Bedre tilpasning til arbeidsmarkedets behov

Publisert
Direktør Sveinung Skule og forsker Liv Anne støren i NIFU spør om ikke norske utdanninger burde være mer tilpasset arbeidsmarkedets behov. Illustrasjonsfoto.

Direktør Sveinung Skule og forsker Liv Anne støren i NIFU spør om ikke norske utdanninger burde være mer tilpasset arbeidsmarkedets behov. Illustrasjonsfoto.

Relevans. Utdanningenes relevans i arbeidslivet er jevnt over god. Men kan det likevel være at vi produserer for mange kandidater i enkelte fagområder og for få i andre, spør Sveinung Skule og Liv Anne Støren i NIFU.

NIFU har nylig publisert en rapport som ut fra flere innfallsvinkler belyser arbeidslivsrelevansen av høyere utdanning på masternivå. Svarene gir et bilde av at utdanningenes relevans for arbeidslivet i all hovedsak er god. Det er imidlertid til dels betydelige forskjeller mellom fagområdene. Generelt kommer de yrkesrettede utdanningene bedre ut enn de mer generiske. På alle relevansmålene kommer jurister og psykologer best ut. Sivilingeniører, siviløkonomer og andre mastere i økonomisk-administrative fag skårer også høyt på flere av relevansmålene. Generiske utdanninger som samfunnsfag og humaniora skårer generelt lavest.

Betyr forskjellene mellom fagområder i mistilpasning og arbeidsmarkedsrelevans at antall studieplasser er feil dimensjonert, eller er det er andre forhold som er mer avgjørende for variasjon i arbeidsmarkedstilpasning og arbeidslivsrelevans?

Kandidatene ble undersøkt vinteren 2017. De hadde fullført en mastergrad eller tilsvarende i 2014, det vil si på et tidspunkt da Norge var på vei inn i en nedgangskonjunktur. Når dette tas i betraktning, må vi si at masterne har klart seg bra. Arbeidsledigheten er lav, i snitt bare tre prosent to–tre år etter eksamen, men høyest blant realister og humanister (fem–seks prosent). Humanistene er i tillegg oftere undersysselsatt enn andre. Samlet mistilpasning (arbeidsledighet, undersysselsetting og irrelevant arbeid) var høyest blant humanister, realister og samfunnsvitere. Realistene hadde høyere andel mistilpassede enn i tidligere undersøkelser.

Vi tror det er enkeltutdanninger innenfor de generiske fagområdene der lærestedene i større grad bør vurdere dimensjoneringen av studieplasser opp mot det en kan anta er arbeidslivets behov.
Skule og Støren
NIFU

Som i tidligere undersøkelser er tilpasningen på arbeidsmarkedet langt bedre to–tre år etter eksamen enn et halvt år etter. Det varierer mellom faggruppene i hvor stor grad tilpasningen forbedres. For humanistiske og estetiske fag ser vi noe mer vedvarende problemer, men også her forbedres situasjonen vesentlig i løpet av de første to–tre årene.

To av tre kandidater i denne undersøkelsen mener at studiet burde ha lagt mer vekt på praktisk kompetanse, og halvparten mener studiet burde ha vektlagt yrkes- og fagspesifikke ferdigheter mer. Det er verdt å merke seg at kandidatene også etter noen år i arbeidslivet ønsker at studiet hadde gitt mer praktiske og yrkesspesifikke ferdigheter. Mange mener også at nytenkning og nyskapning burde vært vektlagt mer.

Fagfeltet humanistiske og estetiske fag har altså høyest mistilpasning, og kandidatene vurderer utdanningen som mindre relevant for arbeidslivet enn kandidater i andre fagfelt. Bør kandidattallet reduseres? Bør det også gjelde realister, med sin forverrede situasjon de senere årene? I tillegg kan vi spørre om det bør gjelde samfunnsvitenskap. Sammen med humanistene mener samfunnsviterne i mindre grad enn de øvrige at de får utnyttet sine kunnskaper og ferdigheter i jobben og at studiet ga et godt grunnlag for yrkeskarrieren.

