SHoT: Fra individuelle problem til systemiske tiltak

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Resultatene fra den siste SHoT-undersøkelsen er trist lesning, spesielt når vi tenker på at tallene representerer mennesker som sliter psykisk og sosialt i sin tilværelse som studenter. Det er rett og slett vondt å tenke på som Curt Rice sier. Derfor er det avgjørende at vi har et apparat som hjelper studenter som trenger det. Samtidig kan vi ikke bare tenke helbred og tiltak for å løse behovene som oppstår akutt, men vi må i større utstrekning se på underliggende årsaker. Hvordan har situasjonen blitt slik for så mange studenter og hva driver den utviklingen som vi ser i SHoT undersøkelsen?

studentmiljø

Sjekk hvor det er flest som er fornøyde og misfornøyde

En enkel forklaring er ettervirkninger fra pandemien. Det er ingen tvil om at det spiller en viktig rolle, men samtidig kan det ikke forklare trenden over tid siden første SHoT undersøkelsen i 2010. En annen forklaring er økt bevissthet som bidrar til at flere gjenkjenner symptomer på dårlig psykisk helse - og forhåpentligvis sier ifra og søker hjelp. En tredje faktor som har blitt trukket fram er studentøkonomien. Økonomisk uforutsigbarhet skaper utrygghet, minsker mulighetene for deltagelse, samt øker sosio-økonomiske forskjeller mellom studenter.

Men årsaksbildet er mer komplekst. Derfor bør vi også rette blikket mot utdanningssystemet og se hvordan institusjoner bidrar på systemisk nivå til det som skjer. Slike systemiske faktorer inkluderer for eksempel konkurransekulturen som skapes gjennom opptaks- og vurderingssystemene, samt transaksjonelle tilnærminger til høyere utdanning gjennom pedagogiske, juridiske og byråkratiske systemer. Gir vi gode nok betingelser for at studenter kan skape og delta i faglige fellesskap?

Fra intervjuene som vi har gjort med førsteårsstudenter og «In My Experience» prosjektet, fremgår det at den faglige sosialiseringsprosessen er sentral for studentenes studieopplevelse. Det er i samspill med ansatte at studenter utvikler tilhørighet til fagfelleskapet. Læringsassistenter spille en viktig rolle i de prosesser, men uten deltakelse fra faglig ansatte, administrasjon og ledelse, står deres arbeid i fare for å bli isolerte enkelttiltak.

Bildet ved institusjonene er ikke entydig. I noen studieprogram jobbes det mye med faglig sosialisering, mens det i andre er det veldig lite. Det er en krevende oppgave dersom underviserens primære møter med studentene består av forelesninger i auditorium med over 200 andre studenter. Løsningen som i dag ofte velges er å skyve over ansvaret til linjeforeninger og studentfrivilligheten. De gjør i mange tilfeller en fantastisk jobb, men de kan ikke erstatte samspillet mellom fagansatte og studenter. Spørsmålet vi bør stille oss er om utdanningsledere på forskjellige nivåer er villig til å skape rammene der ansatte og studenter sammen kan utvikle et fagfelleskap selv på et masseuniversitet. Det er krevende, men det er mulig.

Det handler om vårt syn på utdanning, på menneskelivet, på hva kunnskap er og kan gjøre og hva vi er villige til å kreve av oss. I forbindelse med lanseringen av SHoT resultatene sa Ola Borten Moe «De gjør det de skal, og de kommer seg gjennom studiene på normert tid …» i forbindelse med hvor mange timer studenter bruker per uke på studier. Med utdanning som noe man skal «komme seg gjennom» så raskt som mulig står høyere utdanning uten egen verdi. Høyere utdanning defineres gjennom dokumentert produksjonshastighet og arbeidslivsrelevans. Studietiden blir da ikke meningsfull i seg selv og studenten blir fremmedgjort i et system som anser de som middel for å oppnå utbytte og gjennomstrømmingsmål.

studenthelse

Flere sliter psykisk — og en av tre har vært utsatt for sextrakassering

Knyttet til dette er en annen viktig systemisk faktor: opptakssystemet. Når universitetene og høyskolene nå skal ferdigstille forslaget til revisjon av opptakssystemet under høsten er det sentralt at vi husker SHoT resultatene. Dagens system legger opp til en særdeles tøff konkurranse blant avgangselever i videregående skoler der karaktersnittet i stor utstrekning bestemmer hva man kan studere.

La oss hoppe bukk over de grunnleggende problemene knyttet til karakter og hva de kan eller ikke kan brukes til. Ensidig fokus på karakterer skaper konkrete problemer. Det fører til at læring og deltakelse ofte nedprioriteres og påvirker hvordan elever velger studieprogram. Karaktersnittet begrenser valget gjerne oppover ved ikke å bli akseptert til studieprogram, men også nedover ved at det stillers spørsmål hvorfor man vil kaste bort muligheten å studere mer prestisjetunge fag. Dette betyr at studentene velger studieprogram ofte med tanke på å maksimere karaktersnittet og ikke basert på genuin interesse for faget. Dette kan gå direkte utover den indre motivasjonen for å studere.

Videre bidrar opptakssystemet til at resurssterke studenter som kan systemet og som har lært og blitt belønnet for å fokusere på individuelle prestasjoner lykkes videre i et konkurransemiljø. Med dette bidrar universiteter og høyskolene sterkt til en kultur som påvirke unge voksne i stor grad og i en helt sentral livsfase.

En sentral grunnantakelse her er at konkurranse øker kvalitet som har preget høyere utdanning på mange område. Dette neglisjerer imidlertid alle de negative effektene av konkurransen og presset som enkeltindivider opplever. Synet på konkurranse blir politisk ofte forenklet til et for eller mot. Det som er viktig er å se nyansene, skille på konkurranse som bidrar til å sette felles mål og fremme ambisiøse samarbeid, og konkurranse som bidrar til en masseproduksjon av tapere.

I dag oppleves det som at spørsmål om gjensidig omsorg, respekt og medfølelse har viket for individualisering, konkurranse, selektering, og et uhemmet fokus på egeninteresse. Dette kan ikke løses med små justeringer av opptakssystemet eller vurderingsordninger, men krever grunnleggende systematiske endringer som er vanskelige. Men hvis det ikke er på universitetet vi kan tenke radikalt og forestille oss en fremtid der ting er annerledes, hvor kan vi det da? Vi trenger et imperativ som feirer verdier som ydmykhet, sårbarhet, nysgjerrighet, åpenhet, raushet og omsorg for andre. Vi trenger at utfordringer angripes på systemiske nivå og ikke individualiseres.

Et godt studentliv handler om mer enn å håndtere mine eller dine problemer, men å skape inkluderende og utforskende fagfellesskap sammen. Det krever noe av hver og en av oss. Men mest av alt krever det institusjoner som legger rammer som fremmer og ikke hemmer «fellesskaping». Det er derfor vi trenger en bredere diskusjon om de systemiske faktorene som er i spill her.