Demokratidebatten på OsloMet: Hva vi ønsker oss av fremtidens ledelse

Innlegget er undertegnet Birgitte Kjos Fonn, førsteamanuensis, Institutt for journalistikk og mediefag , Karen Synne Groven, førsteamanuensis, Institutt for fysioterapi , Erika Gubrium, professor, Institutt for sosialfag, Harald Hornmoen, professor, Institutt for journalistikk og mediefag , Espen Borgå Johansen, professor, Institutt for adferdsvitenskap, Anne Birgitta Nilsen, professor, Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, Åse Marie Ommundsen, professor, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, Nils Pharo, professor, Institutt for arkiv, bibliotek og informasjonsfag, Margareth Sandvik, professor, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning

Den siste tiden har det pågått en diskusjon på Khrono om den demokratiske tilstanden ved OsloMet – storbyuniversitetet. Noen debattanter mener at demokratiet fungerer dårlig her ved universitetet, andre, som rektor Curt Rice (22. august 2018), mener det fungerer bra. Vi som skriver dette innlegget skal ikke ta endelig stilling til den debatten. Derimot ønsker vi, som ni forskergruppeledere som har deltatt på OsloMets nye forskergruppelederkurs i 2017-2018 og dermed hatt anledning til å diskutere fremtidige utfordringer ved universitetet, å si litt om hva slags ledelse – og demokrati – vi ønsker oss og trenger ved universitetet for de kommende årene.

• Vi ønsker en inspirerende ledelse, som legger til rette for faglig arbeid og er mindre opptatt av å styre og kontrollere. Inspirerende ledelse handler om å vise interesse og entusiasme for det medarbeiderne driver med.
• Vi ønsker ledere i nær kontakt med sine tilsatte, og som lytter til de tilsatte og til deres behov.
• Vi ønsker ledere som er forpliktet på idealet om akademisk frihet.
• Vi ønsker ledere som er rause med å dele informasjon.
• Vi ønsker ledere som forstår hva vi som er forskere og undervisere holder på med. Som forstår hva som skjer på grunnplan i møtet med studenter og hvor mye forberedelse og innsikt det krever, og som forstår hvor mye arbeid – herunder mye av vår fritid – vi legger ned i den forskningen og undervisningen som gjøres ved universitetet.
• Vi ønsker oss ledere som tar maktmisbruk på alvor, maktmisbruk utført av både menn og kvinner i ulike lederstillinger. Maktmisbruket handler om ledelse basert på skjulte prosesser, favorisering og splittelse, og det handler om mobbing og annen trakassering.
• Vi ønsker oss transparente prosesser for tildeling av midler. Det er viktig at fordelingen mellom undervisning, forskning og andre tiltak er balansert på en måte som studenter, ansatte og samfunnet for øvrig oppfatter som god.
• Vi ønsker oss ledere som implementerer nye administrative systemer – for eksempel innen digitalisering – på en måte som er gjennomprøvd og hensiktsmessig for undervisningen og forskningen, ikke systemer som er vanskelige og tidkrevende og ikke snakker med hverandre. Effektivisering er bare effektivt hvis ikke ulempene skyves over på andre.
• Vi ønsker oss ledere som både forstår verdien av tverrfaglighet og som evner å legge til rette for slikt samarbeid. Undervisning og forskning på tvers av institutter og fakulteter bør ikke stanses av administrative ordninger.

Vi har også hatt mulighet til å diskutere spesifikke ønsker og behov på vegne av de forskergruppene vi representerer. Nå når vi er blitt universitet, krever det en tettere forbindelse mellom ledelsen og forskergruppelederne. I våre samtaler har vi avdekket at det er til dels store forskjeller mellom de betingelsene forskergruppene har på de forskjellige instituttene og fakultetene. Vi ønsker at forskergruppelederne, der hvor dette ikke allerede er tilfelle, må få mer innflytelse slik at de får det handlingsrommet de trenger. Det er ikke hensiktsmessig at forskergruppelederne kun representeres gjennom studieledere, og det er viktig at gruppene har den administrative støtten de trenger.

Til sist vil vi kommentere spørsmålet om demokrati. Uansett hvordan det fungerer på OsloMet i dag, er det ingen tvil om at representasjonen i styrende organer har vært bedre tidligere. I dag er de partssammensatte organene ved universitetet i stor grad redusert fra besluttende til rådgivende organer, og de ansattes tilstedeværelse er ofte symbolsk. Lederne er i økende grad ansatt og ikke valgt. Dette påvirker selvsagt også stabens mulighet til å påvirke beslutningene som blir tatt. Dette kan føre til både apati og avmakt, og følelsen av at demokratiet ved OsloMet er truet, noe flere har gitt uttrykk for i Khronos spalter. Selv om mange også mener demokratiet fungerer, er det et faretegn når det brer seg en slik oppfatning som den det er gitt uttrykk for i Khronos spalter. Vi ønsker og trenger en ledelse som tar dette på alvor, og ønsker å gjøre noe med det.