Forskning, sannhet og løgn

«Løgn i forskning kan aldri aksepteres, Halvorsen»», sier Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen (KMK) i sitt samtidig publiserte svar på mitt innlegg (11.01.20) om «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» - som om mitt innlegg gir dem noe tekstmessig belegg for at jeg hevder det motsatte. «Er slik opptreden i tråd med hva Halvorsen vil akseptere i sin egen forskning, eller i forskningen til dem han veileder?» Om denne tolkningspraksis er representativ for deres generelle omgang med andres tekster, er det illevarslende.

Jeg omtaler så vel Gunnar Nordhus' angivelige løgn om sin egen identitet og Erving Goffmans tilsløring av sin egen forskerrolle, som forskningsetisk klanderverdig opptreden vis-a-vis informanter. Hvorledes en slik beskrivelse kan tolkes som tilslutning til eller bagatellisering av løgn i forskning, er en gåte. Når jeg skriver at «den forskningsetiske kritikken av forstillelse i omgangen med informanter ikke kan ha samme epistemiske relevans som kritikken av forskningsresultatenes sannhetsgehalt», så impliserer naturligvis ikke det at forstillelsen blir legitim.

«Er Halvorsen virkelig ikke i stand til å se forskjellen her?», spør KMK, og peker på at Nordhus, i motsetning til Goffman, benektet at han «hadde opptrådt med falsk identitet». Joda, jeg ser forskjellen, men i motsetning til Nordhus’ manipulative opptreden var Goffmans forstillelse en integrert del av et langvarig feltarbeid og følgelig noe som krevde en redegjørelse når forskningen skulle formidles i ettertid. Til forskjell fra «Asylums» var «Voldskriminaliteten og dens ofre» i hovedsak basert på medisinske journaldata for voldsofre og intervjuer utført av forskere som aldri la skjul på sin identitet. Nordhus’ adferd var derfor ikke en del av en metodikk som det måtte redegjøres for, men et enkeltstående forskningsetisk overtramp som aldri burde funnet sted. Riktignok er injurie-dommen fra Bergen byrett svært omstridt, men jeg legger den allikevel til grunn, etter som jeg ikke har tilgang til uavhengig belegg som gjør det plausibelt å trekke den i tvil. KMKs bruk av domstolsavgjørelser som empiri, derimot, er ikke preget av en slik begrensning: mens injuriedommen uten videre tas for gitt, beskrives Høyesteretts beslutning om gjenopptakelse av bumerangsakene i 1998 som resultat av «et utrettelig påvirkningsarbeid» (s.252).

Her kan du lese hele innlegget fra de tre forfatterne av boken «Politivoldsaken - Norges største forskningsskandale»

«Det er betegnende at «ingen kritikerne [sic] av boken «Politivoldsaken» eksplisitt har erkjent at forskningens fremste forpliktelse er å forholde seg til sannheten...», hevder KMK mot slutten av sitt tilsvar. Dermed hopper de bukk over den delen av mitt innlegg der jeg fremholder nettopp betydningen av sannhetsforpliktelsen, i min dokumentasjon av deres sterkt misvisende beskrivelse av EMDs avgjørelse i Johnsen og Nilsen mot Norge (1999). Denne delen, som utgjør hovedtyngden av mitt innlegg, blir ikke kommentert i det hele tatt. Her skriver jeg følgende: «Mens motivene for forskning kan variere, er all forskningsvirksomhet konstituert ved forskeres systematiserte forsøk på å skille sanne utsagn om forskningens gjenstandsområde fra falske».

Men nettopp fordi sannhetsforpliktelsen er konstituerende for all forskning, utløser anklager om svindel og løgn en særlig sterk forpliktelse til å gi holdbare begrunnelser for anklagene, slik EMDs avgjørelse viser. En løgner forsøker å overbevise andre om riktigheten av noe som løgneren selv vet er falskt. Løgneren opptrer, som Wittgenstein uttrykker det, logisk parasittisk på sannheten. Det er altså ikke nok å vise at utsagn er falske, misvisende eller inkonsistente, ettersom all forskning er feilbarlig.

Dermed er vi over i det som KMK for n-te gang i debatten om Politivoldsaken trekker frem som holdbare begrunnelser for løgn og svindel: Appendix A og samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger. Fra det faktum at det foreligger en inkonsistens mellom opplysningen i «Voldskriminaliteten og dens ofre» om at Nordhus og Vogt gjennomførte alle intervjuer, og de senere opplysningene om at intervjuer også ble gjennomført av andre medarbeidere på prosjektet, følger ikke at Nordhus og Vogt lyver. At det fortsatt eksisterer en kritiserbar uklarhet om hvem som gjennomførte hvilke intervjuer, er opplagt, men uklarhet og inkonsistens er ikke tilstrekkelig som belegg for løgn.

