Forfatterne av boken «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» mener de har mer dokumentasjon på at Gunnar Nordhus og Edvard Vogts prosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» er forskningssvindel.
Forfatterne av boken «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» mener de har mer dokumentasjon på at Gunnar Nordhus og Edvard Vogts prosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» er forskningssvindel.

Dokumentasjon av politivoldsvindel

Politivold. Professor Vidar Halvorsen avviser ikke at Gunnar Nordhus og Edvard Vogts prosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» fra 1981 kan ha vært en forskningssvindel. Men han krever mer dokumentasjon. Det har vi, skriver forfatterne av boken Politivoldsaken.

Publisert

(Her svarer Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen, forfattere av «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale», professor Vidar Halvorsen ved Universitetet i Oslo.)

I sitt innlegg «Forskning, sannhet og løgn» har professor Vidar Halvorsen en del viktige poenger. Riktig nok strekker han sin velvilje langt og lengre enn langt overfor Gunnar Nordhus og Edvard Vogt (N&V), han fordreier faktum til en viss grad, og han bagatelliserer noen usannheter.

Det samlede bevisbildet mener vi underbygger at Nordhus og Vogt løy om at «uavhengige intervjuere» gjorde de fleste av intervjuene i deres gigantiske undersøkelse, der det var tale om over 3000 intervjuer.
Bokforfatterne

Men innlegget bærer preg av at Halvorsen ønsker å ta forskningens sannhetsforpliktelse på alvor. Han er enig i at N&Vs arbeid på mange punkter er kritikkverdig, men etterlyser likevel mer dokumentasjon for at «Voldskriminaliteten og dens ofre» var en forskningssvindel.

Og vi har mer dokumentasjon.

Ett av dilemmaene ved skriving av boken «Politivoldsaken» var at materien var så enormt omfattende, og strakk seg over så mange år, at det var umulig å drøfte og dokumentere alt i detalj i boken. Boken er ikke et akademisk verk, men et journalistisk prosjekt, og bærer preg av det. Vi skjønner at det kan føre til et kritisk blikk.

Ett eksempel på ytterligere dokumentasjon knytter seg til det sentrale og omstridte spørsmålet om hvem som intervjuet voldsofrene. I N&Vs rapport står det at de intervjuet alle voldsofrene selv:

«En styrke er det også at vi selv har foretatt alle intervjuene, dvs. vi har ikke benyttet assistenter til å foreta intervjuer av ofrene.»

Anders Bratholm sluttet seg til at dette var en god metode. Men da professor Dan Olweus påpekte at denne ensidige intervjumåten var uholdbar, snudde N&V 180 grader og benektet det som sto i forskningsrapporten. N&V hevdet plutselig det motsatte; at de bare hadde utført et mindretall av intervjuene selv.

For å «dokumentere» at de bare hadde utført et mindretall av intervjuene, brukte N&V tre argumenter: Omtalen av «uavhengige intervjuere » sto beskrevet i 1) «Appendix A til Delrapport nr. 4», 2) en erklæring underskrevet av syv «uavhengige intervjuere», og 3) et metodehefte N&V hadde sendt riksadvokaten i 1974.

Når det gjelder «Appendix A», så finnes det ikke omtalt noe sted i N&Vs forskningsrapport. Appendixet er ikke registrert hos noen av bibliotekene som kjøpte inn hele forskningsmaterialet, og så vidt vites har ingen sett det.

Vi mener det er sannsynlighetsovervekt for at dette Appendix ikke eksisterer. Halvorsen sier at selv om det «til nå ikke har vært mulig å få en slik eksistensbekreftelse, følger [det] ikke at Nordhus og Vogt lyver når de hevder det finnes». Vi synes Halvorsen her strekker velviljen langt.

Erklæringen underskrevet av syv «uavhengige intervjuere» har vist seg å være delvis usann. Kun én av disse «uavhengige» har bekreftet overfor oss at han virkelig gjennomførte uavhengige intervjuer. Tre har bekreftet at de ikke gjennomførte uavhengige intervjuer. Den ene av disse tre var ikke engang i Norge, da datainnsamlingen til N&V foregikk i 1974-1975. Denne erklæringen, som altså i det minste delvis er falsk, kommenteres ikke av Halvorsen i det hele tatt.

