Vi ser at forskningen som publiseres åpent blir mer sitert enn annen forskning, skriver Iselin Nybø og John-Arne Røttingen. Foto: Siri Ø. Eriksen
Vi ser at forskningen som publiseres åpent blir mer sitert enn annen forskning, skriver Iselin Nybø og John-Arne Røttingen. Foto: Siri Ø. Eriksen

Nybø og Røttingen: Vi vil ha fortgang i overgangen til åpen publisering

Open access. Vi håper at vi kan få full tilslutning om at åpen publisering er den riktige veien å gå, skriver forskningsminister Iselin Nybø og Forskningsrådets John-Arne Røttingen.

Publisert   Sist oppdatert

Norges forskningsråd står sammen med ti andre forskningsråd, EU-kommisjonen og det europeiske forskningsrådet ERC bak et krav om åpen publisering av all forskningen vi finansierer fra 2020. Dette er i tråd med regjeringens mål om å gjøre forskningen mer tilgjengelig ved å stimulere til mer åpen forskningsformidling og mer åpne data. Dette har skapt en del debatt som vi ønsker velkommen.

Våre store investeringer i forskning skal fremme utvikling av kunnskap og bidra til økonomisk og sosial utvikling. For å få til det må forskningen være tilgjengelig. Med dagens publiseringsmodell er den lukket bak betalingsmurer og dyre abonnementer, og det offentlige står ikke sterkt i forhandlinger med forlagene.

Derfor har Norge sammen med sterke forskningsnasjoner som Nederland, Sverige og Tyskland lenge vært en pådriver for åpen publisering. Med det nye europeiske initiativet står vi foran et internasjonalt gjennombrudd for åpen publisering.

Kristian Gundersen har et innlegg om initiativet i Khrono 11.9. Vi er glade for at Gundersen slår fast at «fri tilgang er noe vi bør strebe etter». Men han kommer også med en del påstander som vi ønsker å kommentere. Han hevder blant annet at kravet om å publisere åpent er i strid med universitets- og høyskoleloven.

I det nye kravet ligger det at publiseringsformen må være åpen, men ingen føring om hvilken spesifikk kanal forskerne skal publisere i. Vi mener dette er forenlig med prinsippet om akademisk frihet. Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning, og forskerne har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. I følge de nasjonale retningslinjene for åpen tilgang bør offentlig finansiert forskning være allment tilgjengelig, og kravet om åpen publisering knytter seg derfor til bruken av offentlige midler.

Åpen publisering vil ikke være gratis, men den store gevinsten er at litteraturen blir allment tilgjengelig.
Iselin Nybø og John-Arne Røttingen
Forsknings- og høyere utdannings-minister og administrerende direktør i Forskningsrådet

Gundersen er bekymret for at forskere nå må betale for å publisere, i stedet for at brukerne betaler for å lese. Den felles europeiske planen understreker at det er institusjonene og ikke forskerne selv som skal betale for publisering. De fleste UH-institusjoner i Norge har allerede opprettet publiseringsfond og forskningsinstituttene lager ordninger som skal dekke utgiftene til publisering. Det vil også være et mål å få til samlede avtaler med forlagene om finansiering av åpen publisering istedenfor stykkprisbetaling. Kostnadene ved åpen publisering og datahåndtering må inngå i budsjettene for forskningsaktivitet like naturlig som kostnader til annen nødvendig virksomhet.

I dag er tilgang til forskningslitteratur et stort problem i land og ved institusjoner som ikke har muligheten til å betale dyre abonnementer. I Norge er det også mange virksomheter som ikke har tilgang på grunn av kostnadene. Mange av de åpne tidsskriftene tar i dag ikke betaling eller har reduserte priser for forfattere med liten betalingsevne. Ett eksempel er den svært anerkjente åpne utgiveren PLOS som tar ulik betaling ut fra forfatterens betalingsevne.

Gundersen frykter at åpen publisering vil bli dyrere enn dagens abonnementsbetaling. Det er vanskelig å beregne eksakt hva det vil koste å snu systemet slik at tidsskriftene blir åpne. Internasjonale rapporter tilsier at det er penger nok i systemet i dag gjennom eksisterende abonnementskostnader, men finansieringskostnadene vil på sikt gå andre veien enn i dag. Åpen publisering vil ikke være gratis, men den store gevinsten er at litteraturen blir allment tilgjengelig. I Norge er vi godt rustet til en overgang til åpen publisering. Vi har bygget opp et nasjonalt kanalregister med oversikt over seriøse tidsskrifter og forlag. I tillegg jobber vi sammen med andre land for å styrke internasjonale mekanismer for kvalitetssikring. Dette er en viktig del av det europeiske initiativet og vil være et viktig verktøy i den internasjonale kampen mot røvertidsskrifter.

Denne typen kvalitetssikring er ikke et ønske om politisk styring av forskningen og dens innhold, men kvalitetssikring på akademiske premisser. Da må vi sikre at gode fagfelle- og redaksjonelle prosesser er på plass. En slik mekanisme finner vi blant annet i den internasjonale databasen The Directory of Open Access Journals (DOAJ). Den gir pålitelig informasjon om at de åpne tidsskriftene som er registrert der ivaretar dette. Slik kan forskere forsikre seg om at de publiserer i tidsskrifter som følger vitenskapelig standarder. På denne måten blir markedet for «røvertidsskrifter», som Gundersen frykter, redusert.

Når forskningen blir publisert åpent vil alle kunne lese resultatene med en gang. Vi ser at forskningen som publiseres åpent blir mer sitert enn annen forskning. Åpenhet betyr også at næringslivet og offentlig sektor kan ta i bruk forskningen raskere. Forskningen når bredere ut når den publiseres i tidsskrifter med åpen tilgang. Som et eksempel viser tall for Tidsskrift for samfunnsforskning at antall artikkelvisninger økte med 81 prosent etter at tidsskriftet gikk over til åpen publisering i 2017. Dette betyr at forskningen blir demokratisert og at nye grupper kan ta del i forskningsfunn.

Debatten om overgang til full åpen publisering og hvilke virkemidler vi bør bruke, er viktig. Vi håper at vi kan få full tilslutning om at åpen publisering er den riktige veien å gå. ​