Kronikk ● Drønen, Haugan, Hviding og Øvreås
Skjær i sjøen for havavtalen
Nylig vedtok FNs medlemsland en global avtale som skal regulere utnyttelse av det åpne hav. Hvorfor er den nye havavtalen så viktig og hvorfor bør vi være bekymret? spør artikkelforfatterne.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter mer enn 15 års forhandlinger klarte FNs medlemsland omsider
å enes om en felles havavtale. Dette er svært gledelige nyheter, for avtalen
skal være juridisk bindende og bygger videre på havrettskonvensjonen som Jens
Evensen var en sentral drivkraft bak. Siden konvensjonen ble vedtatt og kyststaters
eksklusive økonomiske soner ble regulert, har mangelen på tilsvarende
reguleringer av det åpne hav utenfor 200-mils sonene skapt vekst av industrielt
fiske og annen ressursutnyttelse i flere områder. På denne bakgrunn settes det
store håp til at den nye havavtalen vil kunne oppnå sine mål om vern og
bærekraftig bruk av biologisk mangfold av mange slag i disse havområdene som
dekker halvparten av vår planet.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Derfor er også havavtalens klare søkelys på biodiversitet viktig. Samtidig som det er økt jakt på havets skatter, mangler mye av den forskningen vi trenger for å høste mer mat fra havet, gjøre bruk av marine genetiske ressurser, og utvinne mineraler fra havbunnen på en bærekraftig måte. Vi har fulgt utviklingen av havavtalen tett i flere år, bl.a. ved å være til stede under forhandlingene i FN som observatører og rådgivere, og ser fem sentrale utfordringer for vellykket gjennomføring av avtalen.
Hva skjer når euforien etter ferdigforhandlet avtale har lagt seg, og FNs medlemsstater skal iverksette de fagre ord? Først må det finnes penger for å drive avtaleverket. I fjor var det stor begeistring for en global avtale mot plast i havet, men fortsatt mangler finansieringen for å sette avtalen ut i praksis. En utfordring blir derfor å holde debatten om den nye havavtalen levende og stille sentrale aktører, herunder norske myndigheter, til ansvar. Gitt Norges historiske rolle i utforming av havretten har vi nå en ny nøkkelrolle for å sikre verdenshavets fremtid.
Hvor skal driften av havavtalen legges? Det er ennå uavklart om denne vil bli del av eksisterende rammeverk i FN-systemet, som de årlige klimatoppmøtene, eller få en selvstendig ramme for oppfølging. Langsiktig stabil finansiering er uansett nødvendig for å sikre at alle avtalens tyngdepunkter, herunder mat, mineraler og genetiske ressurser, kan følges opp tett. Her kan Norge gjennom oljefondet gå foran med et godt eksempel og slik sikre at havavtalen får en pangstart.
Når vi snakker om havet, diskuterer vi ofte bare overflaten av planeten. Havet utgjør nesten 70 % av planeten vår og 70 % av dette igjen er internasjonalt farvann. Da glemmer vi fort hvor store volum og leveområder havet rommer i hele sin dybde. I havet finner vi en langt større andel av verdens biologiske mangfold enn på landjorden. Men foreløpig har vi bare surfet på bølgene og vet fortsatt lite om hva havet egentlig skjuler. Kun 25 % av dyphavet er kartlagt, og når man henter prøver fra nye områder oppdages stadig nye arter, med nye egenskaper og potensial for bioteknologiske applikasjoner, som enzymer, antibiotika, medisiner og biomaterialer. Dette handler ikke bare om artsmangfold, men også om genetisk mangfold — en av avtalens største utfordringer.
Hvordan sikre felles eierskap til havets skatter gjennom deling av genetiske ressurser? Eiendomsrett til og forvaltning av marine genetiske ressurser (MGR), som del av menneskehetens fellesarv, er en av de største snublesteinene for havavtalen. Det var særlig punktene knyttet til delingen av mulige fordeler ved nyoppdagete genetiske ressurser som skapte anspent stemning under forhandlingene, og med god grunn. Det ligger et enormt potensial i havets skjulte skatter, ikke minst med tanke på å kurere fremtidens sykdommer, regenerativ medisin, bioteknologiske nyvinninger og dyrking av fremtidens mat. Det er viktig at havavtalen iverksettes for å sikre at nyoppdagede havressurser og eventuell fortjeneste fra disse blir rettferdig fordelt mellom utviklede land og utviklingsland.
Gjennom denne historiske avtalen kan verdenssamfunnet starte vern og restaurering av havet for å opprettholde biologisk mangfold. Bare rundt 1 % av åpent hav er i dag vernet. I forholdet mellom vern og bærekraftig bruk, står Norge i en særstilling. Mens mange land i verden legger stor vekt på å iverksette «30x30», altså at 30 % av både hav- og landområder skal stå under varig vern fra 2030, har Norge bare nylig sluttet seg til dette målet som gjeldende for våre egne arealer. Det er altså mange skjær i sjøen for global enighet om hvilke områder som skal vernes og hvordan. Tiltak som gir effektivt vern mot truslene i dag, er kanskje ikke godt nok vern mot mulige fremtidige aktiviteter, slik som utvinning av havbunnsmineraler.
