Gundersen: Ulovlig forslag fra Nybø om statsautorisert publisering

Makt vokser ikke bare ut av geværmunningene, den vokser også ut av trykkpressene. Med den drakoniske planen for åpen publisering forskningsministeren lanserer, vil myndighetene ta kontrollen over den vitenskapelige presse i 2020.

Jeg vet ikke om de er inspirert at Maos «det store spranget», men forskningsminister Iselin Nybø og direktøren ­­for forskningsrådet John-Arne Røttingen fremmer en svært radikal politikk for såkalt åpen publisering av forskning («Open Access - OA») i Dagens Næringsliv 3. september.

Retorikken de to bruker er velkjent, men feilaktig når de hevder at med dagens system må skattebetalerne betale tre ganger: for selve forskningen, for kvalitetssikringen som gjøres gratis av statlig lønnede forskere, og så tilslutt i form av dyre tidsskrift-abonnementer.

Problemet er at det samme vil gjelde med Open Access.

I stedet for å betale abonnementer må forskerne bruke forskningsmidler for å kjøpe seg publisering. Skal man ha kvalitetssikret publisering koster det uansett penger, forskjellen er bare om det er leseren eller forfatteren som betaler.

Norge bruker i dag 300 millioner årlig på tidsskriftabonnementer og vi publiserer 20 000 artikler. Om vi bruker de samme pengene på å kjøpe publisering blir det 15 000 kr per artikkel. Dette er lite om man ser på de faktiske kostnadene ved kvalitetssikret publisering, og de fleste tidsskrifter jeg kjenner tar da også en høyere publiseringsavgift. OA kan altså bli dyrere enn dagens ordning.

Viktigere er om ministeren har tenkt over hvilke konsekvenser OA har for forskere som ikke har penger? Om jeg mistet forskningsbevilgningene mine, minst 90 prosent får jo avslag, hadde jeg selv tenkt å skrive oversiktsartikler, men det blir jo ikke gratis nå. Jeg vet at det finnes idealistiske støtteordninger, men disse vil helt sikkert bli utilstrekkelige i møtet med det nye markedet.

Hensikten med Open Access er at alle helt fritt skal kunne lese alle forskningsresultatene. Nå vet jeg ikke helt hvor mange av Khronos lesere som har følt et intenst behov for å lese min siste artikkel om cytolokalisering av PCM1-proteinet hjemme i stua i stedet for å oppsøke et forskningsbibliotek, men jeg er enig i at tanken om fri tilgang er noe vi bør strebe etter.

Problemet er gjennomføringen, ministeren og direktøren har lagt seg på den aller mest radikale linjen.

Året 2020 blir et slags år null. Om ett og et halvt år vil 85 prosent av verdens vitenskapelige tidsskrifter plutselig bli «ulovlige»! Jeg lurer på om ministeren helt har tenkt over konsekvensene av en slik kulturrevolusjon?

Hun kunne velge å satse på eksisterende hybridløsninger der man gradvis reduserer abonnementsavgiftene etterhvert som OA-inntektene øker, det er selvsagt ikke riktig at dette fører til at man betaler for forskningen fire ganger slik de skriver. Det er bare å fatte vedtaket og tvinge industrien, det er likevel langt mindre dramatiske enn det hun selv foreslår.

OA selges som noe som vil temme en profitthungrig forlagsindustri, men det ser ikke ut til å virke. OA har tvert imot skapt et nytt marked for såkalte røvertidsskrifter.

Abonnementsordninger fremmer kvalitet fordi ingen ikke vil betale for å lese dårlige tidsskrifter. OA derimot oppmuntrer til store volumer av publisering uavhengig av kvalitet. I redaksjoner som hittil har vært svært kvalitetsbevisste skumles det nå om at volumet må opp for å beholde inntektene. Effekten vil forsterkes fordi man også vil sette tak på enhetsprisen, noe som vil forverre det største problemet i moderne vitenskapelig publisering: det økende «søppelberget» av ubetydelige, dårlige eller feilaktige artikler.

Mottrekket fra ministeren er: «Vi vil sammen med de andre forskningsrådene kvalitetssikre disse publiseringskanalene». Hun vil altså opprette en slags «index» over godkjente forskningstidsskrifter i Europa forvaltet av forskningsrådene som jo står under sterk politisk styring. I en tid hvor forskningens anseelse er under press fordi mange mener den er politisert, er ikke dette veien å gå.

Forslaget er dessuten lovstridig, det fremgår av universitetsloven at den enkelte forsker fritt kan publisere sin forskning slik han vil og at det ikke kan legges varige begrensninger på denne retten.

Det er gode grunner til at man har en slik frihet. Allerede med dagens ordning er det avdekket mange eksempler på at redaksjoner lar seg presse politisk, og bedre blir det ikke om man kan bli avskiltet av myndighetene.

Er Røttingen beredt til å avgjøre om tidsskrifter med alternative antikoloniale epistemologier skal autoriseres eller ikke? Hva om EUs helseministre vil ha bort tidsskrifter som publiserer forskning finansiert av tobakksindustrien? Eller hvordan vil Røttingen håndtere en klage fra meg på at han har autorisert tidsskrifter for alternativ medisin som publiserer tull?

Det er en søt tanke, men jeg vil heller beholde mangfoldet.​

Les også innlegg fra Frantsvåg: Hva koster egentlig «Plan S»?