Samarbeid og deling må prege kunnskapssektoren

Vi lever i en tid hvor samarbeid, deling og tilgjengeliggjøring må prege kunnskapssektoren; en tid for å la kniving, nasjonal og personlig prestisje ligge. Vi trenger et sterkt kvalitetsbevisst og fagfellebasert akademia i tett samspill med allmennhet, politikk og næringsliv.

Forskningsbasert kunnskap diskuteres nå i «alle verdens hjem». Begrep som reproduksjonsrate og spredningsteori er på vei til å bli allemanseie og en naturlig del av det offentlige ordskiftet. Ikke minst er dette fenomen som beslutningstakere må ta stilling til når faglige premisser er med på å forme tiltak og handling.

Basert på mange spørsmål, avveining av en rekke ulike hensyn og tvil må beslutningstakerne ta konkrete beslutninger. De står i en storm. Det gjør også det globale forskningssystemet; det jobbes iherdig for å forstå smittespredning og hvordan denne kan begrenses, for å forstå underliggende mekanismer for mulige vaksiner, for å forstå de samfunnsmessige betingelsene for at tiltak mot virusspredning virker. Det samme gjelder konsekvensene av samfunnets delvise nedstenging, for hvordan vi lever sammen, for økonomi og politikk.

Disiplinær kunnskap viser sin store verdi - det er tung vitenskapelige dybde det ropes på. I en krise som denne blir også betydningen av flerfaglighet og tverrfaglighet åpenbar. Vi trenger alle en grad av vitenskapelig flerspråklighet. Krisen går langt utover medisinske problemstillinger alene - kampen mot virus er akutt avhengig av innsikt i hvordan kultur, demografi, organisering av helsevesen og forvaltning, økonomi virker sammen. Verden har blitt et ubehagelig laboratorium for studiet av komplekse sammenhenger.

Hastigheten utfordrer oss reelt. Den er nødvendig, men kan ikke overprøve behovet for solide studier som følger forskningsetiske prinsipper og vitenskapelig metode. Personlig, institusjonell og nasjonal prestisje vil likevel utfordre oss. Tiden er en lakmustest for hvorvidt akademiske normsett er operative også når reputasjonsgevinsten for fagmiljø og institusjoner er ekstremt høy.

Frykten for at forskere tar snarveier er reell, vi ser tendenser til at forskningsresultater presenteres raskere i dagspressen enn i fagfellevurderte kanaler, og vi ser institusjoner som tar grep om publisering og kontrollerer hva som skal publiseres. Fagfellevurdering og kvalitetssikring som holder påkrevd standard må opprettholdes, men hastigheten i kunnskapsutviklingen krever mye av oss.

Åpen forskning får også en aktualisert betydning. Tidsskriftene har fått mest oppmerksomhet i arbeidet for åpen forskning i Norge til nå. Krisen viser at det er andre dimensjoner av åpen forskning som er vel så viktige. Data må ikke bare genereres. Data må tilgjengeliggjøres for utnyttelse, men også for vurdering og ettersyn. Data, og ikke bare de endelige data. Angrepsvinkler, metoder og tolkninger må tilgjengeliggjøres. Vi trenger som akademikere å se hverandre i kortene.

Kristian Gundersen oppsummerte i Aftenposten mange av de dilemma politikere over hele verden må forholde seg til. Usikkerhet med hensyn til effektene av smitteverntiltak gir opphav til ulike fortellinger om hva som er den mest holdbare strategien i kampen mot viruset. Dette kjenner vi godt fra studier av forholdet mellom forvaltning, politikk og forskning generelt: Det er sjeldent at komplekse fenomen kan reduseres til ett faglig entydig råd. Beslutningsprosesser består av en rekke ulike hensyn som skal ivaretas og som brynes mot hverandre i den politiske prosessen. Forskere kan ikke erstatte politikere i en demokratisk politisk orden – som Kristin Clemet poengterer i en blogg. Dette gjør imidlertid ikke forskningsbasert kunnskapsgrunnlag og forskeres kritiske benmargsrefleks mindre betydningsfull – snarere tvert imot.

I et «kunnskapsdemokrati» ligger det betydelige forventninger til at politiske beslutninger også skal være faglig begrunnet. Det er derfor viktig å være oss bevisst effektene av hvordan vi organiserer vitenskapelig ekspertise inn i de politiske prosessene og hvordan vi kobler vitenskap til politikk og forvaltningen på lokalt, nasjonalt og ikke minst på globalt nivå.

Det kommer en post-korona tid. Det blir en tid for refleksjon på mange plan, også i akademia. Vi må ikke minst arbeide videre med åpen forskning, og finne de dimensjonene det er riktig og viktig å utvikle videre. Det er neppe citizen science. Undersøkelser viser at befolkningen i det store og hele har tillit til forskning. Den pågående pandemien vil forhåpentligvis bidra til at tilliten øker ytterligere. Dette er kort og godt ikke tiden for vaksinemotstandere, eller kunnskapsfornektere. Det kjennes som en stund siden «We’ve had enough of experts» var det dominerende omkvedet.

Samspillet på tvers av akademia, med allmennheten og med politikk og næringsliv vil dra nytte av tiden vi går igjennom nå. Gjensidig forståelse av roller, behov og interesser er nyttig, og vi kan komme ut av krisen med en tydeligere samfunnsforståelse av universitetenes rolle og ansvar. Det vil være en viktig del av beredskapen for kommende kriser.