Det er behov for å snu steiner og ta radikale grep for å rigge praksisstudier bedre for å fylle samfunnsmandatet om å utdanne kvalifiserte fagfolk til det norske samfunnet, mener artikkelforfatteren. Foto: Colourbox
Det er behov for å snu steiner og ta radikale grep for å rigge praksisstudier bedre for å fylle samfunnsmandatet om å utdanne kvalifiserte fagfolk til det norske samfunnet, mener artikkelforfatteren. Foto: Colourbox

Relevans i høyere utdanning: Praksis som middel for læring, eller et mål i seg selv?

Meninger. Praksis. Til tross for at vi kan være enige om at praksis er viktig for å sikre god og relevant utdanning, erfarer vi utfordringer rundt praksisstudiene, skriver forfatterne av denne kronikken.

Publisert Oppdatert

Minister for forskning og høyere utdanning, Henrik Asheim, er opptatt av kompetanse og betydningen av at universiteter og høgskoler rigger seg for at utdanningene skal svare på behovene ute i samfunnet. Det pekes på betydningen av praksisstudier som ett grep som kan bidra til relevans.

Praksisstudier er i vinden, men Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (Nokut) finner at det er en del utfordringer. Disse knyttes til dårlig samarbeid mellom undervisningsinstitusjoner og praksisfeltet, mangel på kvalifiserte veiledere og manglende tid til å følge opp studenter.

Terje Mørland, leder i Nokut, viser til tilfeldigheter rundt kvalitet i praksisstudier, og sammenligner praksiskvalitet med et lotteri. Studentene i Norsk sykepleierforbund peker på irrelevante praksisperioder og behov for å flytte fokus fra at studenter skal være, til at de skal lære, i praksis. Asheim uttaler til Khrono at det kan være behov for å stille tydeligere krav til praksisstudier for å redusere tilfeldigheter og at det er viktig å trekke lærdommer fra erfaringer.

Sykepleierutdanningen, som vi har bakgrunn fra, har halvparten av utdanningen i praksis. Til tross for at vi kan være enige om at praksis er viktig for å sikre god og relevant utdanning, erfarer vi utfordringer rundt praksisstudiene. Generelt mener vi at disse må ses i sammenheng med mangel på, og feildisponering av, ressurser, lav prioritering og svak lederforankring. Vi mener det er behov for å snu steiner og ta radikale grep for å rigge praksisstudier bedre for å fylle samfunnsmandatet om å utdanne kvalifiserte fagfolk til det norske samfunnet.

Ansvaret for praksisstudier er delt mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfelt. Utdanningsinstitusjonene har det overordnede ansvar for utdanning og vurdering av studentene og har i samarbeid med praksisfeltet ansvar for daglig oppfølging og veiledning av studenter. Forfatterne av denne kronikken representerer både høyere utdanning og praksisfelt og har mye erfaring med oppfølging av studenter i sykepleierutdanningens praksisstudier.

Vi gjennomførte nylig et prosjekt der hensikten var å styrke samarbeidet mellom utdanning og praksis, bedre kvalitet på veiledning og øke veiledningskompetanse. Vi arrangerte blant annet fagmøte om veiledning og veiledning av veiledere. Prosjektet viste seg utfordrende blant annet fordi deltagerne fra praksisfeltet sto i skvis mellom pasient og student, mens lærere fra utdanningsinstitusjonen hadde tilsvarende skvis mellom studentveiledning og akademiske arbeidsoppgaver. Praksisveiledning er et fellesansvar og i ettertid spør vi oss om samarbeidet om dette er tilstrekkelig lederforankret.

For å forberede studenter for arbeidslivet kreves tilrettelegging av praksisstudier basert på en pedagogisk grunntenkning. I dagens system fungerer dette tilfeldig og studentoppfølging prioriteres lavt.

