LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
spionsaken
Senterleder: — Vi ønsker å ta tilbake hverdagen
Kollegaen José viste seg å være en mulig russisk spion. Én uke etter nyheten sprakk ønsker ansatte ved Senter for fredsstudier å returnere til hverdagen.
Publisert
Tromsø (Khrono): Midt i hjertet av UiT Norges arktiske universitets campus i Tromsø, klemt inne mellom veiene oppkalt etter Odins ravner Hugin og Munin, ligger Senter for fredsstudier.
Rester av snøfallet som har vært den siste tiden ligger fortsatt i veikanten en knapp uke etter at verden ble kjent med navnet José Assis Giammaria.
Sjokket over å ha jobbet med en mulig russisk spion, var selvsagt stort for senterleder Marcela Douglas Aranibar.
— Vi visste ingenting før politiet var her med ransakelsesordren, sier hun.
Hun har de siste tre og et halvt årene vært leder for det lille senteret som i hovedsak forsker og underviser i freds- og konfliktutdanning og freds-og konfliktsforskning.
«Spionen som ble tatt i kulden»
Dagen etter tok hun imot gjester fra Beirut da telefonen begynte å ringe om og om igjen. Flere ukjente numre prøvde å komme i kontakt med Aranibar. Årsaken skjønner hun når hun ser overskriften på en NRK-sak: PST mener brasiliansk borger er russisk agent.
— Da skjønte jeg alvoret. Da var det bare å springe tilbake til kontoret.
Oppmerksomheten mot senteret og Aranibar har siden da vært massiv.
Store britiske, amerikanske og canadiske medier har omtalt saken, det samme har flere av Europas ledende medier. Også den uavhengige russiske avisen Novaja Gazeta satte av plass i sine spalter til den oppsiktsvekkende avsløringen om spionsiktede Giammaria, eller Mikhail Valerijevitsj Mikusjin, som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mener han egentlig heter.
Noe av det første hun gjorde etter at nyheten ble kjent, var å stenge dørene til det lille senteret. Kun studenter og ansatte med korttilgang fikk slippe inn.
— Det gjorde jeg for å skjerme ansatte og studenter her best mulig, sier Aranibar.
Stille etter stormen
Det anser hun fortsatt som en viktig jobb nå som mediestormen har dempet seg noe.
Sju dager etter at nyheten sprakk er det stille på det lille senteret. 20 ansatte holder til her, men langt fra like mange årsverk. Kontorene ligger på rad og rekke i en bue i Nedre lysthus, mens underetasjen er forbeholdt studentene og auditorier.
Senteret fyller i år 20 år og er naturlig nok internasjonalt rettet. Blant de 20 ansatte er det åtte ulike nasjonaliteter, som har blitt påvirket på ulike måter av den siste uka. Noen er skuffet over den tidligere kollegaens svik, andre er redde for at de kanskje blir mistenkeliggjort.
Mandag var PST i møte med ansatte for å fortelle om hvordan de jobber med saken. Her ga de blant annet råd om å snakke minst mulig med utenforstående om saken, for å unngå at etterforskningen skal bli påvirket.
Det ble naturlig nok en annerledes arbeidsuke mens verdens øyne var rettet mot senteret.
— Vi samlet oss i den grad det var mulig for å snakke om løst og fast. Vi har også en bedriftshelsetjenesten ved universitetet, fordi dette ble en slags krisehåndtering. Nå handler det om at vi ønsker å ta tilbake hverdagen. Spise lunsj sammen, snakke om saken i fellesskap og gjøre de arbeidsoppgavene vi skal gjøre: forske, undervise og formidle.
«God tur til Nordens Paris»
Historien om mannen med alias José har etter hvert blitt velkjent. Han ankom Norge i starten av desember 2021 for å begynne å jobbe som gjesteforsker ved senteret.
