernes redegjørelse for de metoder de har brukt i sitt omfattende forskningsprosjekt og at disse svakhetene må kunne karakteriseres som forskningsetisk uakseptable. Men jeg er fortsatt ikke overbevist om at Kvam, Magnus og Kristensen har fremlagt tilstrekkelig belegg for en adskillig sterkere påstand om forsettlig eller grovt uaktsom forfalskning, fabrikkering og plagiering, som er hovedingrediensene i etikklovens forståelse av vitenskapelig uredelighet.

Allikevel hefter det, som FEKs høringsuttalelse indikerer, en uklarhet ved hva som ligger i formuleringen i §8 om «andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer», altså normer som er operative i forskningspraksis og som eksisterer uavhengig av jussen. I følge § 7 kan Granskningsutvalget for uredelighet i forskning «også behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer på eget initiativ». Dersom utvalget kunne ta et slikt initiativ i politivoldsaken, ville det være en mer konstruktiv måte å håndtere spørsmålet om uredelighet på enn et injuriesøksmål.