LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Studie
Redaktører i vitenskaplige tidsskrifter publiserer seg selv
Selvpublisering er utbredt blant redaktører, men studien av vitenskapelige tidsskrifter avdekker også at bare åtte prosent av sjefredaktørene er kvinner.
Publisert
Brussel (Khrono): Det er utbredt blant redaktører for vitenskapelige tidsskrifter å publisere en betydelig andel av eget arbeid i de samme tidsskriftene som de selv redigerer.
Kvinner er dessuten underrepresentert i redaksjonene, og aller størst er mannsdominansen blant sjefredaktører.
Det viser en omfattende studie som ble offentliggjort denne uka, i tidsskriftet Nature Human Behaviour.
Ved å analysere publiseringshistorien til 20.000 redaktører i tidsskrifter som utgis av Elsevier, konkluderer de med at hver fjerde redaktør publiserer minst ti prosent av egne artikler i tidsskriftene de redigerer. For noen er andelen langt høyere: 12 prosent av redaktørene publiserer en av fem artikler i eget tidsskrift, mens seks prosent publiserer en av tre artikler i tidsskriftene de redigerer.
For sjefredaktørene er tallene enda høyere: Nesten hver tredje publiserer minst en av ti artikkel i eget tidsskrift, mens elleve prosent av sjefredaktørene publiserer en av tre artikler i egne tidsskrifter.
De har også identifisert de femten redaktørene med høyest selvpublisering. I det mest ekstreme tilfellet har en redaktør publisert 72 prosent i eget tidsskrift, mens vedkommende var redaktør, andre ligger på 66 og 65 prosent.
Seks av de femten er forøvrig sjefredaktører.
Seks prosent kvinnelige sjefredaktører
Det stanser ikke der, gjennomgangen viser også at bare en av de femten med hyppigst selvpublisering er kvinner. Og her er vi altså ved et annet poeng ved studien: De har ikke bare sett på graden av selvpublisering, de har også analysert kjønnsfordelingen blant redaktørene.
Analysen viser en stor underrepresentasjon av kvinner blant redaktørene, slik figuren under viser. Den viser andelen kvinner blant forfattere, redaksjonsmedlemmer og sjefredaktører i tidsskriftene de har analysert. Jo høyere opp i tidsskriftshierarkiet, jo større mannsdominans. Mens 26 prosent av forfatterne er kvinner, gjelder det bare seks prosent av sjefredaktørene.
De mener kjønnsgapet blant redaksjonsmedlemmene kan forklares med lengde på karrieren, men at dette ikke kan forklare mannsdominansen blant sjefredaktører.
Analysen er basert på en informasjon om over 80.000 redaktører i mer enn 1000 tidsskrifter og femten disipliner, over en periode på fem tiår. Informasjonen er hentet fra Elsevier, et storforlag som står for en femtedel av den publiserte forskningen.
Etterlyser åpen diskusjon
Men er det egentlig så overraskende at redaktører for tidsskrifter innen sitt eget felt publiserer arbeidet sitt i de samme tidsskriftene?
— Det er jo spørsmålet, sier Matteo Chiesa, professor ved UiT Norges arktiske universitet og en av forfatterne bak studien, til Khrono.
Chiesa sier han vil ha reist en debatt om dette. Han viser til den pågående diskusjonen om hvordan forskere skal evalueres, at kvantitative mål som antall publiseringer har veid tungt ved ansettelser og finansiering.
— Om du fremmer din egen karriere på denne måten, har du flere muligheter til å nå fram i for eksempel Forskningsrådet. Da har dette store konsekvenser. Burde du egentlig sitte i en redaksjon og fremme din egen forskning? Vi trenger en åpen diskusjon om dette, sier UiT-professoren.
Med redaktører som forfattere
De har ikke bare identifisert de mest selvpubliserende enkeltredaktørene, de peker også på eksempler der en høy andel av artiklene i et tidsskrift er skrevet av ulike medlemmer av redaksjonen.
I det mest ekstreme tilfellet har 35 prosent av artiklene som er publisert i tidsskrift et aktivt medlem av redaksjonen blant forfatterne, i to andre tidsskrifter gjelder det en femtedel av artiklene.
Chiesa mener det har betydning hvordan en sjefredaktør opptrer.
— Når du har sjefredaktører som opptrer på denne måten vil mange i redaksjonen følge etter, om sjefredaktøren på motsatt side er en som ikke publiserer egne resultater vil de fleste andre følge samme stil, sier han.
«Vitenskapens portvoktere»
I studien beskrives redaktørene som «vitenskapens portvoktere». De viser også til at selv om noen redaktører er heltidsansatte, er det store flertallet aktive forskere som selv søker muligheter for å få publisert forskningen.
De slår også fast at eliter innen akademia «forsterker statusen sin gjennom vitenskapelige publikasjoner», og at redaktører «spiller en nøkkelrolle i denne prosessen ved å ha det siste ordet om hva som blir publisert, og dermed kontrollerer kanalen som gir forskere prestisje og anerkjennelse».
Redaktørene selv utgjør dessuten akademiske eliter, som har fått anerkjennelse som eksperter på sitt felt, skriver de.
Bak statistikken er det forskjell på redaktørene, slår de fast og skriver at «noen redaktører står opp for en mer transparent utvelgelse av artikler og aktivt rekrutterer redaktører fra underrepresenterte grupper, mens andre utnytter makten til fordel for egen karriere».
«Redaktører er tross alt mennesker», skriver de og stiller et knippe spørsmål:
«Er det betryggende at flertallet av redaktørene nesten ikke selvpubliserer? Eller er det påfallende at elleve prosent av sjefredaktørene publiserer minst en tredjedel av artiklene sine i tidsskrifter de selv redigerer? Bør vi være fornøyde med den økende andelen kvinnelige redaktører de siste tiårene? Eller bør vi være bekymret for at kvinner, til tross for all innsats for å fremme likestilling, fortsatt er underrepresentert blant redaktører i nesten alle fag?»
