Politivoldforskning og naive intellektuelle

(Forfatterne av boken politivoldsakene i Bergen, svarer her på innlegget til advokat Knut Høiviks innlegg mot dem. Samtidig svarer de også på siste innlegg fra professor Vidar Halvorsen. Khrono henviser en eventuell videre debatt til våre kommentarfelt.)

Advokat Knut Høivik kritiserer boken for å mangle respekt for de syv politivoldinformantene som til slutt ble frikjent i bumerang-sakene. Det er ikke vanskelig å være enig med Høivik i at de fortjener respekt, men det egentlige problemet nevner ikke Høivik: Nordhus & Vogts (N&V) spill med mennesker. Høivik berører ikke det som er bokens hovedbudskap, at Nordhus & Vogts forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» (1981) var en forskningssvindel. Høivik legger en for enkel og unyansert tilnærming til Høyesteretts bumerangkjennelse fra 1998, og de påfølgende frifinnelsene.

Les også:

Boken «Politivoldsaken» og bumerangsakene – en hensynsløs behandling av de som ble frifunnet

Det er et grunnleggende forskningsetisk prinsipp at de personer som deltar i en forskers undersøkelser har rett til selvbestemmelse og autonomi. De skal på et hvilket som helst tidspunkt kunne trekke seg uten å begrunne det, og uten noen form for ubehag eller negative konsekvenser. Informanter skal utsettes for minst mulig belastning. En forsker har ansvar for å hindre at det oppstår skader. Hvis man antar at en undersøkelse kan utløse problemer for dem man forsker på skal man enten la være på gjøre en slik undersøkelse, eller så må man sikre seg at det eksisterer en faglig adekvat beredskap som er tilgjengelig, dersom det er nødvendig (Johannessen, Tufte & Christoffersen 2010: Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode). Disse forskningsetiske prinsippene, som bygger på allmenngyldig respekt for andre mennesker, brydde ikke Nordhus og Vogt seg om.

Opptakten til bumerangsaken var oslopolitiets store etterforskning av bergenspolitiet, i 1986 og 1987. Da oslopolitiet avhørte Nordhus og Vogts voldsvitner, var det mange av dem som ikke vedkjente seg det Nordhus hadde skrevet ned. Men hvis vitnene overfor politiet sa at det Nordhus & Co hadde skrevet ned var uriktig, ble det ikke respektert av forskerne. De oppsøkte vitnene for å få dem til å holde fast på sine forklaringer overfor politiet. I bumerangsakene ble informantene utsatt for ekstreme belastninger, med fengselsstraffer opp til 9 måneder. Informantene ble ikke straffet for opplysninger de ga til forskerne – kun for de historiene som ble avgitt i politiavhør. Men informantene fikk ikke adekvat veiledning fra dem som egentlig skulle beskytte dem. N&V opptrådte kort sagt hensynsløst overfor voldsvitnene.

Når Høivik ikke setter bumerang-sakene slik inn i sin rette sammenheng, mister man en viktig kontekst. Allerede i 1982 påviste professor Dan Olweus at mange av politivoldshistoriene til N&V måtte være oppkonstruerte, noe professor Anders Bratholm også erkjente. Oslopolitiets etterforskning i 1986-1987 avslørte ettertrykkelig at mange historier var ren løgn. Det er også verdt å påpeke at flere av de bumerang-tiltalte erkjente straffskyld.

Da Høyesterett sa ja til gjenopptakelse av 7 av de 13 bumerangsakene i 1998, var dette en meget spesiell sak som ikke uten videre kan sammenliknes med andre gjenopptakelser. Høyesterett avgjorde spørsmålet for alle 7 «en bloc» – uten å vurdere bevisene i hver enkelt sak. Dette er i strid med alminnelig straffeprosess, der hver enkelt sak skal vurderes for seg, på bakgrunn av de konkrete bevis i saken. Professor Asbjørn Strandbakken har kritisert kjennelsen, og påpekt at den bevisvurderingen Høyesterett bygget på «er klart i strid med vår prosessordning» (Strandbakken 2003 s. 62). Denne kritikkverdige måten å avgjøre gjenopptakelsesspørsmålet på – der bevisene i sakene i realiteten ikke ble vurdert – underbygger vår påstand om at Høyesteretts avgjørelse var et resultat av voldsforskernes intense og langvarige kampanje, der ordinære straffeprosseslige vurderinger ble satt til side. I realiteten var kjennelsen en politisk avgjørelse.

