Rasisme — en trussel mot akademisk frihet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Sverige har 21 år gamle Christian Peterson, en uttalt høyreekstremist med bakgrunn i Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMR) forfulgt Tobias Hübinette, en av landets fremste rasismeforskere, over lang tid. 

Peterson, som i dag jobber som videoreporter for den høyreradikale nettsiden Insikt24, har som uttalt mål å drive kampanjer for å saksøke det han omtaler som «venstretrollene», for å «drenere» disse for penger. Slik vil han presse meningsmotstandere til taushet. 

Sverige

Rasismeforsker anmeldte aktivist — nå får han aktivisten som student

Det siste året har Peterson forfulgt Hübinette, gjennom blant annet å oppsøke ham på arbeidsplassen og å filme ham uten tillatelse. Hübinette anmeldte forholdet og begjærte kontaktforbud, men politiet henla saken. Dermed var det fritt fram for Peterson å melde seg på Hubinettes kurs i rase- og hvithetsstudier ved Karlstads Universitet, med eksplisitt mål om å «granske» Hübinette og hans undervisning. Hübinette ble sykmeldt, forelesningene avlyst, og halvparten av medstudentene trakk seg fordi Peterson gjorde dem utrygge ved å navngi og henge dem ut i sosiale medier. 

Peterson ser så langt ut til å ha lykkes i det han satte seg fore, nemlig å hindre Hübinette fra å formidle den omfattende kunnskapen han har om rasisme til interesserte studenter. Karlstads universitet uttaler at det står «uten verktøy» og at Peterson holder seg på rett side av loven.

Situasjonen er ekstrem, men skriver seg inn i en kontekst der forskere og samfunnsdebattanter som snakker åpent om rasisme og hvithet, trues til taushet. Et ferskt eksempel fra Norge er situasjonen til Sofia Rana ved Antirasistisk Senter, som etter drapstrusler fra ytre høyre meldte at hun ikke lenger tør å oppgi hvilke arrangementer hun deltar på. 

Hvordan kan vi møte en situasjon der ytringsfriheten blir brekkstang for å fritt drive rasistisk trakassering og å fremme høyreekstremt tankegods? Hvilken rolle har universitetene, når dette også får konsekvenser for akademisk frihet og muligheten for forskning og undervisning om noen av vår tids mest samfunnsaktuelle temaer?

Forfølgelsen av Hübinette tydeliggjør at diskusjoner og nye vurderinger om grensen mellom ytringsfrihet og krenkelser, og om forholdet mellom moral og juss, er overmodne. Mens det snakkes varmt om ytrings- og akademisk frihet i norsk akademia, er vår oppfatning at det er en utbredt berøringsangst når det gjelder avklaring av grenseoppgangene. Dermed får byråkratiske og faglige prinsippryttere styre ordskiftet med mantraet om at «begge sider er like gode/ille», der reaksjonær ideologi sidestilles med for eksempel urfolksforskning og skeiv forskning.

Forfølgelsen av Hübinette er ikke bare et angrep på ham som person og som forsker, men også på den akademiske friheten som sådan. Hübinettes sak tydeliggjør at tiden er overmoden for å ta på alvor at kjønns-, rasisme-, urfolks- og migrasjonsforskere lenge har blitt forsøkt kneblet og truet til selvsensur, slik vi har sett flere eksempler på i en nordisk kontekst, for eksempel i Danmark. 

Danmark

Norsk forsker i hard politisk forskningsstrid i Danmark

Det er på høy tid at universitets- og høgskolesektoren utvikler en samlet og bevisst strategi og rutiner for ivaretakelse av sine ansatte, og forstår at det kan koste ekstra mye å formidle kunnskap om politisk betente temaer. Ikke minst er dette viktig overfor minoriteter som er sterkt underrepresentert i akademia i Norge og andre nordiske land, og fordi minoriteter som forsker innenfor slike tema er særlig utsatt. Hübinette har selv bakgrunn som adoptivbarn fra Sør-Korea, og har blant annet markert seg som sterkt kritisk til svenske praksiser og forståelser knyttet til adopsjon. Hübinette, som var en av grunnleggerne av svenske Expo, har også i hele sin karriere vært åpen om sin antirasistiske orientering. 

Det er viktig at universitetene og høgskolene ikke bare sier at de er mangfoldige i festtaler og rekrutteringskampanjer, men også handler aktivt og målrettet for å bevare demografisk mangfold og faglig bredde blant sine ansatte og studenter. Uten målrettet handling, ender ‘mangfold’ med å bli det Sara Ahmed kaller et ‘ikke-performativ’, at institusjoner navngir og markedsfører seg på det de ikke gjør. Saken til Hübinette viser hvilke konsekvenser det har når universiteter og høgskoler ikke har utviklet verktøy og strategier for å ivareta alle sine ansatte. Slike verktøy og strategier er ikke noe som kommer av seg selv, dette må institusjonene selv ta initiativ til og jobbe for å utvikle.

Vi ønsker oss arbeidsgivere som gjør det mulig å utøve akademisk frihet innenfor samfunnskritiske forskningsdisipliner, også for forskere med minoritetsbakgrunn, uten å frykte for eget liv og helse. Vi ønsker oss et akademia der det er stor takhøyde for faglig forankret kritikk og uenighet, men hvor institusjonene har avklarte grenser når det gjelder hets og trakassering. I tilfeller der studenter uttrykker eller på annet vis tilkjennegir ekstremistisk tankegods, må ansatte som har med disse å gjøre få særlig oppfølging og støtte.

Universiteter og høgskoler har ikke råd til å miste kritiske røster blant sine ansatte. Ei heller de som retter søkelys mot ubehagelige sannheter, som også innebærer kritikk av institusjonen selv. Vi mener slike stemmer er avgjørende for at universitetene skal være dynamiske, åpne og demokratiske arenaer for kunnskapsproduksjon og formidling.

Innlegget er undertegnet av:

Christine Lillethun Norheim, Stipendiat, MF
Kristin Gregers Eriksen, Førsteamanuensis, USN
Solvor Mjøberg Lauritzen, Førsteamanuensis, MF
Sindre Bangstad, Forsker I, KIFO
Elisabeth Lund Engebretsen, Professor, UiS
Ronald Mayora Synnes, Førsteamanuensis, UiA
Lisa Esohel Knudsen, Forfatter