Her rydder ledelsen vekk livsverket til professor emeritus Johan F. Storm

— Dette er veldig trist på universitetets vegne. Og det er pinlig for vårt miljø. Gode akademiske verdier som åpen og ærlig samtale og rasjonell argumentasjon blir overkjørt av kommandoer og en stadig mer autoritær stil. Jeg savner dialog med ledelsen.

Professor Johan Frederik Storm står i gangen på Domus Medica, og ser på mens instituttledelsen pakker ned utallige permer fra et langt arbeidsliv.

Hvorfor en instituttleder, en avdelingsleder, en administrasjonssjef og to seksjonsledere bruker kvelden sin på å pakke sammen sakene til en professor som har gått av med pensjon, skal vi komme tilbake til om litt.

La oss først bli kjent med hovedpersonen.

— Kaster bort unik kunnskap

Storm er professor i nevrofysiologi og har siden 1981 vært tilknyttet Universitetet i Oslo (UiO), som professor fra 1996. Han gjorde seg tidlig bemerket, og jobbet i starten av karrieren som stipendiat og postdoktor i hjerneforsker Per Andersens gruppe - sammen med blant andre nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser.

Store deler av karrieren har Storm forsket på elektriske og kjemiske signaler i hjernebarken og hvordan den enkelte hjernecelle fungerer. De siste årene har Storm og hans forskningsgruppe viet mer av sin tid til bevissthetsforskning. Det har resultert i midler til tre pågående forskningsprosjekter. Men:

I år fylte Storm 70 og måtte gå av med pensjon. En gammeldags og utdatert regel som skader samfunnet, mener Storm.

— Vi kaster bort helt unik kunnskap og arbeidskraft som samfunnet har investert millioner i. For forskere som beholdt forskergløden og god helse, kan være svært produktive og til og med på topp i denne perioden av livet.

Kritisk til seniorpolitikken

En professor som når pensjonsalderen på 70 år kan, som kjent, bli professor emeritus.

Storms arbeidsplass, Universitetet i Oslo, skriver i sine retningslinjer at pensjonister kan bli «tilbudt forlenget tilknytning til UiO» hvis den «aktuelle aktiviteten er verdifull for UiO». De viser til videre- og sluttføring av forskningsprosjekter som ett eksempel på en aktivitet ulønnede pensjonister kan engasjere seg i.

Storm ble tilbudt å fortsette sitt arbeid etter at han nådde pensjonsalderen, men han er kritisk til måten universitetet har håndtert overgangen.

— Seniorpolitikken ved UiO har vært forsømt i flere tiår. En del av problemet, denne rigide aldersgrensen på 70 år, kan ikke UiO forandre, men jeg ønsker at de gjør mer innenfor det som er tillatt. Det virker å være en vrangvilje mot smidige ordninger som tjener universitetssamfunnet.

Storm mener dagens regelverk er aldersdiskriminerende, og viser til USA der tvungen pensjonsalder for professorer er forbudt.

Debatt ● Steinar Holden

Aldersgrensen i staten bør fortsatt være 70 år – men det bør bli lettere å jobbe etter aldersgrensen

Sykemeldt

Dette er bakteppet for Storms kamp for kontorplassen sin på Domus Medica.

Instituttet viser til emeritus-avtalen som sier at Storm skulle ha vært ute av kontoret to måneder etter avgang. Storm viser til forskningsprosjektene som innbringer millioner til instituttet, som vil bli påvirket dersom han må flytte ut av kontoret sitt.

— Dette kunne lett vært ordnet på en mye mer fornuftig og mindre skadelig måte. På et universitet må man kunne snakke sammen. Det er grunnleggende, ellers har man ingenting her å gjøre, sier Storm.

Han er for tiden sykemeldt med en kneskade, og sier at han er villig til å bytte kontor, selv om han er prinsipielt imot argumentasjonen til ledelsen.

Millionprosjekter

Han er leder av Akademisk forum, en forening for faste vitenskapelig ansatte ved UiO, og sier at han føler på et ansvar for å fortelle om denne situasjonen - selv om han sier at det er svært ubehagelig og risikabelt for ham og pinlig for miljøet.

For Storm er det avgjørende å få beholde kontoret for å fullføre forskningsprosjektene på en forsvarlig og god måte. For øyeblikket har forskningsgruppa han leder midler til et FRIPRO-prosjekt verdt 10,2 mill. kroner som går ut i 2022. De deltar i tillegg i EU-prosjektet «Human Brain Project», et stort tiårig forskningsprosjekt som varer til 2023. Det tredje prosjektet er tilknyttet UiO:Life Science.

—For seks år gjorde jeg et skifte fra å studere funksjonene til de minste byggesteinene i hjerneceller til å utforske det mange mener er det aller største, nemlig hjernens unike evne til å lage våre bevisste opplevelser, og skifte mellom tilstander og mentale funksjoner som bevissthet og søvn . Vi er nå i stand til å oppdage og identifisere viktige forbindelser mellom disse nivåene. At vi nå rammes i innspurten, er forferdelig skadelig, sier Storm.

Storm mot Frost

— Når man blir emeritus er tanken at man skal forlate kontoret sitt. Er det ikke naturlig at du også gjør det?

— Jeg er selvsagt helt enig i eldre forskere skal overgi plass og utstyr til yngre forskere når det er reelle behov for dette. Og dette har jeg også gjort i stor utstrekning, helt frivillig og med glede, i mange år allerede. Men det er den måten ledelsen behandler eldre forskere på som jeg mener er unødig autoritær, skadelig og konfliktskapende. På grunn av forskningsprosjektene jeg er involvert i, har jeg fortsatt et behov for denne kontorplassen, sier Storm.