De bumerangdømte ble brikker i spillet som Nordhus og Vogt drev. Disse ressurssvake menneskene fortjener selvsagt respekt. Da de 7 fikk til sammen 2,5 millioner kroner i erstatning av staten, ble det forhåpentligvis et plaster på såret.

Professor Vidar Halvorsens sluttinnlegg nr. 2 er preget av nærsynthet og selektivitet. Halvorsen har erkjent både at Nordhus opererte med falsk identitet som forsker, og at Nordhus & Vogts forskning var «forskningsetisk uakseptabel», men han er fortsatt ivrig i forsvaret av Nordhus & Vogt.

I sitt sluttinnlegg nr. 2 sirkler Halvorsen rundt en viktig verkebyll; nemlig hvem som foretok de over 3000 intervjuene av voldsofre i Nordhus & Vogts undersøkelse. For å få sitt narrativ til å stemme, neglisjerer han det N&V uttrykkelig skrev i sin rapport, flere ganger: «En styrke er det også at vi selv har foretatt alle intervjuene, dvs. vi har ikke benyttet assistenter til å foreta intervjuer av ofrene». Nordhus & Vogt gjentok dette overfor Bratholm-utvalget, og de gjentok det overfor professor Dan Olweus. Men for å få terrenget til å stemme med det kartet Halvorsen vil følge, er det ikke viktig å ta utgangspunkt i hva N&Vs skrev. Halvorsen omtolker nevnte sitat til at det må «forstås som feilinformasjon; som en misvisende omtale av at Nordhus hadde det overordnede ansvaret for hele intervjuprosessen – ikke at han gjennomførte alle intervjuer selv». Nordhus & Vogts usannhet blir i Halvorsens øyne altså «feilinformasjon», og da tilsynelatende akseptabelt. Han nevner ikke at Nordhus dessuten benyttet et falskt sitat om "prosjektets mange uavhengige intervjuere", som ikke finnes i den metodebeskrivelsen Nordhus viser til. Og Halvorsen må vri og vende på erklæringen fra syv «uavhengige intervjuere», for å få terrenget til å stemme med kartet. Det omstridte «Appendix A» til «Delrapport nr 4» – et «appendix» som det ikke finnes spor av i noen registre, og som ikke er omtalt noe sted i N&Vs rapport – blir også akseptert av Halvorsen. Vi har hele tiden ment at han utviser en uforsvarlig liberalitet når det gjelder krav til forskningskvalitet, og at han strekker godviljen lenger enn langt overfor N&V. Sluttinnlegg nr. 2 sementerer inntrykket.

Flere har ment at professor Anders Bratholm var naiv, og således var for godtroende i forhold til Nordhus & Vogts forskning. Politivoldsaken har vist at naive intellektuelle, og intellektuelle som har høylytte meninger om ting de ikke har satt seg skikkelig inn i, var nøkkelen til at Nordhus & Vogts svindelprosjekt kunne få leve – og til slutt seire.

En av de mest interessante sidene ved debatten etter boken «Politivoldsaken», er at en liknende forskningssvindel kan skje igjen, bare det er for en god sak. Vårt klare inntrykk er at mange som har engasjert seg til fordel for Nordhus & Vogt har gjort det ut fra en politisk, eller idealistisk, grunnholdning om at det i seg selv var svært fortjenstfullt av Nordhus & Vogt å avsløre politivold. Dermed er de villige til å akseptere det meste av uetterretteligheter. Men slik undergraves samtidig forskningens sannhetsforpliktelse.

Et grunnleggende problem her – som Nordhus & Vogts støttespillere tydeligvis ikke tar inn over seg – er at Nordhus & Vogt ikke beviste politivold, de beviste kun at de bedrev svindelforskning. Dermed torpederte Nordhus & Vogt den saken de sa de kjempet for. Hvis det virkelig var slik Nordhus & Vogt hevdet – at bergenspolitiet hver eneste dag, året rundt, i flere tiår, fysisk skadet arrestanter på det groveste – ville det vært verdens enkleste sak å finne disse reelle politivoldofrene. Det ville vært helt unødvendig å lyve.

(Red. anm: Med dette er det punktum for innlegg rundt politvoldsakene i Bergen i denne omgang. Vi henviser videre kommentarer og debatter til våre kommentarfelt.)