Fra lanseringen av boka «Politivoldsaken». Foto: Tor Farstad.
Fra lanseringen av boka «Politivoldsaken». Foto: Tor Farstad.

«Politivoldsaken»: En absolutt siste replikk

Sluttreplikk. Det er ingen grunn til å la seg trekke inn i deres parallelle univers der vanlig argumentasjonsetikk er satt ut av spill, skriver Vidar Halvorsen.

Publisert

Jeg hadde regnet med at Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen (KMK) ville komme med et svar på min sluttreplikk i Khrono (22.01.20) og var innstilt på å la dem få det siste ordet, fordi det ikke var noen grunn til å vente noe substansielt nytt. Denne antakelsen slo til. Men svaret (29.01.20) inneholder en så grov tekstforvrengning at jeg allikevel ikke kan la det passere i en universitets- og høgskoleavis som Khrono. KMK skriver nemlig følgende:

«Videre referer han feil, ved sin omtale av en erklæring som angivelig var underskrevet av syv «uavhengige intervjuere». Han sier at det kun var én av disse syv som ikke hadde gjort uavhengige intervjuer [min utheving]. Det riktige er at kun én av de syv har bekreftet at han gjorde uavhengige intervjuer.»

Det finnes overhodet intet tekstmessig belegg for at jeg i min sluttreplikk hevder at «det kun var én av disse syv som ikke hadde gjort uavhengige intervjuer». Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne at det går an å lese en tekst så feil. Det jeg skrev var følgende:

«Kvam, Magnus og Kristensen har imidlertid gitt et tilstrekkelig belegg for at «Erklæringen underskrevet av syv «uavhengige intervjuere» har vist seg å være delvis usann». I ett tilfelle er det ikke bare snakk om delvis usannhet, men om en regulær løgn: en navngitt underskriver har overfor KMK fortalt at «han aldri gjorde noen intervjuer for voldsundersøkelsen» (s104). Siden det ikke er noen grunn til å anta at denne «tilståelsen» er falsk, er det holdbart å legge den til grunn som belegg for løgn.»

Enhver med et minimalt kjennskap til argumentasjonslogikk vil se at påstandene i avsnittet ovenfor ikke impliserer den påstand som KMK tilskriver meg: at «det kun var én av disse som syv som ikke hadde gjort uavhengige intervjuer». Setningen «Erklæringen underskrevet av syv «uavhengige intervjuere» har vist seg å være delvis usann» er KMKs egen (20.01.20), og jeg siterer den med tilslutning. Jeg har på egne vegne bare uttalt meg om den ene som løy, de seks andre av de syv intervjuerne har jeg ikke kommentert i det hele tatt. Om vi skulle anvende KMKs spesielle argumentasjonslogikk på dem selv, må konklusjonen bli at de slår om seg med løgn og svindel. Den konklusjonen bør vi motstå: «When they go low, we go high». Det er ingen grunn til å la seg trekke inn i deres parallelle univers der vanlig argumentasjonsetikk er satt ut av spill.

Men når vi først er inne på disse intervjuerne — hvilke påstander er det som KMKs opplysninger kan brukes til å begrunne? Vi har KMKs egne ord for at en av de syv har bekreftet at han gjennomførte uavhengige intervjuer. «To av de syv har vi ikke klart å få kontakt med», sier de videre. Men da er det like plausibelt å legge til grunn at de er sannferdige når de har underskrevet «uavhengighetserklæringen» som at de ikke er det. Med denne plausible forutsetningen er vi oppe i tre personer som har gjennomført uavhengige intervjuer. Og hva med den fjerde underskriveren (Nordhus` daværende kone), som ifølge KMK har nektet å besvare spørsmålet? Også her er det like plausibelt å legge til grunn at hun er sannferdig som at hun ikke er det. Og da er vi oppe i et flertall på fire (av syv) som har gjennomført uavhengige intervjuer.

