Rolf (76) med varsku om seniorpolitikk i akademia: — Sløser med ressurser

Professor i sosialpolitikk, Rolf Rønning, mener at det offentlige kommer mye dårligere ut enn privat sektor når det kommer til å dra nytte av arbeidstakere som fortsatt ønsker å bidra etter at man har begynt å ta ut pensjon.

Han peker blant annet på at det offentlige pensjonssystemet gjør at man taper på å arbeide lenger enn til pensjonsalderen.

— Litt satt på spissen så er reglene for pensjonsbetaling slik at oppgavene ikke må være planlagt eller i et fag vedkommende kan fra før, sier Rønning, som er professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet (HINN).

— Det offentlige mister mange kloke hoder til det private næringslivet. Det er sløsing av ressurser, fortsetter 76-åringen.

— Må tørre å snu på det

Rønning er en av sju forskere som for tiden holder på med et seniorprosjekt i regi av Senter for seniorpolitikk.

Sammen med to forskere fra Høgskolen i Innlandet og fire forskere fra OsloMet forsker han på hva som er årsakene til at noen slutter å arbeide tidlig, mens andre fortsetter å arbeide lenge etter pensjonsalderen har inntruffet, om enn i redusert stilling.

Arbeidet skal resultere i en rapport som skal bli klar før jul, informerer Rønning overfor Khrono.

— Jeg vil ikke gå ut med konkrete data fra undersøkelsene vi har gjort så langt, men jeg kan nevne at det er mye som tyder på at akademikere og ansatte i UH-sektoren som driver med litt etterarbeid, ofte har bedre helse enn de som kutter arbeidslivet tvert, sier Rønning.

I Norge i dag er det 1931 årsverk i aldersgruppen 65-69 år på universiteter og høyskoler, private og statlige vitenskapelige høyskoler og private høyskoler. I aldersgruppen 70-74 år er det tilsvarende tallet 64.

Selv om det kan være positivt for den enkelte arbeidstakeren med en glidende overgang mot slutten av arbeidslivet, er det ikke først og fremst dét Rønning ønsker å sette søkelyset på i denne omgang.

— Vi må tørre å snu på det. Hva kan det offentlige, akademia og UH-sektoren tjene på å ta vare på oss seniorer? spør professoren.

Emeritus

Her rydder ledelsen vekk livsverket til professor emeritus Johan F. Storm

Nettverksbygging

I forbindelse med arbeidet rundt et ph.d.-program ved Høgskolen i Innlandet tilbake i 2005, ble Rønning invitert inn i et europeisk fellesskap som han fortsatt er med i. Nettverket har vært sentralt i utviklingen av offentlig innovasjon.

Da Rønning fylte 70 et drøyt tiår senere, tok han initiativ til at Høgskolen i Innlandet skulle søke om et stort EU-prosjekt på nær 40 millioner kroner. Med god hjelp fra det nevnte nettverket til Rønning fikk HINN prosjektet, som etter hvert ble til et europeisk samarbeid med ni andre land.

— Slike prosjekter er viktige for å gi yngre forskere ved høgskolen internasjonal erfaring, sier Rønning.

Han fortsetter:

— Å invitere yngre forskere inn til internasjonale nettverk som aldrende akademikere har bygget opp over tid, er en viktig kapital som kan komme den yngre garde og institusjonene til gode, vel å merke dersom «generasjonsvekslingene» skjer på en god måte.

— Det å ha et nettverk bør ses på som en kompetanse i seg selv. Det er ikke så enkelt å komme inn i akademia som 27-åring og vite hvor man skal begynne. Dersom noen kan introdusere en for nettverk, kan man få en god start på den karrieren.

Ulikheter innad

Rønning tillater seg å rope et aldri så lite varsku om at det kastes bort mye ressurser i akademia når man ikke har tilstrekkelige mekanismer for å utnytte kompetansen til de som snart er ute av arbeidslivet.

— Seniorpolitikken i akademia er altfor tilfeldig, og det er også store forskjeller både mellom og innad på institusjonene, sier Rønning.

Som svar på spørsmål om han har noen eksempler på dette, sier professoren at han godt kan fortelle om to fakulteter ved Høgskolen i Innlandet, der han mener praksisen er ganske ulik når det kommer til seniorpolitikk.

— På mitt eget fakultet (Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap journ.anm.) blir vi som er litt oppe i årene heiet frem og oppfordret til å bidra med både undervisning, veiledning og forskning. På et annet fakultet ved den samme høgskolen, er det stikk motsatt, sier Rønning, som ikke ønsker å gå ut med hvilket fakultet han sikter til.

Debatt ● Steinar Holden

Aldersgrensen i staten bør fortsatt være 70 år – men det bør bli lettere å jobbe etter aldersgrensen

Poenget hans er at forskjellen er stor og at den felles seniorpolitikken ikke er god nok.

— Det skulle vært slik at når man bikket for eksempel 65 år, så ble man kalt inn til et intervju av ledelsen. I forbindelse med dette burde det kartlegges hva som er den ansattes ønsker for fremtiden og inngangen til pensjonisttilværelsen. Ønsker vedkommende å trappe ned? Eller å slutte tvert? Hva kan vedkommende bidra med? Hva ønsker institusjonen at vedkommende kan bidra med? Det er viktig at det går begge veier, sier Rønning, og legger til:

— Et klart premiss for å kunne fortsette etter fylte 70 er at man ikke står i veien for yngre krefter når det kommer til lønnsutgifter og lignende.

Bør føle seg verdsatt

Rønning poengterer avslutningsvis at det er viktig for alle som har vært gjennom et langt arbeidsliv, å føle seg verdsatt idet man setter strek.

— Opplever man det motsatte, risikerer man faktisk å få en veldig dårlig inngang til pensjonisttilværelsen.

— Etter 40-50 år i akademia sitter man på mye kompetanse. Det er trist dersom denne kompetansen plutselig forsvinner ut døren fordi man ikke har en god nok seniorpolitikk i akademia, avslutter Rolf Rønning.