Åpen publisering er en overgang til styrt publisering

Torkel Brekke uttaler til Khrono at han ønsker at forskerne selv skal utforme hva slags publisering vi skal ha i framtiden. Samtidig forsvarer han den top-down strategien Plan S legger opp til, og at det skal gis korte frister slik at vi blir overrumplet. Han opptrer litt som Henry Ford som sa at folk selv kunne velge farge på bilene sine så lenge de valgte svart.

La meg også peke på at plan S ikke bare innebærer at finansiørene stiller krav om at «deres» forskning skal gjøres umiddelbart tilgjengelig for alle. Planen krever også at andre forskere som vil publisere i samme tidsskrift må publisere åpent, selv om pengene da kommer et annet steds fra. Det er altså en aksjonistisk plan. Det er nytt at forskningsbyråkratiene opptrer som aksjonister.

Les også:

Brekke: Plan S-debatten på vei inn i blindgate

Jeg deler Brekkes ønske om å få debatten litt videre. Men da må Brekke og andre forsvarere av plan S slutte å bruke det økonomiske argumentet. Å snakke om at samfunnet må betale for forskningen flere ganger, slik både statsråd og forskningsrådsdirektør gjør, er med respekt å melde det rene tøv. For det første er kostnadene ved publisering en svært liten del av budsjettet, og for det andre kan et godt system for åpen publisering bli minst like dyrt. Det er også sannsynlig at å underfinansiere det siste leddet forskningsprosessen vil senke kvaliteten betydelig. En skikkelig redaksjonell behandling koster penger, og det endres ikke med internett.

Brekke mener det nå må skje noe fordi Open Access har vært på dagsorden i 20 år. Problemet er bare at erfaringene er dårlige, skal man ture fram videre da?

Hovedproblemet med det moderne forskningssystemet er ikke at fru Gundersen ikke kan sitte ved middagsbordet og lese artikler i fulltekst samme dagen som de kommer ut (hun har allerede tilgang på mange andre måter, men det skal jeg la ligge her). Problemet er at det kommer ut 2,5 millioner forskningsartikler i året. Bare innen biomedisin er det 30.000 ulike tidsskrifter. Om lag halvparten av alle artikler siteres aldri, og for meg som er henvist til å lese en del også innen mer obskure fagfelt kan jeg forsikre at det er mye søppel. Jeg tenker ikke i første rekke på de søppeltidskifter OA har skapt, for det er åpenbart at de økonomiske insentivene ved OA fremmer massepublisering på bekostning av kvalitet over et bredt spektrum av tidsskrifter. Brekke vil gjøre dette enda verre ved å fjerne nivåinndelingen for den norske forskningsindikatoren. Alle artikler blir da like gode sett fra de bevilgende myndigheters side. Forskningsråddirektør John-Arne Røttingen går enda lengre, han mener vi må bli kvitt hele ordningen med at noen tidsskrifter har høyere prestisje enn andre. Dette vil også utvilsomt føre til enda mer søppelpublisering.

• Les også: Røttingen tror nivådelingen mellom tidsskrifter forsvinner

Som en motgift mot et slikt kaos, vil plan S-tilhengerne at det fra oven skal opprettes kvalitetsregistre og kanskje også egne publiseringssteder kontrollert av forskningsrådene. Dette står i motsetning til det systemet vi har i dag med en flora av ulike redaksjoner og der mange tidsskrifter eies av vitenskapelige stiftelser som er kontrollert av forskerne. Jeg har vært med på noen faglige strider der ulike «skoler» har stått mot hverandre, og jeg kan forsikre at en samling av vitenskapelig publisering til noen få monopolistiske tidsskrifter (som OA vil oppmuntre til) ville hindre vitenskapelig debatt og dermed fremskritt. Og jeg arbeider innen et nokså teknisk felt, jeg tør ikke en gang tenke på hvordan slike monopoler vil fungere innen politisk betente områder som alternativ medisin, ME/CFS, kolonialisering, innvandring, kjønnsforskning osv.