OsloMet tolker opprykks-forskriften slik at en professorvurdering kun kan godkjennes for opprykk dersom den er nyere enn 6 år, skriver professor og førsteamanuensis, Asbjørn Røiseland som rammes av forskriften. Foto: Ketil Blom Haugstulen
OsloMet tolker opprykks-forskriften slik at en professorvurdering kun kan godkjennes for opprykk dersom den er nyere enn 6 år, skriver professor og førsteamanuensis, Asbjørn Røiseland som rammes av forskriften. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Opprykksystemets iboende logiske brister

Opprykk. De som har utarbeidet opprykksreglene, både lokalt ved OsloMet, men ikke minst i departementet, kan umulig ha overskuet de praktiske konsekvensene av reglene, skriver Asbjørn Røiseland, professor OG førsteamanuensis ved OsloMet.

Publisert   Sist oppdatert

De siste årene har det skjedd flere viktige endringer i reglene rundt opprykk til professorstillinger. Ikke bare tillegges undervisning, veiledning og kvalitetsutvikling større vekt, i tillegg legger opprykks-forskriften til rette for at institusjonene selv kan foredle reglene, og tilpasse dem til institusjonenes særlige karakter og utfordringer.

En konsekvens er at vi ikke lenger har et felles nasjonalt opprykksystem, i alle fall ikke dersom departementets forskrift legges til grunn.

Når det kommer til lønn er jeg, kanskje ikke så overraskende, «førsteamanuensis i statsvitenskap».
Asbjørn Røiseland
OsloMet

Samtidig er ikke systemet totalt sett nødvendigvis logisk og konstruktivt, noe mange enkeltforskere sikkert har fått erfare de senere år. Min egen situasjon kan tjene som en illustrasjon på opprykks-systemets iboende logiske brister.

Jeg fikk for 12 år siden tildelt professorkompetanse i statsvitenskap, og har siden da vært aktiv forsker, forfatter, veileder og underviser. Nylig søkte jeg på, og ble tilsatt i en stilling som «Førsteamanuensis i statsvitenskap» ved OsloMet. Jeg hadde forventet at opprykket til professor var en ren formalitet, basert på min lange erfaring, omfattende produksjon, og en 12 år gammel kompetansevurdering.

Den gang ei. Det viser seg at OsloMet tolker opprykks-forskriften slik at en professorvurdering kun kan godkjennes for opprykk dersom den er nyere enn 6 år. Samtidig sier universitets- og høyskoleloven, i forbindelse med en paragraf om beskyttede titler, at den som har vært professor i mer enn 10 år, har rett til å beholde tittelen.

Selv har jeg altså hatt professorkompetanse i 12 år, og kan dermed, med loven i hånd, kalle meg «professor i statsvitenskap». Men samtidig er kompetansevurderingen for gammel i forhold til OsloMets egne regler for opprykk.

Summen av disse motstridende reglene har ledet til en slags hybridløsning, der jeg ved OsloMet er «professor i statsvitenskap» og «førsteamanuensis i statsvitenskap» på en og samme tid. Man kan kanskje si at min professorkompetanse er blitt seksjonert.

Dialogen mellom OsloMets HR-avdeling, mine nærmeste ledere og meg selv, endte ut med følgende praktiske tilpasning: På kontordøra står det «professor», det samme gjør det på OsloMets nettside. Jeg fikk også bistand til å utforme en e-post-signatur som forteller at jeg er «professor i statsvitenskap».

Derimot er jeg «førsteamanuensis i statsvitenskap» i forhold til Nokut, og alt som har med undervisning, veiledning og kvalitetsarbeid å gjøre. På den annen side er jeg «professor i statsvitenskap» i forhold til forskning, herunder Norges Forskningsråd, EUs forskningsprogrammer og andre eksterne finansieringskilder.

Når det kommer til lønn er jeg, kanskje ikke så overraskende, «førsteamanuensis i statsvitenskap».

Løsningen på denne floken er enkel, i alle fall fra et HR-perspektiv. Jeg må søke professoropprykk på vanlig måte, herunder legge fram inntil 15 vitenskapelige arbeider, og ellers dokumentere det øvrige som trengs for å bli tilkjent professorkompetanse i det faget som jeg allerede er professor i.

Problemet er at en slik vurdering tar svært lang tid, inntil et år, og i mellomtiden må jeg leve med den hybridløsningen som er skissert over, og den usikkerheten som dette skaper i forhold til forskningssøknader, eksterne verv, osv. Det er dessuten en menneskelig side ved det hele – selv om en aktiv professor med 12 års erfaring lett burde komme seg gjennom en ny vurdering, så ligger det i sakens natur at det hefter usikkerhet rundt utfallet. Hva var ellers vitsen med det hele?

Poenget med dette innlegget er ikke å framlegge min personlige sak. Den har ingen interesse utover et lite fagmiljø. Men saken illustrerer viktige prinsipielle sider ved dagens opprykkspraksis. De som har utarbeidet opprykksreglene, både lokalt ved OsloMet, men ikke minst i departementet, kan umulig ha overskuet de praktiske konsekvensene av reglene.

Det norske opprykksystemet skal ivareta flere hensyn på samme tid, og derfor må det nødvendigvis bli komplisert. Men det er i alle fall viktig at det er en tydelig og logisk sammenheng mellom lovgivning, nasjonale forskrifter og lokale retningslinjer. Eksemplet over viser at denne sammenhengen i beste fall er diskutabel.