KMK har rett når de i boka skriver at «I praksis er det altså ikke mulig å få bekreftet om «Appendix A» virkelig eksisterer» (s.102-3). Men fra det faktum at det til nå ikke ha vært mulig å få en slik eksistensbekreftelse, følger ikke at Nordhus og Vogt lyver når de har hevdet at det finnes. Det følger heller ikke at Nordhus lyver når han i debatten med Dan Olweus i 1982 siterer fra et metodehefte (som angivelig skal inngå i Appendix A) som ble utarbeidet i 1973 og oversendt Riksadvokaten i 1974. KMK finner ikke sitatet i den versjonen de har fått oversendt fra Riksadvokaten og konkluderer med at «Sitatet var altså falskt» (s.103). I den konteksten denne drøftingen opptrer i, innebærer anklagen ikke bare at sitatet er falskt, men at det er fabrikkert. Men fordi Nordhus i diskusjonen med Olweus opplyser at metodeheftet ble justert i 1974, kan det ikke utelukkes at sitatet inngår i versjonen fra 1973. I det hele tatt er situasjonen på dette området så uoversiktlig og uklar at det eneste etisk forsvarlige er å avstå fra å komme med injurierende påstander om løgn og fabrikasjon og i stedet nøye seg med å påpeke uklarhet og rot.

Det samme gjelder det andre angivelige belegget for løgn og svindel, samarbeidet med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. «Vi har snakket med 10 slike leger, og 10 tannleger», opplyser KMK, altså 11 prosent av totaltallet på 186, og ingen av dem kan bekrefte det påståtte samarbeidet. «Intet som har kommet frem etter boken ble publisert, har tilbakevist dette», fremholder KMK. Det er for så vidt korrekt, men ikke spesielt relevant for vurderingen av om dette funnet utgjør et tilstrekkelig belegg for anklagen om løgn og svindel.

Når flere av disse legene og tannlegene, ifølge Bergens Tidende (13.11.19), ikke kan huske at de var blitt kontaktet av KMK for fire-fem år siden, sier det noe vesentlig om den epistemiske verdien av erindringer om forhold som skulle ha funnet sted for over 40 år siden. KMKs forsvar, at de har gjort notater som bekrefter at intervjuene fant sted, er helt på siden av saken, etter som ingen har beskyldt dem for å fare med løgn om intervjuenes eksistens. Til dette bildet hører også helt avgjørende opplysninger om at ingen av de 186 tannlegene og legene hadde rapportert om politivold – opplysninger som glimrer med sitt fravær i «Politivoldsaken».

Det er klare likheter, men også avgjørende forskjeller, mellom den kritikk som legges frem i «Politivoldsaken» og den kritikk som historikeren Deborah Lipstadt la frem i 1993 i boka «Denying the Holocaust». Også Lipstadt kritiserte sin motpart, David Irving, for løgner og bevisfabrikasjon. Fordi de sterke anklagene var mangelfullt begrunnet i boka, var det forståelig at Irving bestemte seg for å gå til injuriesøksmål i 1996. Når han i 2000 led den samme skjebne som Nordhus i 1983, skyldtes det ikke minst innsatsen til det team av historikere som på Lipstadts og forlaget Penguins vegne gikk gjennom hele Irvings forfatterskap og på en særdeles overbevisende måte kunne dokumentere at Lipstadts sterke kritikk var berettiget.

Historiker-teamets leder, professor Richard J. Evans, gir i sin bok «Lying about Hitler» (2001) en forbilledlig illustrasjon av hvor systematisk, grundig og saklig en epistemisk begrunnelse må være for at den anklagende part skal unngå mortifikasjon av anklagene. Kontrasten til argumentasjonsnivået i «Politivoldsaken» er slående. For bare å nevne ett konkret eksempel på forskjellen i saklighetsnivå: et fellestrekk mellom Irving og Nordhus er at ingen av dem kunne vise til akademiske eksamener eller tilknytning til etablerte forskningsinstitusjoner. Men mens dette aldri ble brukt som noe argument i kritikken av Irving, finner KMK det til stadighet relevant å minne leseren på Nordhus’ mangel på akademiske kvalifikasjoner.

Dersom KMK i «Politivoldsaken» hadde beveget seg på samme høye nivå som Evans i «Lying about Hitler», ville jeg ikke hatt noe annet valg enn å konkludere som Hans Fredrik Dahl gjordei sin anmeldelse av Evans bok i Dagbladet (13.07.2001). Dahl, som i 1996 hadde utropt Irving til «den fremste kildekritiker innen nazismens historie i dag» (Dagbladet 31.07.1996), måtte i sin anmeldelse erkjenne at «Så feil kan man ta». Om KMK kan fremlegge en kritikk som matcher den som gis av Evans, skal jeg gjøre som Dahl – men ikke før.