Får støtte: Minister for høyere utdanning og forskning får tydelig støtte fra universitetsbibliotekar, Leif Longva. Å støtte Plan S er en god ide, skriver han. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Får støtte: Minister for høyere utdanning og forskning får tydelig støtte fra universitetsbibliotekar, Leif Longva. Å støtte Plan S er en god ide, skriver han. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Honnør til Nybø og Røttingen for Plan S

Open Access. Forskningsminister Iselin Nybø og Forskningsrådets direktør John Arne Røttingen fortjener honnør og støtte for sin tilslutning til Plan S, en plan som skal sikre åpen tilgang for alle til offentlig finansiert forskning.

Publisert   Sist oppdatert

Ideen om åpen vitenskapelig publisering er omtrent like gammel som internett, og den samfunnsøkonomiske verdien av åpenhet er formidabel (dokumentert i de såkalte ‘Houghton-rapportene’). Men akademia har vist seg å være veldig konservativ, og forskerne har i stor grad fortsatt å publisere i lukkede kanaler. En viktig forklaringsfaktor er at alle higer etter å publisere i prestisjetidsskriftene, om de er aldri så lukket. Det betyr at utgiverne av disse tidsskriftene kan kreve nesten hva det skal være for abonnementstilgang. Utgiverne har i praksis monopol – man kan ikke si opp tidsskrift A og i stedet abonnere på et billigere tidsskrift B. Dette har ført til en prisgalopp som er avsindig. Utgiverne har profittmarginer på opp til 30-40%. Dette innebærer en sløsing med offentlige midler i en slik grad at Riksrevisor burde reagere. Med åpen publisering har vi mulighet for å snu på dette, om vi spiller kortene rett. Vi kan få tidsskriftene til å konkurrere på pris (og kvalitet) for å gjøre en publiseringsjobb for forskningen.

Plan S rokker kan hende ved forskerens frihet til å publisere der han/hun vil. Det er absolutt behov for å ta en grundig runde på hva denne friheten skal innebære.
Leif Longva
Bibliotekar, UB UiT

Professor Kristian Gundersen er imidlertid ikke glad for Plan S. I et innlegg i Khrono 16. september bruker han tidsskriftet Acta Physiologica som et eksempel. Ifølge Gundersen mottar de ca 600 manuskripter hvert år, men aksepterer færre enn 70, og at en antydet makspris på 15.000 kroner per artikkel i Plan S ikke vil kunne dekke driftskostnadene for Acta Physiologica. Og om de tvinges til å akseptere flere, vil det senke kvaliteten, ifølge Gundersen.

Acta Physiologica (AP) utgis av Wiley. Hvor mye det faktisk koster for Wiley å utgi AP vet ikke jeg. Men det er kanskje ikke helt av veien om Wiley og andre store utgivere blir tvunget til å tenke kostnadseffektivisering. Når AP avviser nær 90 prosent av manuskriptene, så betyr ikke det at disse 90 prosent bygger på dårlig forskning og ikke er publiseringsverdige. AP ønsker imidlertid å plukke de beste. Eller mer trolig, de ønsker å plukke de som bidrar til høyest mulig impact factor, som er den viktigste faktoren i rangeringen av tidsskriftene og prestisjestatusen. (Selv om impact factor faktisk ikke et mål på kvalitet, jamfør professor Björn Brembs). Dermed gjør Wiley AP til et uunnværlig tidsskrift og kan kreve monopolpris fra abonnerende institusjoner. Hvor ille ville det være om AP begynte å akseptere flere enn 70 artikler per år? Om de ønsker å peke på de «70 viktigste» artiklene, så kan de vel gjøre det ved å lage en «redaktørens utvalgte»-kategori, eller noe slikt. Det Wiley nok er mest redd for, er at APs impact factor skal bli redusert, og at monopolposisjonen skal bli ødelagt.

Gundersen fortsetter med å si at «publiseringskostnader er en nokså liten del av kostnadene ved forskning (< 3 prosent?), er det gjennomtenkt å være så gjerrig her?» Dette er omtrent ordrett det utgiverne argumenterer med i møte med de abonnerende institusjonene. Norske institusjoner alene betaler rundt 350 millioner kroner årlig til de kommersielle utgiverne av vitenskapelige tidsskrifter. Dette er ikke småpenger, spør du meg. Mener Gundersen at vi bare skal fortsette å betale det utgiverne forlanger?

Gundersen fortsetter: «Acta Physiologica har omtrent 2/3 av artiklene sine fra Amerika og Asia. Dersom tidsskriftet blir open access vil disse forfatterne forsvinne fordi de jo kan publisere gratis i ikke-europeiske journaler.» Jeg tror nok ikke det. For det første har også forskerne i Amerika og Asia gjerne tilgang til publiseringsfond eller finansieringskilder som dekker OA-betalingen. For det andre vil prestisjerankingen av tidsskriftene fortsatt ha en veldig sterk tiltrekningskraft på manuser. Men Plan S er radikal og spennende, og kan være den ‘game changer’ som trengs for etter hvert å gi oss et sunnere marked for vitenskapelig publisering.

Plan S rokker kan hende ved forskerens frihet til å publisere der han/hun vil. Det er absolutt behov for å ta en grundig runde på hva denne friheten skal innebære, og til hvilken pris, og hvilket ansvar som bør følge med friheten.

Les også: Alle innlegg i Khrono i debatten om Open Access