Argumentene mot å la slike resultater få en direkte følge for dimensjonering, er flere. Tidligere analyser har vist at det er liten sammenheng mellom økning i kandidattall og andelen overutdannede eller mistilpassede. Arbeidsmarkedet har absorbert de store kullene av nyutdannede mastere som er kommet utover 2000-tallet. Derimot svinger arbeidsledigheten med konjunkturene, særlig for mastere i naturvitenskapelige og tekniske fag.

Et annet poeng er at humanistiske og estetiske fag er det eneste fagfeltet (med unntak av det lille fagfeltet primærnæringsfag) som ikke har hatt noen økning i antall studenter på 2000-tallet. Disse utgjorde 16 prosent av studentmassen i 2000, mot 10 prosent i 2016. Det var omvendt for økonomisk-administrative fag, som utgjorde 14 prosent av studentmassen i 2000, og 19 prosent i 2016.

For samfunnsviterne er ledigheten lav to–tre år etter eksamen (tre prosent), til tross for økt kandidattall og utfordringer for flere av gruppene et halvt år etter eksamen. Vi vil også peke på at arbeids- og næringsliv fortsatt uttrykker at det er behov for flere med kunnskap i natur- og realfag, selv om rekrutteringsbehovet for teknologiske fag framstår som betydelig større i arbeidsgiverundersøkelser. Et annet argument mot å redusere antallet realister er at dersom Norge skal kunne virkeliggjøre ambisjoner både om digitalisering og grønt skifte er det vanskelig å se for seg at det ikke vil være økt behov for natur- og realfaglig kompetanse i årene framover.

Samfunns- og arbeidsliv trenger alle typer kompetanse, ikke bare de mest yrkesrettede utdanningene. Ferdigheter som er anvendelige i mange ulike jobbsammenhenger, er viktige. Både generiske og yrkesrettede utdanninger kan gi slike ferdigheter. De kan for eksempel gjelde evne til nytenkning og nyskapning, refleksjon og kritisk tenkning, å løse oppgaver gjennom samarbeid og evne til å formidle fagkunnskaper muntlig. Mange mastere mener at slike ferdigheter burde vært vektlagt mer i studiet, og mastere fra yrkesrettede utdanninger som siviløkonomi og rettsvitenskap er blant dem som særlig peker på at slike ferdigheter burde vært vektlagt mer. Slike ferdigheter, sammen med generiske verktøy-ferdigheter som programmering, kan være svært viktige i et arbeidsmarked i stadig endring, og der arbeidslivet i stor grad kjennetegnes av at innhold i og krav til og jobber endres.

Samtidig er det sannsynligvis mer behov for flere kandidater i noen av de yrkesrettede fagene, som for eksempel innen IKT, lærerutdanning og helsefag, enn i enkelte av de generiske utdanningene. Og vi tror det er enkeltutdanninger innenfor de generiske fagområdene der lærestedene i større grad bør vurdere dimensjoneringen av studieplasser opp mot det en kan anta er arbeidslivets behov.

Like viktig for lærestedene er det å øke arbeidslivsrelevansen til de generiske utdanningene, ikke minst i flere av realfagene. Det kan gjøres for eksempel gjennom tettere kontakt med arbeidslivet. Både tilbudet om praksissemester og innføringen av programmering for alle bachelorstudenter ved Mat-Nat-fakultetet på UiO er i lys av våre funn riktige grep, som flere disiplinutdanninger bør ta. Klarer ikke utdanningsinstitusjonene å styrke relevansen av slike utdanninger vil det muligens bli mer fristende for politikerne å ta i bruk mer hardhendte dimensjoneringsgrep.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Foretaksmodell. Professor Hans Petter Graver mener at forslaget om foretaksmodell må skrinlegges en gang for alle, men han har merket seg at de som ønsker en markedstilpasset universitetsmodell ikke ser ut til å gi seg.

Film. «Utøya 22. juli» klarer noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Den skaper et monument over de ungdommene som var der, både de som ble drept og de overlevende. Den plasserer terroristen på sidelinjen. Og det er blitt en meget god film.