Svakt rigget for neste utdanningsreform

«Vi må forberede oss på en helt ny fremtid der digitalisering skyter fart på utviklingen i arbeidsliv og samfunn for øvrig. Mange av oss må derfor fylle på utdannelsen, eller kanskje til og med ta en helt ny», sa Erna Solberg i sin nyttårstale, og lovet å legge til rette for at «ingen skal gå ut på dato i det norske arbeidslivet».

Kunnskapsministerens signal om at livslang læring blir den neste store reformen i utdanningssystemet, er altså forankret helt til topps.

Men hvor godt er universiteter og høgskoler i stand til å realisere statsministerens planer? Mye tyder på at de har et godt stykke igjen.

I motsetning til hva de fleste tror, er det i følge SSB en stadig mindre andel av de sysselsatte som deltar i formell videreutdanning ved universiteter og høgskoler. Fra 2011 til 2017 falt andelen i akademiske yrker og høgskoleyrker som deltar i videreutdanning betydelig - fra 11 til 7 prosent. I samme periode var andelen som deltok i jobbrelatert opplæring nesten uendret.

Det kan altså virke som videreutdanning ved universiteter og høgskoler blir stadig mindre relevant for den kompetanseutviklingen som skjer i arbeidslivet.

Det finnes lyspunkter i bildet. Der myndighetene har satt inn øremerkede midler, slik de har gjort i den store videreutdanningssatsingen for lærere, har tilbudet blitt bedre. Satsingen er et eksempel på at myndighetene påvirker etter- og videreutdanningsmarkedet på mange måter, både gjennom kompetanse- og sertifiseringskrav til yrkesgruppen, gjennom særskilte tilskudd til kommunene som arbeidsgivere, og gjennom forventninger og økonomisk støtte til universiteter og høgskoler for å utvikle nye tilbud.

Like lyst er det ikke på andre fagområder. Mens lærere kan velge i et økende antall tilbud innenfor de aller fleste fag, vil for eksempel ingeniører som trenger faglig oppdatering innenfor IKT-sikkerhet ha store utfordringer med å finne adekvate videreutdanningstilbud.

Satsingen for lærere har også medført spennende pedagogiske innovasjoner av typen storskala nettbaserte format som MOOCs. Slik utforskning har igjen gitt positive ringvirkninger inn i respektive campusbaserte lærerutdanninger.

En undersøkelse gjennomført av NIFU indikerer imidlertid at nasjonale satsinger som Kompetanseløftet for lærere er utypisk. Utvikling av nye tilbud er oftere drevet frem av lokale ildsjeler i ulike fagmiljøer eller administrasjonen fremfor å være del av en lærestedenes egne strategier eller satsinger.

Når universiteter og høgskoler tilbyr etter- og videreutdanning rekrutterer de andre studentgrupper enn de tradisjonelle campusstudentene. Ofte er de i arbeid, og kombinerer studiene med jobb og familie. Slike studenter krever endringsvilje også blant de ansatte ved lærestedene.

For også disse studentene har behov for noe oppfølging av fagansatte og administrative ansatte, men på andre tidspunkt og i andre format enn på campus. De studerer ofte i helgen og på kvelder, og da hjelper det lite at fagansatte har veiledning mellom kl 1400-1500 på en tirsdag ettermiddag.

Så langt har de aller fleste EVU-tilbud vært samlingsbaserte og med noe kommunikasjon over internett mellom de faste samlingene. Nye studier av nettbaserte videreutdanningstilbud for lærere viser at det ikke må være slik. Selv om både fagansatte og studentene innledningsvis var noe skeptiske til å studere fagdidaktikk over nett, viste det seg at god studiedesign og endringsvillige fagmiljø bidro til at nesten 600 matematikklærere gjennomførte og besto videreutdanning tilsvarende 30 studiepoeng innenfor to løp i matematikkfaget.

Å betjene så mange studenter krever også en vesentlig innsats fra studieadministrasjonene, og også her må det til endring av rutiner og praksiser, for eksempel gjennom automatisering av ofte stilte spørsmål og svar.

Universiteter og høgskoler bør ta statsministerens signal om digitalisering på alvor på flere måter. Ikke bare må de tenke nytt om hvilken kompetanse arbeidslivet trenger. De bør også tenke nytt på hvordan kompetansen skal utvikles. Både deltakertall og undersøkelser viser at institusjonene neppe gjør nok på egen kjøl.

De er trolig for dårlig rigget både når det gjelder strategiske satsinger på videreutdanning generelt, og når det gjelder kompetanse og satsinger på digitalisering spesielt. Både studieadministrasjon og faglig ansatte må jobbe på nye måter. Erfaringene fra videreutdanningsløftet for lærere viser at mye kan oppnås når myndighetene går tungt inn. Men vi kan neppe regne med like tunge satsinger fra myndighetene på alle områder med store kompetansebehov.

Universitets- og høgskole-sektoren trenger derfor mer systematikk og eget initiativ i hvordan slike tilbud skal utvikles og driftes, det kan fort bli sårbart om det bare er ildsjeler som skal drive fram nye initiativer.

Behovet for kryptologi og annen kompetanse i IKT-sikkerhet er et interessant eksempel, hvor de kortsiktige behovene i arbeidslivet neppe kan løses bare gjennom nye studieplasser.

Vil landets universiteter og høgskoler ta selvstendige initiativer for å løse noen av behovene gjennom etter- og videreutdanning?

​