Han legger til at som emeritus jobber gratis for UiO langt ut over vanlig arbeidstid, og at hans gruppe nå er mer produktiv enn noen gang. Gruppen har publisert sju artikler i løpet av det siste året.

Tilbake på Domus Medica fylles pappeske etter pappeske med permer fra flere skap som står ute i gangen ved kontoret til Storm.

Flere av de administrative lederne ved instituttet, inkludert instituttleder Lene Frost Andersen, har blitt igjen etter jobb for å rydde ut av skapene til Storm denne mandagskvelden i november. Hvorfor ledelsen har gått til dette steget, har ikke Andersen en kommentar til.

— På generelt grunnlag kan jeg si at det vil være svært ulikt hvilke behov emeriti har for bistand til rydding. Det er ikke helt uvanlig at større ryddeprosesser gjøres på en form for dugnad i fagmiljøet, skriver Andersen i en e-post.

pensjonsalder

— Man blir ikke plutselig ubru­ke­lig når man når en viss alder

Endret avtale

Andersen ønsker ikke å kommentere denne konkrete personalsaken, og skriver at hun uttaler seg på et generelt grunnlag.

— Jeg har stor forståelse for at overgangen fra en vitenskapelig stilling til en rolle som emeritus, kan oppleves som utfordrende for mange som har dedikert store deler av livet til en akademisk karriere. Emeriti er en viktig ressurs som fagmiljøene på instituttet har stor glede og nytte av, skriver Andersen.

Ifølge Andersen opplever instituttet stor vekst i forskningsaktivitet og trenger plass til mange forskere. Derfor ble avtalene emeriti må undertegne endret for få år tilbake.

— De omfatter å ha ryddet kontor og laboratorier innen to måneder etter avgang. Rydding er viktig for å gi plass til nyansatte, av HMS-hensyn og for å ivareta kravene til oppbevaring av forskningsdata, siden emeriti ikke lenger er ansatt og ikke kan ansvarliggjøres på vegne av virksomheten.

Manglende pensjon

Storm på sin side mener instituttet har brutt flere av forutsetningene for emeriti-avtalen. Han hevder pensjonsutbetalingene fra NAV og Statens pensjonskasse uteble de første månedene etter avgang fordi kommunikasjonen med instituttet sviktet. I tillegg har han mistet den administrative støtten til EU-prosjektet, som ikke har blitt erstattet.

Instituttleder Andersen sier at hun ikke kan kommentere personalsaken.

— Generelt kan jeg si at emeritusavtalen ikke inneholder noe som omhandler utbetaling av ordinær alderspensjon, eller forpliktelser om teknisk eller administrativ støtte til emeriti.

Han sier til Uniforum at pensjonsstatusen kom overraskende på.

— Jeg fikk heller ikke et forberedende møte om trygd og pensjon med HR-avdelingen på instituttet slik jeg er vant til at stipendiater får, og jeg fikk derfor ikke meldt fra til NAV. Dermed fikk jeg glipp av de to første månedene med pensjonsutbetaling, og måtte bruke svært mye tid på å prøve å rette feilen. Saken er ennå ikke avgjort.

Vil stride med avtale

Storm tviler sterkt på argumentet om plassmangel, og viser villig fram ledige kontorlokaler og tomme møtelokaler i det nye Domus Medica-tilbygget.

— Storm hevder at dette vil gjøre det betydelig vanskeligere å jobbe videre med forskningsprosjektene sine. Hvordan har instituttet vurdert denne konsekvensen?

— Retningslinjene gjelder for alle, men behovene er veldig ulike og vi tilstreber å finne gode løsninger for den enkelte i forskningsmiljøet vedkommende er tilknyttet. Slike tilpasninger vil imidlertid ikke innebære at emeriti kan beholde sine kontorer og laboratorier som om de fremdeles var ansatt. Det vil være i strid med emeritus-avtalen som alle emeriti signerer. Våre emeriti tilbys som hovedregel kontorplass i eget emeriti-kontor.

— Storm sier ledelsen har en autoritær lederstil, som ikke ønsker selvstendige mennesker. Er dere enig i den beskrivelsen?

— Vi søker etter beste evne å ha en god dialog med de ansatte og finne løsninger.

Kom ikke i mål

Instituttledelsen kom ikke helt i mål med opprydningen denne mandagskvelden. Storm informerer at prosessen med å rydde ut av kontoret hans er utsatt til 10. desember.

— Blir du oppfattet som en vanskelig ansatt, tror du?

— Jeg tror den typen ledere vi har nå ikke ønsker selvstendige mennesker. Det trenger man i forskning for å kunne gå nye veier, men det er ikke lenger på moten. Jeg mener det på en måte er grunnleggende feil å snakke om ledelse på dette nivået. Som forskere skal vi være selvstendige og selvgående og vi trenger ikke ledere over oss som forteller oss hvordan vi skal forske. Selvsagt må praktiske problemer som dette løses, men det bør skje gjennom dialog og samarbeid, ikke unødig konfrontasjon som dette, sier Storm.

Instituttleder Andersen har en siste beskjed til alle som nærmer seg pensjonsalderen.

— På generelt grunnlag kan jeg si at aldersgrensa er en milepæl som man vet kommer, og vi oppfordrer emeriti til å forberede seg. Det innebærer også å sette av tid god tid til å sortere, rydde og sørge for å overlevere relevant materiale for pågående forskningsprosjekter til etterfølgere, skriver Andersen.

pensjonssmell

Professor Jose Julio Gonzalez jobbet til han var 75. Det skulle han ikke ha gjort.