struktur og finansiering
På vei mot et sterkere universitetshierarki
Høyere utdanning er på vei fra «low politics» til «high politics». Det kan gjøre framtiden mer usikker, mener professor emeritus Ivar Bleiklie.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Professor emeritus i statsvitenskap ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen (UiB), Ivar Bleiklie mener universitets- og høgskolesektoren er på vei til å få en mer sentral rolle i samfunnet og politikken.
Eller sagt på statsvitenskapsk:
— Høyere utdanning som sektor beveger seg fra å være gjenstand for det vi kaller for «low politics» til «high politics» – at de politiske partiene engasjerer seg og tar posisjoner der ulike regjeringskonstellasjoner i økende grad vil forskjellige ting. Det igjen fører til at framtiden kanskje blir mer usikker, på den måten at politikken kanskje vil skifte mer enn tidligere.
Bleiklie var en av foredragsholderne under årets forskningspolitiske seminar, arrangert av Forskerforbundet.
Hele innlegget hans kan ses her.
— Tradisjonelt sett har høyere utdanningspolitikk vært for de spesielt interesserte, sier Bleiklie til Khrono.
Sentraliseringsstrid
Høyere utdanning har rett og slett ikke vært en arena der partiene har markert seg, og det har vært få politiske konflikter knyttet til dette området. Ifølge Bleiklie har politikken ofte blitt utviklet i et samarbeid mellom ledende administratorer og politikere i departementet og utdanningsinstitusjonene selv.
— Den rødgrønne regjeringen videreførte for eksempel den tidligere borgerlige regjeringens kvalitetsreform. Den nåværende regjeringen regner nok med at en potensiell rødgrønn regjering vil videreføre Strukturreformen. Men med en stor høyere utdanningssektor som utgjør en stadig tyngre, mer synlig og strategisk viktig post på statsbudsjettet, vil dette fort kunne endres. Hvis høyere utdanningspolitikk blir mer «high politics» vil høyresiden i større grad ha en politikk og venstresiden en annen, sier han.
For de uinnvidde: «high politics» er politikk som handler om det som vurderes som vitalt for staten, slik som for eksempel sikkerhetspolitikk. Og, altså, kanskje utdanningssektoren. «Low politics» omhandler alt som ikke er absolutt nødvendig for statens overlevelse, slik som for eksempel sosialpolitikk.
Flere studiesteder
Bleiklie syns det er interessant at en norsk offentlig utredning som kom i år «Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn» anbefaler å innføre insentiver for at universiteter og høgskoler skal etablere flere studiesteder.
Det er klart at ressursene som de store breddeuniversitetene har i sin grunnfinansiering er unik. Dette kan bli tatt fra dem.
Ivar Bleiklie, professor em, Universitetet i Bergen
I NOU-en uttrykkes det også en bekymring for at Strukturreformen «vil kunne bidra til ytterligere sentralisering av utdanningsinstitusjonene, ved at utdanningstilbud i distriktene blir lagt ned». Utvalget mener derfor at insentivsystemet og finansieringen av universitetene og høgskolene «bør utformes slik at det stimulerer til desentralisert studiestedstruktur».
— Midt i sentraliseringsreformen kommer altså et desentraliseringsstiltak på bordet. Dette kan bli «high politics»!
Kvalitet versus relevans
— Det er sikkert mange i denne sektoren som har irritert seg over at det er såpass laber interesse for høyere utdanning og forskning. Kan ikke en slik utvikling ses som positiv?
— Jo, det er klart, særlig hvis mer oppmerksomhet betyr mer penger, men det er ikke alltid at det gjør det. Det er stadig dragkamp om hvor ressursene i denne sektoren skal brukes, og prioriteringene har ikke alltid vært de samme, sier han.
I noen perioder har det vært mer fokus på kvalitet, og ekstra ressurser har gått til høyere gradsstudier og forskning. I andre perioder har det vært mer fokus på arbeidslivsrelevans, forteller han.
— Nå ser vi en økende tendens til å snakke om hvor viktig det er med arbeidsrelevans. Samtidig ser vi en langtidstendens til akademisering av høyere utdanning generelt, profesjonsfag inkludert, sier han.
Kan bli dyrt om alle skal finansieres likt
Et av temaene det kan komme til å bli politisk strid om er måten utdanningsinstitusjonene finansieres på, mener Bleiklie.
I dag har de eldste breddeuniversitetene: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, UiT Norges arktiske universitet og NTNU en gunstigere finansiering enn de andre statlige høyere utdanningsinstitusjonene, ved at en større forskningsandel er bygget inn i stillingene til de vitenskapelig ansatte.
