John-Arne Røttingen er direktør i Forskningsrådet. Han har sammen med forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø lansert den såkalte "Plan S" for å få mer åpent tilgjengelig forskning. Foto: David Engmo
John-Arne Røttingen er direktør i Forskningsrådet. Han har sammen med forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø lansert den såkalte "Plan S" for å få mer åpent tilgjengelig forskning. Foto: David Engmo

Vend i tide, det er ingen skam å snu

Open Access. Vær så snill, ta inn over dere innspillene om de potensielt katastrofale konsekvensene en brå innføring av Plan S vil medføre, ber professor Carl Henrik Knutsen. Og om ikke Plan S-B finnes, bør den lages.

Publisert   Sist oppdatert

Åpent brev til Iselin Nybø og John-Arne Røttingen.

Jeg skriver dette på vegne av meg selv, men i visshet om at det angår langt flere forskere, også utover dem som har kritisert det nye Plan S-initiativet i mediene de seneste dagene. Jeg ønsker med dette brevet å rapportere at et stort antall ellers sindige forskere begynner å få panikk av de forventede konsekvensene av det nye initiativet, som dere nylig lanserte i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Kan det virkelig være slik at de publikasjonene som teller tungt når Forskningsrådet skal foreta tildelinger av prosjekter samt evaluere kvaliteten på norske forskningsmiljøer, plutselig ikke lenger vil være mulige å sikte mot, dersom man skulle være så heldig å bli tildelt prosjektpenger fra NFR?
Karl Henrik Knutsen
Professor, Universitetet i Oslo

Disse forskerne er alle opptatt av å levere forskning av høyest mulig kvalitet og bidra til den internasjonale forskningsfronten. Mange av dem – meg selv inkludert – har lykkes med dette med god hjelp av tildelinger fra Forskningsrådet, som har tillatt dem å samle inn nye data, kjøpe seg ekstra forskningstid, eller ansette unge, dyktige samarbeidspartnere som PhD-stipendiater eller postdoktorer på sine prosjekter. Alle sammen har forstått at dere sammen med europeiske partnere jobber med å sette i sving endringer som trekker akademisk publisering mot et Open Access-system (OA). Dette synes de aller fleste er en god målsetning, gitt at andre vesentlige hensyn ivaretas.

Men, lurer mange, kan det være sant at Norges forskningsråd (NFR) og andre europeiske forskningsråd vil tvinge dem som får tildelt midler alt fra 2020 til å publisere i et begrenset sett med (Gull) OA-tidsskrifter, der – innen mange fagfelt, inkludert mitt eget (statsvitenskap) – ingen av topptidsskriftene per dags dato inngår? Altså, kan det virkelig være slik at de publikasjonene som teller tungt når Forskningsrådet skal foreta tildelinger av prosjekter samt evaluere kvaliteten på norske forskningsmiljøer, plutselig ikke lenger vil være mulige å sikte mot, dersom man skulle være så heldig å bli tildelt prosjektpenger fra NFR?

Mitt håp har i det lengste vært at dette ikke er tilfelle. Mitt håp har vært at det finnes en eller annen hemmelig, men smartere designet og mer langsiktig, plan – la oss kalle den Plan S-B – som tar hensyn til flere av de negative konsekvensene Plan S vil medføre. Disse konsekvensene, som går utover det prinsipielt problematiske med å styre forskernes valg av publiseringskanal, er verken få eller små.

For eksempel vil forskere med NFR-midler tvinges til å publisere i tidsskrifter få kolleger har hørt om, med risiko for at innsiktene ikke blir plukket opp. En annen sannsynlig konsekvens er at postdoktorer på Forskningsråds-prosjekter ikke får jobb etterpå fordi de har publisert i tidsskrifter som ikke teller stort i mange ansettelsesprosesser. En tredje er at de forskningsmiljøene som strever etter å være i den internasjonale forskningsfronten ikke lenger tar bryet med å søke NFR-midler (dersom de kan unngå det), mens de andre miljøene som bryr seg fint lite om hvor de publiserer får langt flere ressurser. En fjerde er at ledende internasjonale samarbeidspartnere med ambisjoner om topp-publiseringer ikke lenger vil inngå i prosjekter sammen med norske forskere som rammes av Plan S.

Ingen av disse konsekvensene fremmer forskning av høy kvalitet, for å si det mildt. Det er store ofre som her legges på OAs alter, i et (etter mitt skjønn ikke spesielt velbegrunnet) håp om å raskt tvinge de store forlagene til å endre kurs.

Kan Plan S være en første finte for å teste om dere virkelig kan tvinge de store internasjonale forlagene i kne? Vil den hemmelige Plan S-B settes i verk 31/12 2019 når det viser seg at strategien ikke fungerte i tråd med det svært optimistiske scenariet om raske, strukturelle endringer. For, det virker som om denne planen har blitt vedtatt under forutsetning om at det enkelt og raskt går an å implementere et velfungerende nytt system der alle aktører har rukket tilpasse seg, og der gode tekniske og finansielle løsninger kjapt er på plass. Innvendingene og de praktiske utfordringene er mange, og de har blitt godt belyst i andre innlegg.

Mitt håp om en hemmelig Plan S-B har imidlertid begynt å svinne hen etter de siste dagenes debatter og avklaringer. Uansett, jeg og andre forskere har ikke tid til å vente til 31/12 2019 for å finne ut om en slik alternativ plan finnes. Vi trenger denne avklaringen nå, blant annet fordi vi snart må ta beslutningen om vi skal sette av uker av vår tid på å skrive søknader som skal sendes til Forskningsrådet alt i 2019, med kontraktsinngåelse i 2020. Hva skjer når dere finner ut at de aller fleste høykvalitetstidsskriftene i mange fagfelt fortsatt ikke har blitt Open Access? (Per dags dato kjenner jeg til ett relativt godt slikt tidsskrift i statsvitenskap, selv om det ikke er plassert på det såkalte Nivå 2. Men europeiske forskere kan umulig sende alle de gode artiklene sine dit.)