Skriver de fem kronikkforfatterne

Det utfordrende bildet rundt oppfølging og veiledning av studenter i praksis er blant annet knyttet til at sykepleiere må mestre stort arbeidspress og vanskelige prioriteringer i en kompleks praksishverdag (Aftenposten 09.05.19). Denne komplekse praksisen er «klasserom» for sykepleierstudenter. Ledere delegerer studentveiledning til overbelastede sykepleiere og veiledningsansvaret beskrives som en del av sykepleiernes tidsklemme (Khrono, 05.06.2019). Midler bevilget til utdanning i helseforetakene forsvinner i den store potten. I primærhelsetjenesten er det ikke rammebevilgninger til oppfølging av sykepleierstudenter i det hele tatt. Resultatet er et sårbart system der pedagogisk oppfølging av studenter ikke prioriteres og læring blir tilfeldig fordi strukturer for og kompetanse i veiledning mangler.

Å drive god utdanning krever ressurser og kompetanse. Veiledere både fra utdanning og praksisfelt må ha veiledningskompetanse og interesse for å understøtte læringsprosesser ved å se, følge opp og vurdere studenter. Teoretisk kunnskap må aktualiseres for at studenter skal forstå sammenhenger og tenke videre i praksis. Dette krever tilstedeværende veiledere som har tid og kan bidra til refleksjon.

Etter vår mening er det behov for å etablere faste strukturer for læring og veiledning rundt det pedagogiske tilbudet i praksisstudier, som kontinuitet mellom samarbeidspartnere, koordinering av tid og møtepunkter, samt tilstrekkelig kompetanse. Frigjøring av tid til veiledning, for eksempel ved delvis frikjøp av sykepleiere og kombinerte stillinger i praksisfelt og i utdanningsinstitusjonen er aktuelt. Samarbeidsavtaler mellom utdanningsinstitusjoner og praksistilbyder reforhandles i disse dager, og ifølge Nokut fungerer ikke dagens avtaler fordi de er for overordnede. Avtaler må synliggjøre ansvar på alle nivåer og spesifikke forhold av relevans må skrives inn hvis avtalene skal bidra til endringer.

Vi vil skissere fem områder Asheim må forankre i stortingsmeldingen om arbeidsrelevans som skal komme våren 2021, slik at praksisstudier kan bli et relevant pedagogisk virkemiddel.

1) Det må fokuseres på kompetanse og stilles krav om veiledningskompetanse for praksisveiledere og lærerveiledere.
2) Det må bygges strukturer rundt studentenes læring i praksis.
3) Samarbeid med praksisfeltet bør bli en indikator i tellekantsystemet for ansatte i utdanningssektoren. Det vil understøtte målet om å styrke undervisning i høyere utdanning.
4) Sykehusledere har ansvar for at bevilgede ressurser til utdanning går til utdanning. Ministeren må følge opp bruken av bevilgninger til studenter i praksis.
5) Primærhelsetjenesten er en viktig læringsarena for sykepleierstudenter. Prioritering av ressurser til praksisutdanning i denne delen av helsetjenesten må ministeren gripe fatt i omgående!

For å forberede studenter for arbeidslivet kreves tilrettelegging av praksisstudier basert på en pedagogisk grunntenkning. I dagens system fungerer dette tilfeldig og studentoppfølging prioriteres lavt. Vi erfarer en kultur rundt praksisstudier preget av svak prioritet fra ledere og lite kontinuitet i veilederoppfølgingen. Hvis praksisstudier skal løftes opp som et viktig tiltak for å sikre relevans i utdanningen må det tas høyde for at praksisstudier ikke er et mål i seg selv, men snarere et pedagogisk middel. Mangel på bevilgninger og manglende oppfølging av bruk av midler viser at læring tas for gitt og at studenters behov ikke tas på alvor.

Det er behov for å rydde på dette feltet, slik at studentene får den utdanningen de fortjener samtidig med at samfunnet får arbeidstakere med den kompetansen som trengs!