Konklusjonen, som er like plausibel som KMKs alternative konklusjon om løgn og svindel, er at (minst) fire forskningsassistenter har gjennomført uavhengige intervjuer. Og da blir det straks mer plausibelt at dette er blitt omtalt i en metodebeskrivelse — selv om ingen foreløpig har klart å oppspore den. Opplysningen i «Volden og dens ofre» om at Nordhus hadde gjennomført alle intervjuer, kan ut fra denne alternative posisjonen ganske enkelt forstås som feilinformasjon; som en misvisende omtale av at Nordhus hadde det overordnede ansvaret for hele intervjuprosessen — ikke at han gjennomførte alle intervjuer selv. Så når Olweus kommer med sin kritikk, «snur» ikke Nordhus og Vogt «180 grader»; de informerer omsider korrekt om noe som har vært realiteten hele tiden.

Som man vil skjønne, har jeg lagt til grunn et helt annet prinsipp for tolkning av tekster enn det KMK legger til grunn. KMK praktiserer det Paul Ricoeur kalte «mistankens hermeneutikk»: stilt overfor et valg mellom to konkurrerende teorier, velger de alltid den teori som er mest mulig ugunstig for Nordhus og Vogt. Det alternative prinsipp, «the principle of charity», er det stikk motsatte og kan sammenfattes i følgende imperativ: forsøk å gjøre en posisjon så sterk som mulig før du kritisk saumfarer den for å se om den allikevel ikke holder. Dette er en normativ, «diskursetisk» posisjon; det er følgelig irrelevant om den «er langt utenfor det normale». Dersom KMK representerer normaliteten her, foretrekker jeg rollen som representant for normativiteten.

La meg til slutt få kommentere et merkelig utsagn som KMK kommer med om forskningens logikk: «Man skal vel aldri helt utelukke at det dukker opp en svart svane. Sikre bevis for at noe ikke finnes, er så å si umulig å finne — det er derfor falsifikasjon er det sentrale ved forskning». Dette er misvisende og beror muligens på en forveksling av falsifiserbarhet med falsifikasjon. Vi aksepterer for eksempel Einsteins relativitetsteori fordi den så langt har overlevd alle falsifikasjonsforsøk, trass i at teorien er genuint falsifiserbar. Nordhus og Vogt er ikke Einstein, men deres teori er i likhet med Einsteins falsifiserbar. Det er også KMKs alternative teori, som vil bli falsifisert om det skulle komme flyvende en svart Appendix A- svane.

Men jeg har selvfølgelig aldri krevd at de skulle bevise ikke-eksistensen av denne svarte svanen. Det jeg har etterlyst, er empirisk belegg som gjør teorien om at Nordhus' og Vogts voldsforskning er basert på løgn og svindel mer plausibel enn min alternative teori om at deres forskning så langt har motstått KMKs radikale falsifikasjonsforsøk. Min konklusjon er med andre ord at de ikke har gitt et tilstrekkelig holdbart belegg for sin teori — teorien om at Nordhus lyver om Appendix As eksistens og eksistensen av uavhengige intervjuer. Det er mitt hovedpoeng i debatten, ikke at KMK ikke kan utelukke at en svart svane (Appendix A) vil dukke opp og falsifisere teorien.

Helt til slutt vil jeg takke Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen for debatten, først og fremst fordi den har gitt meg ideen til et bokprosjekt jeg allerede er i gang med: en innføring i vitenskapsteori og forskningsetikk for våre masterstudenter ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi og andre interesserte — med politivoldsforskningen som et gjennomgående case, og med en langt grundigere diskusjon av «Politivoldsaken» enn det Khrono-formatet gjør mulig. Så nå kan dere få det siste ordet — mitt svar vil bli å finne i boka.

Redaksjonell anmerkning: Vi setter nå strek for innlegg i denne debatten, og henviser ytterligere kommentarer til vårt kommentarfelt.