Boken «Politivoldsaken» og bumerangsakene – en hensynsløs behandling av de som ble frifunnet

Syv tiltalte ble til slutt frifunnet i Gulating lagmannsrett i de såkalte bumerangsakene. De tiltalte var informanter som påtalemyndigheten mente hadde gitt falsk forklaring om politivold i etterforskningen av Bergens-politiet i 1986-87. Frifinnelsene skjedde etter at Høyesterett besluttet gjenopptagelse av de tidligere fellende dommene mot dem.

I Boken «Politivoldsaken - Norges største forskningsskandale» av Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen («KMK») trekkes frifinnelsene i tvil. Dette er oppsiktsvekkende og hensynsløst mot de som da ble frifunnet, og som derfor har krav på å bli ansett som uskyldige.

Høyesterett tillot gjenopptagelse av disse sakene fordi gjennomgåelsen av rettsbøkene og de fellende dommene mot informantene etterlot et inntrykk av at forklaringene fra politibetjentene hadde vært utslagsgivende i alle sakene, uten at det forelå andre tungtveiende bevis. Dette var en bevisvurdering som ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.

Høyesterett utdypet dette med å vise til at den tilliten til forklaringer fra polititjenestemenn som man normalt vil ha, ikke uten videre kunne legges til grunn i disse sakene. I etterforskningen av Bergens-politiet hadde de 230 avhørte politibetjentene alle gitt uttrykk for at de ikke hadde kjennskap til voldsepisoder. Høyesterett mente dette måtte forklares med en «misforstått korpsånd».

Høyesterett pekte også på at det var på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i den aktuelle perioden. Det kunne heller ikke ses bort fra at lagrettsmedlemmene kunne ha vært påvirket av presseoppslag som fremstilte resultatet av etterforskningen av politivolden som en fullstendig renvasking av Bergens-politiet.

I lys av dette er KMKs fremstilling av frifinnelsene en underlig lesning. Allerede overskriften, «Oslopolitiets etterforskning hadde forsvunnet» bærer bud om retningen. KMK mener at frifinnelsene i bumerangsaken skyldtes et massivt påvirkningsarbeid fra Arne Bratholm, Edvard Vogt, Gunnar Nordhus og deres støttespillere.

Gjennom dette påvirkningsarbeidet fikk de Høyesterett til å se bort fra resultatet av Oslopolitiets etterforskning av Bergens-politiet. Vi får i forlengelsen av dette vite at «Høyesterett mente at det ville være uheldig dersom dommerne i bumerangsakene ble sterkt farget av troen på at Lyngtveit & Co hadde gjort en skikkelig jobb». Det er ikke belegg for dette.

KMKs fremstilling er farget av bokens hovedpåstand om at Vogt og Nordhus’ forskning var svindel. Det er ifølge KMK ikke tale om enkeltstående feil eller svakheter i prosjektet, men om en bevisst misvisende fremstilling av de faktiske forhold i Bergens-politiet. Fortellingen er at til og med Høyesterett kjøpte historien til de uredelige forskerne og professorene. Problemet er at Høyesteretts begrunnelse for gjenopptagelsen av sakene ikke passer med KMKs fortelling.

At den underlige fremstillingen av bumerangsakene bidrar til at jeg som leser blir skeptisk til øvrige påstander i boken er ikke det mest alvorlige. Det mest kritikkverdige med denne fremstillingen er at KMK på en hensynsløs måte undergraver frifinnelsene av de syv informantene.

Fremstillingen etterlater et inntrykk av at de som ble frifunnet egentlige var skyldige og en del av den påståtte svindelen. Eller som KMK beskriver dem i avsnittet om da informantene opprinnelig ble domfelt: «Mange fikk nå føle på kroppen at fremsettelse av løgner ikke var en lek». Det er sterk kost.

(Knut Høivik jobber i dag som advokat i Equinor. Han har tidligere vært partner i advokatfirmaet Schjødt og han har vært stipendiat ved Det juridiske fakultet. I perioden 2005-2009 skrev han ph.d. om foretaksstraff. Edvard Vogt var professor emeritus og hadde kontor på fakultetet i denne perioden.)