Aldersgrensen i staten bør fortsatt være 70 år – men det bør bli lettere å jobbe etter aldersgrensen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen har foreslått at øvre aldersgrense i staten heves fra 70 til 72 år. Forslaget er sendt på høring med frist 28. februar, og du kan lese det her.

Den øvre aldersgrensen er særlig viktig for universitetets- og høyskolesektoren. Over halvparten av alle 69-åringer som jobber i staten er ansatt i denne sektoren. Derfor er det viktig at universiteter og høyskoler fremmer sitt syn på forslaget.

Hensikten med forslaget er god: Mange statsansatte 70-åringer er fortsatt meget engasjerte og dyktige i sitt arbeide, og de kan gjøre en god innsats til nytte og glede både for seg selv og sin arbeidsgiver. Ikke minst på universiteter og høyskoler bør det være gode muligheter for at engasjerte ansatte kan fortsette å forske, undervise, formidle og veilede, selv om de har passert 70 år.

Men en heving av aldersgrensen til 72 år er en løsning som innebærer flere viktige svakheter. En mye bedre løsning ville være å fjerne eller lempe på de regler som begrenser muligheten til å jobbe etter aldersgrensen.

En enkel måte ville være å legge til rette for økt bruk av den nåværende ordningen med pensjonistlønn. Ordningen innebærer at ansatte som har gått av med alderspensjon kan jobbe med betaling per time, for tiden kr 218 per time, uten reduksjon i utbetalt pensjon. Det er imidlertid flere begrensninger. Engasjement på pensjonistvilkår skal gjelde kortvarig (tilfeldig) arbeid, og skal ikke være oppgaver av fast og varig karakter. Det skal heller ikke være en videreføring av tidligere arbeidsforhold/stilling.

Ved å fjerne begrensninger på arbeid med pensjonistvilkår, og ha en bevisst politikk om økt bruk av ordningen når det er fordelaktig for både arbeidstaker og arbeidsgiver, ville man tatt viktige steg i retning av flere kan jobbe etter fylte 70 år.

En øking av aldersgrensen vil derimot bety at det er arbeidstakeren som ensidig kan bestemme om han eller hun vil fortsette i jobben til fylte 72 år. Det har uheldige sider. Vi har et godt stillingsvern i Norge, og det er det gode grunner for. En 63-åring som mister jobben vil møte et vanskelig arbeidsmarked, samtidig som pensjonen vil være relativt lav. Derfor er det viktig at arbeidsgiver ikke kan si opp 63-åringen selv om arbeidsgiver har mer behov for annen kompetanse enn den som 63-åringen har eller kan skaffe seg.

Arbeidstakere som jobber til 70 år vil derimot normalt kunne få god pensjon, og de har ikke samme økonomiske behov for å fortsette i arbeidet. Da er det mer rimelig at arbeidsgiver skal kunne sette en grense for arbeidsforholdet ved fylte 70 år, dersom arbeidsgiver har behov for tilgang på ny og annen kompetanse.

Forslaget om høyere aldersgrense i staten er en oppfølging av at øvre aldersgrense i arbeidsmiljøloven, som gjelder for privat og kommunal sektor, ble hevet til 72 år i 2015. Det er nærliggende å tenke at da bør grensen være den samme i staten. Men da aldersgrensen i arbeidsmiljøloven ble hevet i 2015, var det mange bedrifter som innførte bedriftsintern aldersgrense på 70 år. Særlig gjelder dette store bedrifter og bedrifter med mange eldre arbeidstakere. I kommunal sektor er 70 årsgrensen tariffestet. Trolig vil dermed flertallet av eldre arbeidstakere i andre deler av arbeidsmarkedet fortsatt ha en aldersgrense på 70 år.

Det er lite trolig at f.eks. et universitet vil få anledning til å ha en bedriftsintern aldersgrense på 70 år, slik en privat bedrift har mulighet til.

Et annet viktig moment er forskjell i stillingsvern. I privat og kommunal sektor gjelder arbeidsmiljøloven, og arbeidsgiver har større mulighet til å si opp en arbeidstaker som ikke fungerer godt i stillingen. Arbeidstakere i staten har et meget sterkt stillingsvern. I høringsnotatet til forslaget oppsummeres dette med at «Dette fører til at en oppsigelse i staten, f.eks. som følge av alderssvekkelse mv., vanskelig kan gjennomføres.» Det innebærer at selv arbeidstakere som skulle være betydelig redusert i forhold til sin tidligere arbeidsytelse, vil kunne kreve å fortsette fram til 72 år.

