Problemet med Plan S i Open Access er at man hals over hode splintrer et system som har utviklet seg organisk siden trykkekunsten ble oppdaget, skriver Kristian Gundersen. Foto: Siri Øverland Eriksen
Problemet med Plan S i Open Access er at man hals over hode splintrer et system som har utviklet seg organisk siden trykkekunsten ble oppdaget, skriver Kristian Gundersen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Åpen publisering: Plan S - en kulturrevolusjon

Open Access. Statsråd Iselin Nybø og direktør John-Arne Røttingen må komme seg ut av aksjonist-tåken og velge mer pragmatiske løsninger dersom de ikke vil skape kaos, skriver Kristian Gundersen.

Publisert   Sist oppdatert

Plan S er en dramatisk og toppstyrt overgang til såkalt åpen publisering. Statsråd Nybø og direktør Røttingen sier at forslaget «har skapt en del debatt som vi ønsker velkommen». Likevel virker det som beslutningen er tatt, og i så fall er deres ønske om debatt er bare en skinnmanøver.

En viktig innsikt jeg selv har fått gjennom debatten er at hver gang jeg snur på en stein kravler det fram et nytt problem. La meg gi et eksempel.

Det skandinaviske selskapet for fysiologer eier et tidsskrift Acta Physiologica som gjennom mange års redaksjonell oppbygging er blitt det mest siterte i mitt fag. Redaksjonen mottar omlag 600 manuskripter i året men aksepterer færre enn 70. Om Plan S går gjennom og man setter et tak på 15 000 kroner i publiseringsavgift for hver artikkel (som Røttingen synes er i meste laget), vil brutto-inntektene bli på omtrent en million kroner.

Kommer dette på stats-budsjettet i år, siden det haster sånn?
Kristian Gundersen
Professor, UiO

Tror han at en kvalitetsorientert redaksjonell behandling og publisering kan drives for dette beløpet? En åpenbar løsning er å senke lista og akseptere flere artikler, men det vil senke kvaliteten. Publiseringskostnader er en nokså liten del av kostnadene ved forskning (< 3 prosent?), er det gjennomtenkt å være så gjerrig her? Kostnadene til selve forskningen bak de 70 artiklene kan lett være 100 millioner kroner.

Verre er at gode tidsskrifter er internasjonale. Acta Physiologica har omtrent 2/3 av artiklene sine fra Amerika og Asia. Dersom tidsskriftet blir open access vil disse forfatterne forsvinne fordi de jo kan publisere gratis i ikke-europeiske journaler. Dersom journalen velger å forbli en hybridjournal, altså at forskerne selv kan velge åpen eller lukket publisering vil plan S likevel «forby» europeiske forskere å publisere der, og man mister nesten alle de europeiske manuskriptene.

Catch 22 altså, og dette vil gjelde svært mange tidsskrifter. Jeg vil gjerne vite hvordan Røttingen mener disse bør forholde seg? Og hva blir effekten av at europeere og amerikanere ikke lenger publiserer i de samme tidsskriftene? En av-internasjonalisering?

Den eneste gode løsningen jeg ser er å akseptere hybridjournaler slik jeg skrev i mitt første innlegg. Statsråden og direktøren må komme seg ut av aksjonist-tåken og velge mer pragmatiske løsninger dersom de ikke vil skape kaos.

De to svarer også helt uforpliktende på mine andre bekymringer med plan S. Om offentlig styrte autoritetsregistre, skriver de at «Denne typen kvalitetssikring er ikke et ønske om politisk styring av forskningen og dens innhold...»

Jeg hadde ikke ventet at de skulle si at de ønsket å styre dette politisk, særlig ikke hvis hensikten er å overtale oss, men det betyr ikke at dette ikke er en systemisk risiko. Sannheten er at det har vært en enorm overføring av makt fra forskerne til forskningsrådene over flere tiår, og forskningen styres stadig sterkere politisk.

Statsråden og hennes direktør skriver at det ikke er meningen at forskerne selv skal betale, og at finansielle ordninger allerede finnes ved institusjonene. Ved Universitetet i Oslo er disse ordningene kun forbeholdt omlag 15 prosent av tidsskriftene, likevel er pengene brukt opp i januar. Kan statsråden love full finansiering nå? Vi vet ikke om plan S blir dyrere på lengre sikt, med det blir sikkert dyrere i en overgangsperiode. Kommer dette på statsbudsjettet i år, siden det haster sånn?

De to har også fantasier om ulike avtaler som skal inngås med forlagene, det riktige måtte vel være å ha avtalene og finansieringen på plass først? Lover de å stoppe plan S om dette ikke skjer?

Selv om de to krisebærplukker ett tidsskrift som har fått flere siteringer etter å ha blitt open access, gjelder ikke dette for eksempel for biomedisinsk litteratur som utgjør kanskje 30 000 tidsskrifter. I det hele tatt er det vanskelig å forstå hastverket. All biomedisinsk litteratur er allerede tilgjengelig i sammendrag, mange tidsskifter åpner artiklene etter få måneder, hos mange vil forfatterne kunne kjøpe åpen tilgang hvis de vil (hybrid), og nesten alle journaler jeg vet om vil også selge tilgang til enkeltartikler på nett for de som vil lese, eller leserne kan oppsøke et forskningsbibliotek.

Problemet med plan S er at man hals over hode splintrer et system som har utviklet seg organisk siden trykkekunsten ble oppdaget, det var forresten den som gjorde at man begynte med fagfellevurderinger da det for «for lett» å spre dårlig forskning.

Jeg håper jeg har lykkes med å forklare hvorfor vi føler at vi utsettes for en kulturrevolusjon. Nybø og hennes direktør må besinne seg ellers kan dette fort bli like dumt som da Mao ville skyte alle spurvene fordi de spiser av kornet.