Debatt ● Kristine Sandtrøen
Om skampletter og det å rydde opp
Omstendighetene hodeskallene i De Schreinerske Samlinger ble tatt på er skampletten, og repatriering er opprydningen, skriver Kristine Sandtrøen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I kjelleren på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo ligger noen godt bevarte hodeskaller og andre levninger organisert og nummerert. I alt har det på det mest vært om lag 1062 av disse hodeskallene. De kommer fra hele verden, men felles har de at de har vært del av omfattende raseforskning utført ved universitetet i Oslo. I Khrono ble det den 4. desember publisert en artikkel som dreier seg om Maorier som har fått hente hjem noen av sine kjære fra samlingen. Disse fikk med seg noen av disse hodeskallene.
I tillegg kunne man i NRK den 7. juni i 2020 lese at samer fra forskjellige steder i landet opplevde at forskere kom og drev omfattende gravskjending for å skaffe hodeskaller til sin raseforskning av samenes underlegenhet. Disse skallene er også en del av de Schreinerske samlinger, men bare 94 av dem har så langt, i 2011, blitt overlevert til gjenlevende slektninger eller andre.
For de samiske har man opprettet et søknadsskjema for å kunne søke om å få tilbakelevert sine slektninger dersom man kan bevise at man er slekt i rett linje. Utover dette er det mulig å søke om å få utlevert levninger man ikke er i slekt med i rett linje, men slike beslutninger tas individuelt og er svært usikre.
I møte med medier svarer Universitetet i Oslo at de ikke ønsker å gi fra seg alle disse levningene fordi de kan brukes til forskning. For meg, som er tett tilknyttet et av urfolkene hvor samlingen stammer fra, er dette rett og slett dyster lesning. Disse hodeskallene ble hentet via likskjending, og ble ytterlige tatt til tross for protester fra urfolkene disse ble tatt fra.
I tillegg viser det seg at slektninger og andre representanter for urfolk tilknyttet levningene ønsker å få disse levningene repatriert og tilbakeført. Å si at forskning går over slike hensyn er hensynsløst, hjerterått og direkte uetisk i forskersammenheng. Ytterligere skuffelse vekkes av at overveldende lite forskning gjøres på disse levningene til at det vil være et stort tap for forskningen å repatriere og gjenbegrave disse menneskene.
Et annet hinder som legges til grunn for manglende handlingsvilje er finansieringen av slike repatrieringer og gjenbegravelser. I 2011 gikk staten med på å finansiere gjenbegravelse av 94 samiske mennesker fra Kautokeino som til da hadde ligget som «viktig» forskningsmateriale i UiOs kjellere.
At staten gikk med på å finansiere gjenbegravelsene åpnet for at man kunne få støtte til å gjenbegrave sine slektninger, så lenge man var slekt i rett linje fra den avdøde. Dette gjorde det vanskeligere for andre slektninger å få sine tilbake, og bidro til at færre har fått godkjent gjenbegravelse av slekntingene sine i ettertid.
Man kan ikke gjøre så mye med det som skjedde i de mørke kapitlene i forskningens historie, men det man gjør nå er veldig viktig. De Schreinerske samlinger bør derfor tilbakeføres til de nasjoner og folkegruppene som har krav på dem, og universitetet bør ta en aktiv rolle for å få dette gjennomført. I et debattinnlegg den 4. februar 2022 tar Jarl Hellesvik for seg hvordan å repatriere disse samiske hodeskallene er en skamplett i norsk forskningshistorie. Jeg henvender meg derfor direkte til hans innlegg avslutningsvis.
Jeg vil med dette poengtere at omstendighetene disse hodeskallene ble tatt på er skampletten, og repatriering er opprydningen.