Økt aldersgrense til 72 vil kunne føre til tilfeller der en arbeidstaker ønsker å fortsette til 72 år, mens ledelsen og store deler av fagmiljøet ønsker at arbeidstakeren skal slutte. Dette kan føre til konfliktfylte og uverdige prosesser.

Les også

Tvungen pensjons­alder: — Man blir ikke plutselig ubru­ke­lig når man når en viss alder

For gitte budsjetter vil forlenget ansettelse i to år for arbeidstakere på 70 år forsinke rekruttering av nye ansatte. Dette vil kunne være et problem for mange fagmiljøer, som har behov for ny kompetanse til forskning, undervisning og veiledning. Lønnsnivået for ansatte på 70 år vil normalt være høyere enn for nyansatte, slik at forlenget ansettelse for 70-åringer vil gi større reduksjon i antall nyansettelser.

Forsinket rekruttering av nyansatte vil også kunne være til ulempe for stipendiater og postdoktorer som tar sikte på fast stilling.

Høyere aldersgrense vil særlig kunne bli problematisk når ny offentlig tjenestepensjon blir faset inn fra og med 1963-kullet. I følge høringsnotatet om høyere aldersgrense i staten vil en statsansatt født i 1963 under visse forutsetninger få en pensjon på 84 prosent av tidligere lønn ved avgang ved 70 år, og 98 prosent ved avgang ved 72 år. En professor med årslønn på 850 000 kr vil dermed kunne få en økning i årlig pensjon på 119 000 kr ved å jobbe to år mer.

Så sterke økonomiske insentiver til å stå i arbeid vil kunne føre til at enkelte ansatte vil fortsette selv om arbeidsgiver og deler av fagmiljøet ikke ønsker dette. Det kan føre til konfliktfylte prosesser som alle taper på.

En bedre løsning vil som nevnt være å legge bedre til rette for at ansatte kan fortsette å jobbe etter aldersgrensen med pensjonistlønn, når dette er fordelaktig for begge parter. Dersom en ansatt f.eks. skulle jobbe 600 timer et år, omtrent en tredel av et årsverk, ville dette gi inntekt på drøyt kr 130 000, som er et godt bidrag i tillegg til pensjonen.

For vitenskapelige stillinger vil det være naturlig at undervisning, veiledning, administrative oppgaver mv blir avlønnet, mens forskning bare avlønnes dersom det er særlige grunner til det. Det kan f.eks. være tilfelle hvis det faller under et eksternt finansiert prosjekt.

Noen ansatte oppfatter det lave nivået på pensjonistlønn som uverdig og uttrykk for en nedvurdering av det arbeid som gjøres. Jeg er ikke enig i dette synet. En god forsker eller foreleser blir verdsatt av fagmiljø og studenter uavhengig av den timelønn som gis for den enkelte arbeidsoppgave. Nivået på pensjonistlønnen må også sees i sammenheng med at det gis i tillegg til pensjonen, uten avkorting av pensjonen. Sammenlignet med lønnsbetaling som gir avkorting, blir nivået ikke så galt.

Arbeid på pensjonistvilkår innebærer en vinn-vinn situasjon, der arbeidstakeren får jobbe til bra samlet inntekt og arbeidsgiver drar nytte av erfaren arbeidskraft, samtidig som lønnsmidler frigjøres til nyansettelser. Også for den ansatte på pensjonistlønn er det gunstig med en løsning som hele miljøet er tjent med.

Høyere aldersgrenser blir gjerne begrunnet med at vi må jobbe lenger for å kunne få akseptabel kompensasjon. Dette er riktig, men innebærer først og fremst at flere må jobbe fram mot 70 år. I dag er det bare rundt 40 prosent av alle 65-åringer og 15 prosent av 69-åringene som er lønnstakere. Dagens 55-åringer må jobbe til de er rundt 70 år for å kompensere for levealdersjusteringen i folketrygden. Derfor er det viktig at flere arbeidstakere i 60-årene står lenger i arbeid.

På lengre sikt er det viktig at flere jobber også etter 70 år. Dagens 30-åringer må jobbe til de er rundt 72 år for å kompensere for levealdersjusteringen i folketrygden. Men det er 42 år til. Det er bedre å beholde 70-årsgrensen i 15 år til, og se hvor langt vi kommer med bedre muligheter til å jobbe etter aldersgrensen.

Så kan vi vurdere grensen da