Debatt ● Maximilian Rohrer og Aksel Mjøs
Pålegg om norskopplæring er populistisk politikk
Den nye forskriften om pålagt norskopplæring for utenlandske stipendiater og postdoktorer er populistisk symbolpolitikk som skader de mest sårbare, uten å ha en forutsigbar effekt på det norske fagspråket.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I ny samleforskrift for universitets- og høgskolelova som trådte i kraft 1. august er det krav om at utenlandske doktorgradsstipendiater og postdoktorer (midlertidige rekrutteringsstillinger) skal gjennomgå 15 studiepoeng begynneropplæring i norsk. Tror noen virkelig at dette vil redde norsk som fagspråk brukt i akademia og av profesjonelle?
Eller, sett fra et annet perspektiv, utgjør utenlandske doktorgradsstipendiater og postdoktorer den mest betydelige trusselen mot det norske fagspråket?
Forskning for et internasjonalt publikum i fagfellevurderte tidsskrifter skrives ikke på norsk, så det er ingen åpenbar fordel med norskkunnskaper her. De fleste personer som forskriften omfatter underviser knapt, så norskkunnskaper har ingen betydning her. Å undervise på norsk etter kun tre måneder med norskkurs kan påvirke fagutbyttet negativt, siden ingen klarer å lære et språk på universitetsnivå på så kort tid.
Dette er symbolpolitikk. Symbolpolitikk som i sin natur er populistisk da den appellerer til en viss nasjonalistisk følelse, slik som «Norge betaler for en akademisk stilling holdt av en utlending. Norge ville heller hatt en norsk kandidat.»
Det er lett å fokusere på utlendinger slik populistisk politikk har en tendens til å gjøre. Utlendinger i midlertidige rekrutteringsstillinger utgjør det svakeste leddet innen akademia.
Maximilian Rohrer og Aksel Mjøs
Det er mange utlendinger her på vårt institutt. Hvorfor lærer de norsk? Fordi de liker Norge og ønsker å integrere seg i det norske samfunnet. Men den nye språkreguleringen skaper først og fremst en anti-norsk følelse, øker sannsynligheten for å velge en karriere utenfor Norge, og reduserer viljen til å lære norsk.
Det er lett å fokusere på utlendinger slik populistisk politikk har en tendens til å gjøre. Utlendinger i midlertidige rekrutteringsstillinger utgjør det svakeste leddet innen akademia. De mangler fast ansettelse og er ofte nødt til å flytte når kontrakten deres utløper. De er også ukjente med det norske systemet og de er ikke alltid medlemmer av en fagforening.
Støtte til frivillig å lære seg norsk gir minst like effektiv norskopplæring som tvang og får motiverte og ambisiøse utenlandske akademikere til å kjenne seg velkomne i Norge. Sterke fagmiljøer — som tiltrekker seg også de beste norske forskerne — er den beste garantien for å holde et norsk fagspråk levende.
I øyeblikket fremstår den nye forskriften mer som populistisk symbolpolitikk som skader de mest sårbare, uten å ha en forutsigbar effekt på det norske fagspråket. Faren er at de beste forskerne internasjonalt velger vekk Norge og Norge ikke lengre er fullverdig medlem av det globale forskningsfellesskapet. Pålegget må derfor trekkes tilbake.
