Samtaletilbud

Oslo-studentenes nye student­humanist: Gi deg selv litt «slækk» i starten

Nylig har Oslo-studentene fått sin egen studenthumanist. Hovedstaden er den tredje byen som får dette samtaletilbudet.

Studenthumanist Else Werring
Studenthumanist Else Werring
Publisert

Else Werring, Oslo-studentenes nye studenthumanist, begynte smått i mars med digitale samtaler, men begynner for fullt nå i august-september. Hun er å finne både på Universitetet i Oslo (UiO) og OsloMet.

Hovedstaden er den tredje byen som får dette samtaletilbudet for studenter. Tilbudet finnes også i Volda og Trondheim.

Fakta

Else Werring

Else Werring
  • Utdanning: Mastergrad i filosofi, Mastergrad i engelsk språk og litteratur, praktisk-pedagogisk utdanning.
  • Erfaring: Filosofisk praktiker, lærer
  • Werring er å finne på UiO på onsdager og i Studenthuset (P52) på OsloMet på torsdager og fredager. Utenom disse dagene kan studentene avtale å møte henne på, for eksempel, tur, kafé eller online.

Kontakt:

Lavterskel samtaletilbud

Human-Etisk Forbud står bak studenthumanist-prosjektet, og er foreløpig et prøveprosjekt som skal gå over to år. Forbundet jobber med å utvikle prosjekter rundt «livssynssamtaler».

— Hva er egentlig en studenthumanist?

— En studenthumanist er en du kan komme og snakke om livet ditt med. Vi kaller det ofte for eksistensielle samtaler. Det kan være samtaler om sorg, vennskap, valg eller ensomhet og sånne typer temaer, sier Werring.

Ettersom tilbudet fortsatt er i etableringsfasen i Oslo kan ikke Werring si noe om hvor populært tilbudet er eller vil bli, men kollegaene i Trondheim og Volda erfarer at mange studenter benytter seg av et slikt tilbud.

— Hvorfor trengs en studenthumanist?

— Man trenger ofte å snakke med noen. Ting kan bli litt store og vonde når man sitter alene, men det er ikke alltid man føler at man har et helseproblem eller en konkret ting. Kanskje trenger man bare å lufte tankene litt.

— Så kan det hende man finner ut at man har et helseproblem, og da blir man henvist videre i systemet, legger hun til.

Werring sier selv at studietiden er en tid da en oftere har behov for å snakke med noen, og dette skal være et tilbud som gir studentene flere lavterskelmuligheter til nettopp dette.

— Vi er litt i samme nisje som studentprestene, men nå er det litt «ny tid» der prestetjenesten holder på å åpne seg. De har en plan om å lage livsynssåpne samtalesentere. Vi er også en del av det prosjektet.

«Hvem er jeg?»

— Hvilke temaer tror du de fleste studenter kommer for å snakke om?

— Jeg tror veldig ofte det er vanskelige valg. «Er jeg på riktig plass, er jeg på rett studie, har jeg valgt feil?». Det har vi snakket litt om på teamet vårt, og veldig mange har en følelse av at man kan velge feil og da tenker de implisitt at det finnes et riktig valg. Det er jo et slags filosofisk spørsmål som man kan dvele litt ved, og da blir det ofte «hvem er jeg?» - det er egentlig det som ligger bak, sier Werring.

— Så kan det også være for eksempel problemer med familien; at man har flytta hjemmefra og driver og løsriver seg litt; eller kjærlighetssorg og sånne ting.

— Og sorg - at man har mista noen, legger hun til.

— Hvordan tror du arbeidsdagene dine kommer til å se ut når du får etablert deg ordentlig?

— Jeg håper at det kommer en del og vil prate sammen. Da tenker jeg at de dagene jeg har kontortid så kommer jeg til å sitte og ha noen samtaler i løpet av dagen.

Werring sier at hun etter hvert har lyst til å starte med noen andre type arrangementer som for eksempel sorggrupper eller kjærlighetskafé.

De dagene hun ikke har kontortid er hun også på jobb. Hun avtaler blant annet å snakke med studenter på kafé eller gå tur.

— Noen ganger tar jeg med hunden min som er stor og god å klemme på.

Else Werring på kontoret hun deler med studentpresten på OsloMet.
Else Werring på kontoret hun deler med studentpresten på OsloMet.

Vanskelige temaer

— Du kommer innom mange utfordrende temaer i en jobb som dette. Hvordan tror du det påvirker deg i arbeidshverdagen og i hverdagen ellers?

— Jeg blir jo påvirket, men jeg er litt rar sånn. Jeg blir ikke så stressa av at ting er vonde. Jeg er mer stressa ellers, egentlig ofte ganske stressa, men hvis det er sorg og sånt blir jeg egentlig veldig rolig. Det er akkurat som man får litt ro over seg hvis det er litt vondt og vanskelig på ett eller annet merkelig vis, og det gir meg faktisk energi, sier Werring.