Personlig ønsker ikke jeg å befinne meg i en situasjon i 2020 der jeg har brukt mange uker på å jobbe med en søknad, og endelig fått penger til datainnsamling og ansettelse av dyktige postdoktorer, for så å måtte si fra meg forskningspengene. Da er det kanskje bedre å la være å søke, jobbe med de gamle dataene man har, men prøve å publisere fritt i de internasjonalt ledende kanalene.

En trist konsekvens av mangelen på prosjektpenger vil være at det blir vanskelig å styrke forskningsmiljøet med nyansettelser av dyktige, unge forskere de neste årene. Men, dersom disse unge forskerne skal bruke tre år av sin karriere på å publisere i ukjente tidsskrifter som ikke vil være meritterende ved søknad om fast stilling, vil det uansett være dårlig gjort å ansette dem på et NFR- eller ERC-prosjekt under Plan S. Vi bør ikke lure disse flinke menneskene inn i midlertidige stillinger i akademia, dersom det ikke er reell sjanse for at de kan publisere slik at de sikrer seg videre jobb, selv om de presterer forskning av topp kvalitet.

Er vi forskere som svetter over Plan S for pessimistiske hva angår mulighetene for at floraen av tidsskrifter raskt tilpasser seg? Jeg tror ikke det. Hva utviklingen av gode, nye OA-publikasjonskanaler angår, så tar det fryktelig lang tid å bygge opp anerkjente tidsskrift av høy kvalitet. Flere forsøk på å opprette «nye topptidsskrift» innen mitt fag, selv med internasjonale stjerneakademikere i bresjen, har feilet. De beste tidsskriftene er som regel gamle tidsskrifter – tenk på dem som merkevarer bygget opp over tid, som inneholder viktige informasjonssignaler om kvalitetssikring og evaluering av innholdet. Denne funksjonen er kanskje viktigere enn noen gang, gitt eksplosjonen i antallet tidsskrifter de siste årene, både seriøse tidsskrifter som gjennomgående publiserer forskning av lavere kvalitet og røvertidsskrifter.

Å tro at nye OA-tidsskrifter av høy kvalitet vil dukke opp i hopetall over de neste par årene er overhodet ikke realistisk.
Carl Henrik Knutsen
Universitetet i Oslo

Jeg kan ikke få fremhevet sterkt nok hvor viktig disse siste funksjonene er i en verden der forskere blir mer og mer spesialiserte, og der ingen har evnene eller tiden til å gjennomgå absolutt alt som publiseres like grundig på egenhånd for å sikre at data er til å stole på, funn er robuste, etc. Det er ikke nødvendigvis snobberi eller konservativisme som gjør at de aller fleste ledende forskere er opptatt av navnet på tidsskriftet de publiserer i. Stempelet som følger med en topp-publikasjon er avgjørende for om man i det hele tatt blir lest eller vurdert grundig til en ansettelse der det er 150 søkere som alle skal sende inn flere arbeider. Uansett hvor solid forskningen din er – iallfall om du er en ung og ennå ukjent forsker – så spiller det ofte ingen rolle dersom den er publisert i et ukjent tidsskrift (OA eller ei). Det er denne situasjonen vi risikerer å sette unge forskertalenter i, dersom de skulle bli ansatt på et NFR-finansiert prosjekt.

Å tro at nye OA-tidsskrifter av høy kvalitet vil dukke opp i hopetall over de neste par årene er overhodet ikke realistisk. Beklager! At noen av de gamle, anerkjente tidsskriftene vil bytte ut forlagskontraktene over tid med nye publiseringsmodeller er kanskje noe mer realistisk, men dette krever systemer (f.eks. digitale system for manuskriptbehandling) og konkrete finansieringsløsninger på plass som gjør at redaksjonene kan og vil gjøre byttet. Gitt at mange tidsskrifter alt er under kontrakt med de store forlagene, er dette et mulig scenario på sikt, men dette skjer neppe i løpet av 2019 for majoriteten av de mest anerkjente tidsskriftene. Her kreves det lengre tidshorisont, smarte løsninger, og gulrot ovenfor både redaksjoner og forlag i tillegg til pisk ovenfor forlag.

Så, kjære Iselin og John-Arne, vær så snill, ta inn over dere innspillene om de potensielt katastrofale konsekvensene en brå innføring av Plan S vil medføre, selv om dere ikke hadde disse konsekvensene som intensjon da planen ble fremmet. Ta et bredt spekter av forskere og institusjoner med på rådslagning – fra ulike disipliner, publiseringspraksis og tidsskriftfloraene varierer betydelig fra fag til fag – om hvordan vi kan få på plass endringer på en smartere og mindre smertefull måte. Om ikke Plan S-B finnes, bør den lages.

Jeg tror mange er enige i målsetningen dere ser ut til å jobbe mot med Plan S. Vi forskere er jo veldig opptatt av at flest mulig skal kunne få tilgang til forskningen vår! Felles mål er et godt utgangspunkt for å finne gode løsninger. En bred og kritisk diskusjon om virkemidler er det som trengs. Sammen bør vi søke å finne ut hvordan vi kan bevege oss mot Open Access uten å rasere internasjonalt ledende forskningsmiljøer de neste årene, eller sette karrieremulighetene for en generasjon dyktige, yngre forskere i fare.

I forskningens beste ånd: Det er lov å tenke seg om i lys av ny informasjon og nye innsikter. Grip den anledningen. Eller, for å si det med fjellvettreglene: «Vend i tide, det er ingen skam å snu!»