— De andre universitetene er på jakt etter å få en tilsvarende finansiering. Dersom dette løftes inn i partipolitikken og vinner frem i Stortinget, kan resultatet bli noe få vil ønske. Siden det vil bli for dyrt å gi mer til alle, vil en måtte ta fra de som har mest for å få til en jevnere fordeling. De som får mer vil bli fornøyde, men det vil nok merkes mer som en tilbakegang for de store institusjonene, enn som stor fremgang for de andre, sier han.
Til syvende og sist vil dette kunne svekke Norge som forskningsnasjon, mener han.
— Er det ikke naturlig at de nye universitetene får bli universitet på lik linje som de gamle, ved at de også finansieres likt?
— Det er jo forskjellige typer institusjoner. Man kan få inntrykk av at alle skal gjøre det samme, men det skal de ikke. Noen har et større ansvar for profesjonsutdanningene, mens andre har et større ansvar for disiplinfagene. Profesjonsfagene er nærmere yrkesutøvelse, og holder på med annen type forskning. Alle kan ikke konkurrere internasjonalt om å bli de beste innenfor sine disipliner. De nye må gjerne være med, men det er forskjeller her, sier han.
Kan bli et tydeligere utdanningshierarki
— Jeg har ikke inntrykk av at de nye universitetene ser på seg selv om så annerledes enn de gamle?
— Jeg er enig i at de ikke gjør det. Dette er spesielt for Norge. Da distriktshøgskolene ble bygget ut fra 1969 av, hadde de ansatte der ambisjoner om at disse høgskolene skulle få de samme vilkårene som de universitetene de selv var utdannet ved. Da distriktshøgskolene ble en del av det regionale utdanningssystemet, satt dette fart i den akademiske driften med universitetet som modell. Det gjør at skillet mellom to sektorer – mellom profesjonshøgskoler og universiteter – slik man har i Danmark, ikke har blitt opprettholdt.
— Slik det ligger an nå, vil det vel ikke være noen høgskoler igjen til slutt. Alle har jo universitetsambisjoner?
— Det blir konsekvensen ja. Men da vil vi nok få noe som ligner et hierarkisk utdanningssystem, med noen institusjoner som er mer internasjonalt orientert, og får inn flere eksterne midler, mens de mindre institusjonene kommer lenger ned i hierarkiet. De vil ikke ha den samme statusen og betingelsene. Det blir nok det samme hierarkiet vil allerede ser konturene av i dag, tror Bleiklie.
– Det er klart at ressursene som de store breddeuniversitetene har i sin grunnfinansiering er unik. Dette kan bli tatt fra dem, sier han.
Mer makt til enkeltforskere
Bleiklie peker også på skjulte dynamikker som kan eksistere, nå som universitetene og høgskolene er mer avhengige av ekstern finansiering. At de forskerne som i størst grad bidrar til å skaffe institusjonen ressurser og prestisje, også øker sin innflytelse.
Dette er på et uformelt nivå, og kan skape spenninger innad i universitetsorganisasjonene, mener han.
— Ansatte som skaffer store ressurser, leder prosjekter med mange medarbeidere og bidrar til institusjonens internasjonale prestisje, får gjerne en uformell maktposisjon og kan gå i forhandling med institusjonsledelsen om arbeidsbetingelser utenom den vanlige tjenesteveien. De vil gjerne ha både større frihet og sterkere reell innflytelse enn sine kolleger som ikke sitter på tilsvarende ressurser eller nyter høy faglig prestisje. Det er klart at dette kan skape spenninger innad i fagmiljøene. Det er noe å tenke på når toppstyringen blir sterkere og den interne deltakelsen blant de faglig ansatte svakere, sier han.
— Er det andre slike uformelle forhold i denne sektoren?
— Vi har fått et enhetlig fellesorgan — Universitets og høgskolerådet. Vi har sett at institusjonene her ikke alltid har felles interesser. Én spenning er finansieringsbetingelsene. Det har vært tilfeller der de store breddeuniversitetene har operert som en uformell gruppering, sier han.
Bleiklie mener uformelle forhold også har vært en pådriver for sammenslåinger av institusjoner.
– Institusjonene vet at hvis man er en stor institusjon som driver med mye forskning, er det mer sannsynlig at departementet hører på dem, enn hvis man er en liten utdanningsorientert institusjon langt fra hovedstaden.
