Debatt frølich, bleiklie og Vukasovic

Politikken som formet strukturreformen

Både utformingen av målene med strukturreformen, og virkemidlene, kan beskrives som en asymmetrisk dialog.

Forskningsleder Nicoline Frølich skriver sammen med Ivar Bleiklie og Martina Vukasovic at hvis vi ser strukturreformen isolert, representerer den noe nytt, fordi den har blitt til gjennom en tilsynelatende desentralisert prosess, eller snarere: ett sett av forskjellige fusjonsprosesser med hvert sitt særpreg.
Forskningsleder Nicoline Frølich skriver sammen med Ivar Bleiklie og Martina Vukasovic at hvis vi ser strukturreformen isolert, representerer den noe nytt, fordi den har blitt til gjennom en tilsynelatende desentralisert prosess, eller snarere: ett sett av forskjellige fusjonsprosesser med hvert sitt særpreg.
Publisert Oppdatert

Denne artikkelen er mer enn et år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er fem år siden strukturreformen ble lansert i april 2015. Men reformen er ikke en enkeltstående reform i norsk høyere utdanning. Den har klare forbindelser til tidligere policy-initiativ som SAK (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) og SAKS (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing), Stjernø-komiteens forslag fra 2008, Kvalitetsreformen i 2003 og helt tilbake til Høgskolereformen i 1994. Slik sett kan politikken bak reformen beskrives som en modning av fusjoner som politisk løsning.

Strukturreformen har fem målsettinger. Den skal fremme 1) høy kvalitet i utdanning og forskning, 2) robuste fagmiljø som kan hevde seg på et høyt internasjonalt nivå, 3) god tilgang til utdanning og kompetanse i hele landet, 4) regional utvikling og 5) effektiv ressursbruk.

Disse kan komme i konflikt med hverandre, men det overordnede målet med reformen er å fremme kvalitet. I likhet med tidligere reformer i sektoren er målet om bedre kvalitet et sentralt motiv som driver prosessen med å utforme politikken. Dette motivet deler strukturreformen med tidligere reformer i sektoren.

Strukturreformen har lange historiske aner i norsk høyere utdanningspolitikk. Den har også tydelige forbindelseslinjer til andre pågående reformer. De lange linjene springer ut av to sentrale utviklingstrekk.

Det ene er håndtering av den sterke veksten i sektoren de siste 60 årene. Det andre dreier seg om hvordan «akademisk drift» kan håndteres og brukes til å utvikle høyere utdanning på en kvalitetsmessig god og samfunnsnyttig måte. Ambisjonen om å sikre både lokale kompetansebehov og internasjonal konkurransedyktighet i og gjennom forskning og utdanning står sentralt i begge sammenhenger.

I den aktuelle reformen er ikke minst oppbygging av femårige masterutdanninger for lærere og sykepleiere viktig. Flere institusjoner så behovet for å fusjonere for å innfri disse kravene. Også utviklingsavtalene mellom staten og de høyere utdanningsinstitusjonene spiller en rolle i denne prosessen og kan sees som en endring i styringen av sektoren der staten spiller en tydeligere rolle enn tidligere.

Interessant nok ser ikke lignende reformer i andre deler av offentlig sektor, som sammenslåinger i kommune- og helsesektoren, til å ha påvirket utformingen av strukturreformen som er preget av en mer desentralisert tilnærming enn tidligere reformer.

Et interessant trekk ved politikkutformingen er ikke den politiske løsningen – fusjoner – men hvordan løsningen fremmes, og måten institusjonene var involvert i fusjonsprosessene. Både utformingen av målene med reformen og virkemidlene kan beskrives som en asymmetrisk dialog.

Dialogpartnerne var politisk ledelse og topp-byråkrater i Kunnskapsdepartementet på den ene siden og institusjonsledere ved de involverte lærestedene på den andre. Regjeringen åpnet dialogen med å be institusjonene fortelle hvordan de så sin egen posisjon i et fremtidig landskap for høyere utdanning med færre institusjoner. Den ga også institusjonene mulighet til å bestemme hvilke virkemidler de ville benytte for å nå de mål de hadde satt seg i så måte.

Asymmetrien er tredobbel: Politisk ledelse definerte rammene for dialogen mellom Kunnskapsdepartementet og de enkelte lærestedene. Andre interessenter som UHR (Universitets- og høgskolerådet), NSO (Norsk studentorganisasjon), Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), Forskningsrådet var lite involvert. Samtidig kontrollerte regjeringen viktige politiske virkemidler som kunne brukes for å påvirke prosessen blant annet gjennom å innføre et sett med kvalitetsindikatorer som også lærestedene som valgte å ikke fusjonere, skulle måles i lys av.

Hvis vi ser strukturreformen isolert, representerer den noe nytt, fordi den har blitt til gjennom en tilsynelatende desentralisert prosess, eller snarere: ett sett av forskjellige fusjonsprosesser med hvert sitt særpreg. Sett i lengre perspektiv ligger det nærmere å se den som det foreløpig siste skrittet i en lengre strukturell omformingsprosess av norsk høyere utdanning. Måten politikken ble utformet på i denne siste fasen av omformingen, betyr at utfallet av strukturreformen og i hvilken grad målet om kvalitet innfris, avhenger av en lang rekke enkeltstående fusjonsprosesser i norsk høyere utdanning.

Sett i et lengre perspektiv er det et spørsmål om den har bidratt til det overordnete målet om et høyere utdanningssystem som kan bidra til å møte kunnskapsbehov knyttet til økonomisk, teknologisk og sosial utvikling, offentlige tjenester og sosial integrasjon.

Powered by Labrador CMS