Det tredje «beviset» på «uavhengige intervjuere» er et metodehefte N&V sendte til Riksadvokaten i 1974. Fra dette heftet har Nordhus gjengitt et sitat. Vi har fått tak i brevet til Riksadvokaten, og det har vist seg at Nordhus' «sitat» ikke står i dette heftet. Vi mener da at sitatet er falskt.

Halvorsen sier at det ikke kan utelukkes at det nevnte sitatet står i en annen av N&Vs metodebeskrivelser. Her kan vi bidra med mer dokumentasjon. N&V skrev flere metodebeskrivelser, som vi har. En av disse ble dessuten levert Bratholmutvalget, noe man kan sjekke i Riksarkivet. Men ikke i noen av disse metodebeskrivelsene står det noe om «uavhengige intervjuere». I det hele tatt finnes det intet i N&Vs tekster opp til 1981 som omtaler «uavhengige intervjuere».

Det samlede bevisbildet mener vi underbygger at N&V løy om at «uavhengige intervjuere» gjorde de fleste av intervjuene i N&Vs gigantiske undersøkelse, der det var tale om over 3000 intervjuer. Når Halvorsen kaller dette «uklarhet og inkonsistens», og at dette ikke er tilstrekkelig som belegg for løgn, mener vi at han legger til grunn en norm for evaluering av forskning som er uakseptabelt liberal. Han viser til at «all forskning er feilbarlig» – ja, det vet alle. Men det er forskjell på å begå en tabbe eller to, og systematisk fortelle usannheter om sitt forskningsprosjekt.

Halvorsen tar også feil når han sier at «Nordhus' adferd» da han oppga falsk identitet til politiet var «et enkeltstående forskningsetisk overtramp som aldri burde funnet sted». Vi har vist at Nordhus utga seg for å være politi, da han skulle intervjue et voldsoffer. I et tredje tilfelle ga han inntrykk av å ha vært medisinerstudent, på Haukeland sykehus.

Når Halvorsen etterlyser ytterligere dokumentasjon, så vil vi også nevne et forhold som til slutt ble tatt ut av boken, men som fremgår av N&V sine metodebeskrivelser fra 1974. N&V skrev i 1974 at de ikke ville basere seg på å spørre voldsofrene ut om historiske hendelser, fordi det var velkjent at slike hukommelsesbaserte opplysninger om det som lå tilbake i tid, var lite pålitelige.

Historiske opplysninger, fortalt av ofrene, var altså for upålitelige til å bygge på. Men da voldsundersøkelsen ble presentert i 1981, viste det seg at de hadde gjort det stikk motsatte av det de skrev i 1974: Det sensasjonelle funnet med 360 grove politivoldstilfeller per år, bygget i all hovedsak på ofrenes opplysninger om hva de hadde blitt utsatt for før N&Vs undersøkelsesperiode 1974-1975. N&Vs analyse av det historiske materialet («sekundærmaterialet») konkluderte med at politivoldofrene gikk til lege for sine skader kun i ett av 20 tilfeller. Olweus beviste at historiene i sekundærmaterialet måtte være overdrevne og antakelig til dels oppkonstruerte. Bratholm sluttet seg faktisk til Olweus' analyse her, uten at Bratholm mente det betydde noe.

Ved vurderingen av om N&Vs forskning holder mål, bør Halvorsen ha i mente at terskelen for «uredelig forskning» settes ved grov uaktsomhet. Selv om han nøler ved karakteristikken «svindel», bør han ta stilling til om N&Vs forskning, og deres omtale av sine metoder, var grovt uaktsom. Slik Halvorsen ordlegger seg, gis det nemlig et inntrykk av at han mener N&Vs forskning bør kunne aksepteres, fordi «svindel» etter hans skjønn blir for sterkt. Men hvis han mener at N&V var grovt uaktsomme, vil det uansett innebære at N&Vs arbeid ikke kan aksepteres.

Det vi forteller i boken «Politivoldsaken» er ikke hele historien om N&Vs forskning. Vi sitter på ytterligere dokumentasjon, og i en eventuell rettssak vil hele bevisbildet bli fremlagt. Slik sett er Halvorsens sammenlikning med Holocaust-saken interessant.