Før han henvendte seg til forskningsmiljøet ved UiT, studerte den spionsiktede mannen flere år i Canada. Han fullførte i 2015 en bachelorgrad i statsvitenskap med fokus på internasjonale relasjoner ved Carleton University. Han tok senere en kursbasert mastergrad i strategiske studier ved Universitetet i Calgary i 2018. Den kursbaserte utdannelsen gir normalt ikke adgang til å gå videre med akademisk arbeid, ifølge Morgenbladet.
Høsten 2021 henvendte han seg UiT-professor i sikkerhetsstudier Gunhild Hoogensen Gjørv og Senter for fredsstudier. Han oppga å ha egenfinansiering og uttrykte et ønske om å bruke tiden sin ved UiT til å jobbe med artikkel. Interessen han viste for Arktis og sikkerhetsspørsmål og gode skussmål fra forskningsmiljøet i Canada, gjorde at universitetet godtok ham som gjesteforsker.
— Det er spesielt at vi har forskere som forsker og underviser på hybride trusler. Rent teoretisk har vi mye erfaring med det som skjedde, men her fikk vi et levende bevis på spionasje. Vi sitter igjen med mange spørsmål: Hvem var han, egentlig? Og hva gjorde han her, spør Aranibar.
Den spionsiktede mannen har blitt koblet til GRU, den mest kjente betegnelsen for Russlands militære etterretningstjeneste. Da den angivelige russiske identiteten til den spionsiktede mannen ble offentlig forrige fredag, kunngjorde gravenettverket Bellingcat at identiteten kan tilhøre en oberst i etterretningstjenesten.
Bytter ut alt IT-utstyr
Foreløpig er det uvisst hva den siktede spionen ønsket å få ut av oppholdet ved senteret. Mannen har per dags dato ikke latt seg avhøre av PST.
Men usikkerheten sitter i hos de ansatte ved senteret.
— IT-avdelingen bytter ut alt datautstyret vi har. Ikke nødvendigvis fordi det har vært noe interessant der, men fordi vi skal føle på en trygghet. Hvis skjermen plutselig begynner å skurre eller utstyret lager en lyd, så vet du at det har ingenting med denne saken å gjøre.
IT-avdelingen går også gjennom møterommene til senteret, opplyser Aranibar.
Når fokuset nå skifter tilbake til en hverdag med forskning og undervisning, er senterlederen opptatt av lærdommen denne saken kan gi.
Tillit i ryggmargen
Aranibar mener denne saken viser viktigheten av dialog. Som et steg i å ta hverdagen tilbake planlegges det nå et åpent seminar for å snakke om hybride trusler og hva det gjør med oss.
— Vi hører mer og mer om sabotasje, hacking, opprustning og beredskap. Hva gjør det med oss som samfunn? Vi håper å snakke om disse tingene fra et forskningsbasert ståsted med de forskerne som jobber med det, men vi prøver også å invitere politikere og PST for å få med deres ståsted.
Tillit er et ord som går igjen i samtalen. For tillit har vi i ryggmargen i Norge, mener senterlederen. Men tilliten er også skjør.
— Jeg har en veldig nær russisk kollega, som har prøvd å ringe meg, men jeg har vært så travel at jeg har ikke rukket å ringe henne tilbake. Hun trodde jeg ikke ønsket å snakke med henne på grunn av dette. Det viser hvordan det kryper innover, selv for oss som har et vennskap. Hva gjør det med andre?
Hun mener vi må verne om den tilliten vi har til myndigheter og hverandre.
— Opplever du at tilliten til dere på senteret er mindre?
— Nei, det gjør jeg ikke. Jeg tror denne personen kunne ha oppsøkt hvem som helst innenfor dette fagområdet. Og så må det sies nok en gang at dette er første gang en illegalist har blitt oppdaget i Norge. Det sier noe om hvor spesielt det er. Vi hadde ingen forutsetninger for å mistenke at noe slikt kunne skje.
