Debatt ● Cathrine Krogh
Skal vi utstede vitnemål til kunstig intelligens?
Det vi har sett til nå, har ikke overbevist oss om at syntetiske språkmodeller er til veldig stor hjelp i språkfagene. Vi lærer språk best ved å lære det selv.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Urd Vindenes skrev nylig et tankevekkende og presist innlegg i Khrono. Hun påpeker at språkmodeller har sine muligheter, også i opplæring og utdanning, men at vi i noen sammenhenger kanskje stoler for mye på hva de kan tilføre. Språkmodellene er omtrentlighetsmaskiner. Noe kan løses med presise ledetekster, men for å kunne skrive slike, trenger en presis kunnskap.
Det mest tankevekkende med Vindenes’ tekst, er i mine øyne at hun også påpeker at noen av studentene er «i en tidlig læringsfase». Dette er et perspektiv som også kan trengs i møte med elever, for mens elever lærer, er læringsprosessen poenget, og ikke å finne mer eller mindre troverdige språklige påstander om lærestoffet.
I desember 2022 henvendte Landslaget for norskundervisning (LNU) seg til Stortinget for å uttrykke bekymring for skrivingens, tenkningens og skriftens framtid. Bekymringa hadde bygget seg opp over tid, og ble skrudd til etter lansering av språkmodellen ChatGPT.
Over to år etter at brevet ble sendt, har enda flere av oss snakket med ymse språkmodeller. Vi som er språklærere har ikke teknologisk innsikt på linje med dem som utvikler og selger inn denne teknologien, men vi kan en del om språk. Vi kan kanskje ikke stort om maskinlæring, men ganske mye om læringa til dem som skal tilegne seg språk og bruke språk til å lære mer, både muntlig og skriftlig.
Norsklærere kan også mye om hvordan vi skal drive god skriveopplæring og skrivevurdering i tråd med innsikter fra skriveforskning og erfaringer med elevers skriving. Stikkord her er å legge opp til prøving og feiling, veiledning underveis, vurdering med og uten karakterer, skrivesituasjoner med og uten hjelpemidler og mappevurdering.
Imidlertid mangler de aller fleste rammebetingelser som gjør det mulig å legge opp til skriveundervisning- og vurdering i tråd med det vi veit fungerer best. Det handler i denne sammenhengen om muligheten til å slå hjelpemidlene på og av. Hjelpemidlene som nå også gjerne er integrert i skriveprogrammer som elever og studenter bruker. Det fører også til at det er mildt sagt krevende å sikre at elever og studenter leverer sin egen skrivekompetanse til vurdering.
Det vi har sett til nå, har ikke overbevist oss om at syntetiske språkmodeller er til veldig stor hjelp i språkfagene. Vi lærer språk best ved å lære det selv. Det kan en levende språkmodell gjøre ved å gå fram på samme måte som maskinen; lese tekster og svare på spørsmål og oppgaver til tekstene. En levende språkmodell, for eksempel en elev, skal ha gjort akkurat dette i ganske utstrakt grad, og helst i dialog med andre levende, for å komme dit at denne kan ha nytte av å gå i dialog med en død en. Også fordi maskinen beregner seg fram til, det vil også si gjetter, mange av svarene sine.
Det å åpne for utstrakt dialog med kunstig intelligens, etter en kritisk tilnærming til hva slags teknologi dette er og hvem som tjener på at vi bruker den, er besnærende. Det ville også blitt mindre krevende om det ikke var slik at vi som jobber med utdanning også skal vurdere kompetanse, både underveis og når elever og studenter er ferdige. Karakterene vi setter til slutt skal helst uttrykke det studentene kan. Til det trenger vi rammer som gir oss som vurderer og samfunnet vi sender elevene ut i, tillit til vurderingene våre.
Over to år etter at LNU sendte brev til Stortinget, ser vi at praksisen er så ymse mellom lærere og institusjoner. Dette skyldes at de rammene som er gitt, fortsatt er såpass åpne at de tolkes svært ulikt. Mens noen må vise skrivekompetanse med penn og papir, kan andre sende KI-genererte tekster til vurdering. Mellom de ytterpunktene har vi flere varianter.
Denne ansvarsfraskrivelsen blir gjerne kalt metodefrihet og tillit. Byråkrater hos skoleeiere, ledere og ansatte har derfor ganske ulike tilnærminger til om og hvordan språkmodeller skal brukes. Vi liker metodefrihet, vi, men alle som har hatt en beslutningsudyktig sjef vet hvor vanskelig det kan være å gjøre en god jobb, på tross av at tilliten er der. Og mens det tar tid å forske fram kunnskap om hvordan dette kan støtte læring, snekres egne språkmodeller over en lav sko og de lærde strides om elevenes rettigheter kommer velberget fra det.
At sentrale myndigheter har delegert og dermed fragmentert skjønnsmessig juridisk nybrottsarbeid slik vi nå ser, er bare én konsekvens av det vi mener er en ansvarsfraskrivelse fra Stortingets side. Dette gir høyst ulik opplæring og vurdering for elever og studenter som etter loven skal behandles likeverdig, så de kan gå ut med vitnemål som skal kunne sammenliknes med hverandre.
Det er snart vår igjen, og igjen kan det se ut til at vi er villige til å la unge mennesker konkurrere om studie- og arbeidsplasser med vitnemål som kanskje egentlig burde vært utstedt til adresser i Silicon Valley i stedet for Nøtterøy og Loddefjord. I LNU har vi fortsatt en forventning om at de folkevalgte tar ansvar for lik tilgang til og regulering av generativ KI i opplæring.
Så lenge lærere i skole og høyere utdanning har et ansvar for å vurdere hvilke kunnskaper og kompetanse som elever og studenter har når de er ferdige med opplæringa, så har vel myndighetene et ansvar for å legge til rette for at dette lar seg gjøre?
