Debatt ● Seunn Smith-Tønnessen
Prosesser for akkreditering av juss og psykologi er sløsing og gammeldags
Det er på høy tid at også prosessen med akkreditering av nye utdanninger evalueres og endres.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nylig ble kvalitets- og akkrediteringsrapporten for norske universitet lagt fram. Den inneholder mange interessante momenter som vil gjøre arbeidet for de institusjonene som ønsker å bli universitet mer meningsfullt, og vil sikre at forskningskvalitet gjennomsyrer institusjonene på en helt annen måte enn i dag.
Det er på høy tid at også prosessen med akkreditering av nye utdanninger evalueres og endres.
Som kjent ble det ved forrige revidering av UH-loven åpnet for at flere institusjoner kan tilby utdanningene som tidligere var regulert gjennom gradsforskriften. Men disse måtte akkrediteres gjennom NOKUTs system. UiA har i utgangspunktet fullmakter til å akkreditere nye studier, men vi fikk altså ikke tillit til å gjøre det for juss og psykologi. I stedet er vi henvist til et allerede overarbeidet NOKUT og en lang og ressurskrevende prosess. Vi kunne løst det enklere, billigere og til minst samme kvalitet selv.
BI, UiS og UiA leverte totalt fem søknader i oktober 2021. Nå, halvannet år senere er kun to av dem ferdigbehandlet. Kun BI har fått gjennom akkreditering på juss. Vi på UiA fikk avslag på vår søknad om psykologi i midten av januar, og må belage oss på en ny søknadsrunde. Etter de signalene NOKUT har gitt i Khrono om sine kapasitetsproblemer, er det rimelig å anta at den neste prosessen vil ta enda lengre tid.
Tre av søknadene, master i juss på UiA og UiS og profesjonsutdanning i psykologi ved UiS, er enda ikke ferdigbehandlet.
Akkrediteringsprosessen, slik den praktiseres i dag, fremstår som gammeldags, bakstreversk, lite transparent og sløsende. Vi antar at Stortingets intensjon med å endre gradsforskriften var at flere av utdanningene skal kunne tilbys ved flere institusjoner. Vi på institusjonene har gjort våre prioriteringer, brukt betydelige midler, utviklet egne fagmiljøer og fattet gjennomtenkte styrevedtak for å møte regionale og nasjonale kompetansebehov.
Det burde være i alles interesse at institusjonene lykkes. Akkrediteringsorganets rolle bør være å bistå på veien mot målet.
Mens NOKUT og dens sakkyndige komité har brukt måneder og år, har institusjonene kun hatt få uker på å jobbe med det som faktisk kan bringe studietilbudene nærmere målet, gjennom sine tilsvar til komitéens utkast til vurdering. I et samfunn som krever at vi som universiteter både er mer effektive og raskere kan tilpasse oss samfunnets behov, er dagens prosess frustrerende, og kravene rett og slett absurde.
Vi må ha en komplett akademisk stab på plass fra søknadstidspunktet, inkludert dem som for eksempel skal undervise i år fem og seks av en profesjonsutdanning i psykologi. Lønnsmidlene løper altså lenge før man vet om man blir akkreditert, og flere år før første student har satt sine ben på campus. Hvor god utnyttelse av sektorens ressurser er det?
Her kunne man med fordel la seg inspirere av andre akkrediteringsprosesser. AACSB, en anerkjent internasjonal akkreditering av siviløkonomstudieprogram (som BI, UiA og NHH har oppnådd) har som utgangspunkt at kvalifiserte institusjoner gjennomfører søknadsprosessen i dialog med en faglig ekspert utpekt av akkrediteringsorganet. En slik åpen prosess gjør det mulig å kalibrere forventningene og å ha en faglig diskusjon om eventuelle mangler underveis, i sterk kontrast til den lukkede prosessen som praktiseres av NOKUT i dag.
Institusjonene burde også kunne vurderes ut fra sine konkrete planer om hvordan fagmiljøene skal utvikles. Slik kan man sikre at kvaliteten er til stede på det tidspunktet de enkelte emnene faktisk skal gis, snarere enn på søknadstidspunktet. Dette er spesielt relevant for det 6-årige profesjonsstudiet i psykologi, hvor det altså kan gå opptil sju-åtte år fra søknadstidspunkt til kompetansen faktisk skal tas i bruk.
Alle er tjent med at vi har akkrediteringsprosesser som sikrer høy kvalitet i utdanning. Alle er også tjent med at vi har prosesser som er åpne, økonomisk bærekraftige, effektive og tillitsvekkende, og her må både Kunnskapsdepartementet og NOKUT ta sitt ansvar. Vi bidrar gjerne med våre erfaringer.
