Skandale i kjemitidsskrift: Et varsko for norsk akademia?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mens USA brant i etterdønningene etter drapet på George Floyd av politiet i Minneapolis, og opprøret gradvis spredde seg over hele verden, ble mangfold og diskriminering den 4. juni også et presserende tema innenfor fagområdet kjemi:

Tomáš Hudlický, en velrennomert organisk kjemiker ved Brock-universitetet i Canada, fikk denne dagen lagt ut en ny artikkel som var blitt akseptert for publisering i et av kjemiverdenens eldste og mest prestisjetunge tidsskrifter, Angewandte Chemie. Artikkelen var i stor grad en personlig refleksjon over status for organisk kjemi i dag og hvordan han så fagfeltets fremtidige utvikling. Artikkelen inneholdt flere kommentarer om mangfold og yngre kjemikere som de fleste i dag vil oppfatte som urovekkende. Artikkelen vakte da også stor oppsikt i kjemimiljøet, og ble i løpet av få timer fjernet fra nettsidene til tidsskriftet, til tross for at den var blitt akseptert for publisering.

I artikkelen tar Hudlický til orde for at de forventninger og den praksis som har blitt etablert for å legge til rette for kjønnsbalanse og mangfold i akademia har gått på bekostning av vitenskapelig kvalitet. Han gir også uttrykk for at dagens studenter ikke lenger aksepterer den absolutte autoriteten til sin veileder, og dermed opparbeider seg dårlige arbeidsvaner og ikke tilegner seg nødvendig kompetanse. Dette vil ifølge Hudlický føre til at fagfeltet over tid vil svekkes. Disse synspunktene står i sterk kontrast til den kunnskapen vi i dag har om betydningen av mangfold og en god balanse mellom jobb og fritid for vitenskapelig kvalitet og psykisk helse for studenter og ansatte.

Mens store deler av kjemiverdenen har tatt avstand fra både Hudlický og Angewandte Chemie (en tredjedel av redaktørene har nå sagt opp sine verv), så har enkelte kjemikere unnskyldt Hudlický. Etter deres syn er han ikke noe annet enn en forsvarer av faglig kvalitet. De mener også at det å ikke la ham få komme til orde og legge til rette for en åpen debatt står i skarp kontrast til selve fundamentet for vitenskapelig praksis. Etter vårt syn er kunnskapen på dette området såpass entydig at det ikke er noen grunn til å ta opp igjen denne debatten i Angewandte Chemie. Samtidig er det bekymringsfullt at kunnskapen om viktigheten av mangfold for vitenskapelig utvikling i mange tilfeller ikke er anerkjent av mange forskere i ulike fagmiljø.

Har så denne hendelsen noen relevans for norsk akademia? Selv om holdninger som de Hudlický tilkjennegir nok er ytterst sjeldne i norsk universitets- og høgskolesektor, så tror vi at sektoren fortsatt er nødt til å ha fokus på likestilling og mangfold. På likestillingsområdet er det velkjent at kvinner i større grad enn menn faller fra i den akademiske karrierestigen, og at det for sektoren som helhet fortsatt er et stykke igjen før vi oppnår kjønnsbalanse blant professorer. Også i Norge har vi sett at det stilles spørsmål ved om arbeidet for økt mangfold i sektoren går på bekostning av kvalitet på tvers av kjønn og nasjonalitet, i stedet for å anerkjenne både betydningen av mangfold for kvalitet og behovet for å motvirke systemiske og individuelle skjevheter i vurderinger av vitenskapelig kvalitet på bakgrunn av kandidatenes kjønn, nasjonalitet eller seksuelle orientering.

Studenter og ansatte med minoritetsbakgrunn kan fortelle om personlige erfaringer som tilsier at mangfold må få økt oppmerksomhet i sektoren. Brukes disse studentenes og ansattes kompetanse og erfaringsbakgrunn i kvalitetsarbeidet ved egen institusjon? Er vi trygg på av våre rutiner for ansettelser, opprykk, fordeling av ressurser ikke preges av seleksjonsskjevheter? I hvilken grad reflekterer norsk akademia det mangfoldet som ellers preger det norske samfunnet?

Vi har tro på at sektoren har et oppriktig ønske om å ivareta mangfold. Et viktig skritt i arbeidet med økt fokus og kunnskap på etnisk og seksuelt mangfold i UH-sektoren kom ved utvidelsen av Kif-komiteens mandat fra kjønnsbalanse i forskning til kjønnsbalanse og mangfold i forskning. De aller fleste av norske UH-institusjoner har nå fått plass strategier og/eller handlingsplaner for kjønnsbalanse og mangfold. At styret ved UiT Norges arktiske universitet denne våren også vedtok UiTs første handlingsplan som inkluderte andre mangfoldsperspektiver enn kjønnsbalanse er et viktig skritt i å sette fokus på disse problemstillingene ved vår institusjon. Samtidig reflekterer mange av disse planene, også UiT sin plan, at kunnskapen om de utfordringer for eksempel etniske minoriteter møter i UH-sektoren er dårligere enn vår kunnskap om kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver. Det er derfor viktig at økt fokus på mangfold følges av økt kunnskapsinnhenting.

UiT sin nye plan for likestilling og mangfold bygger på UiT sine erfaringer med tiltak til å bedre kjønnsbalansen og økt bevissthet rundt kjønnsperspektiver i forskning. Den legger derfor vekt på å synliggjøre mangfold gjennom bruk av interne og eksterne rollemodeller, f.eks. gjennom professor II stillinger; at vår eksterne kommunikasjon reflekterer mangfoldet blant våre studenter og ansatte; inkludere mangfoldsperspektiv i dialogsamtaler mellom fakultets- og universitetsledelsen og i vår lederopplæring; bruke letekomiteer for å sikre at søkermassen til faste stillinger reflekterer mangfoldet i samfunnet og sektoren; sette fokus på systemiske og individuelle skjevheter i vurderingen av kandidater til ulike stillinger.

Vi må erkjenne at norsk forskning er avhengig av utenlandske medarbeidere, og det er dermed viktig at vi tar godt vare på disse talentene, at de føler at de gis like muligheter for personlig og faglig utvikling og kan bidra med sine kunnskaper, kompetanse og erfaringsbakgrunn inn arbeidet med å utvikle institusjonene. Bare på denne måten kan vi sørge for at norsk forskning vil være attraktiv for de fremste forskningstalentene i en tid med stadig økende internasjonal konkurranse om disse.