— Jeg har tenkt litt på det, om jeg er en dårlig person, men jeg tror mange som er vant til å jobbe med sånne temaer har det sånn. Sånn sett tror jeg ikke det blir så farlig, men vi får se. Jeg er ikke så redd for det - jeg har jo alltid noen å be om hjelp hvis det blir vanskelig.

Werring trekker fram at det er viktig med et godt kolleganettverk rundt seg, spesielt når hun er i tvil rundt vanskelige samtaler.

— Nå har jeg heldigvis både prestene, som jeg har fått god kontakt med, og kollegaene mine i Human-Etisk Forbund hvor vi har litt kollegaveiledning og sånt.

— Enig med Peder Kjøs

— Mange studenter rapporterer psykiske problemer gjennom SHoT-undersøkelsen og lignende, og kjendispsykolog Peder Kjøs ble beskyldt for å avfeie de som bagateller. Tror du studentene sliter med reelle psykiske problemer?

— Jeg var veldig interessert i det Peder Kjøs sa fordi jeg føler at det kom ut litt feil. Jeg tror jeg skjønte hva han mente, men når man leste overskriftene i VG virket det som han ikke tok det seriøst. Da var det fint at studentene kom til ordet og svarte med «hallo, det har faktisk vært kjempetøft».

— Samtidig er jeg enig med Peder Kjøs. Man er ikke nødvendigvis syk fordi man har det vondt. Livet er kjipt noen ganger og man skal ikke alltid løse det som et problem som har en slags «fiks», men mye av løsningen handler også ofte om å romme ting som er vondt og stå i ting som er vondt.

— I det eksistensielle omsorgsfeltet, som prestene og jeg jobber med, er det en egen grunnmur. En sorg er ikke nødvendigvis noe man har lyst til å bli kvitt - det er også psykologene enige om.

Studenthumanisten sier selv at de ikke tilbyr terapi eller en løsning, men skal gi mulighet til å snakke fritt om og vri og vende på tankene.

— Vi har en veldig «psykologisert» kultur, og som filosof er jeg kritisk til det. Det er det også flere av psykologene som er, paradoksalt nok. Man er ikke syk fordi man er ensom, men ensomhet kan lede til sykdom og da skal det tas alvorlig. Det går også an å ha et skikkelig forferdelig, kjipt, ensomt år og snakke med folk om det og bli tatt alvorlig og bli møtt på det. Det er vondt å være ensom, alle som har vært det vet det, men du er ikke syk av den grunn.

— Man vil ha sorg. På en måte hadde det vært noe galt hvis du ikke opplevde sorg eller ensomhet. Et menneske som ikke føler seg ensom under visse omstendigheter, ville kanskje vært syk i noen sammenhenger.

— Sorg er kjærlighet. Du vil av den grunnen egentlig ikke «kaste den ut».

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Mangfoldig tilbud

— Tidligere har det stort sett bare vært studentprestene som har vært tilgjengelig som et samtaletilbud av denne typen. Tror du det er viktig å få inn et religions-nøytralt tilbud her?

— Dette er et stort tema. Human-Etisk Forbund har lenge kjempet for dette med at det skal være nøytralt, men så har det egentlig snudd litt. Som filosof tenker jeg at det egentlig ikke finnes noen som er nøytrale, altså alle har et livssyn og et ståsted. Jeg er mer en tilhenger av det som heter livssynsåpenhet. Det betyr at alle har hver sin hatt, men jobber sammen. Det er også prestene veldig åpne for nå.

Werring trekker også fram Stålsett-utvalgets arbeid rundt som sentral i utviklingen av «livssysåpent studentsenter», som studenthumanistprosjektet også er en del av. I rapporten NOU 1: 2013: Det livsynsåpne samfunn utredet utvalget norges tros- og livssynspolitikk.

Kan være tøft

— Har du noen råd til studentene, og da spesielt de ferskeste?

— Det å bli student for første gang er litt sånn «nå kommer våren», nå skal du være veldig glad og alt skal være veldig kult. Da kan det kanskje være litt greit å tenke at noen ganger kan det være litt tøft å være ny student, komme et nytt sted, flytte, finne nye venner og bo i kollektiv og sånt.

— Ikke minst husker jeg fra da jeg var ny student at jeg sleit med fagene i starten, og at jeg var kjemperedd for å si noe høyt i grupperommene og sånt. Kanskje å bare gi seg selv litt slakk i starten kan hjelpe: «Det er ikke så rart hvis jeg sier noe dumt eller føler meg litt rar, det kommer til å ordne seg. Alle andre er i samme situasjon».

— Også syns jeg de må tørre å si noe. Nå har jeg nettopp vært voksen student, og jeg har blitt litt uredd på mine gamle dager. Så jeg bare spør om ting jeg ikke forstår og er ikke så redd for å være dum. Det har jeg tenkt masse på, at jeg syns de unge er litt for redde for å dumme seg ut. Man lærer jo mye mer hvis man spør, avslutter Werring.

Powered by Labrador CMS