utdanning i krisetid
Om korona og akademia:
— Vi famler, og dette er et ukjent farvann for oss
For å forstå pandemien i hele sin bredde, må vi akademisk bevege oss litt bort fra det medisinske domenet og over til det som har med psykologi og samfunn å gjøre, mener professor Elling Ulvestad.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
12. mars stengte universitetene og høgskolene ned all fysisk undervisning, og selv om de aller fleste nå har åpnet delvis opp igjen, er vi rimelig langt unna det vi kan kalle en normalsituasjon.
Koronapandemien fortsetter å herje verden over, og selv om vi så langt har vært relativt skånet for de verste sykdoms- og dødstallene her til lands, er det absolutt grunn til å ta situasjonen på alvor. Og vet vi egentlig nok om hvordan en pandemi påvirker hver enkelt av oss?
— Responderer ulikt
Professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen, Elling Ulvestad, har klare tanker om dette temaet. Onsdag kveld er professoren en av talerne når Filosofisk poliklinikk arrangerer første møte i høstprogrammet «Kan pandemien gjøre oss klokere?» på Litteraturhuset i Bergen.
— I pandemiens innledende fase var det store bildet veldig preget av helsevesenet sine konkrete utfordringer. Vi spurte oss hvilke erfaringer vi hadde fra tidligere pandemier og hvordan disse erfaringene kunne brukes til å håndtere den pågående pandemien. Samtidig prøvde vi å se inn i fremtiden for å danne oss et bilde av hvordan pandemien skulle kontrolleres rent medisinsk, kommer det fra Ulvestad.
Psykologisk sett er dette utrolig viktig. For å kunne lære og tilegne oss kunnskap, har vi mennesker behov for å være nære hverandre.
Elling Ulvestad, professor ved UiB og avdelingssjef ved Haukeland universitetsykehus
Professoren, som også er lege og avdelingssjef ved Mikrobiologisk avdeling på Haukeland universitetssykehus, bruker mye tid på å engasjere seg i og tenke på hvordan det norske samfunnet har håndtert pandemien – og om hvordan den kommer til å bli håndtert i tiden som kommer.
— Det som er blitt veldig tydelig for oss er at folk responderer ulikt på informasjonen som kommer fra for eksempel helsemyndighetene. Responsen kan være preget av neglisjering eller frykt, og egentlig alle mulige andre følelser. Hva skjer med meg og mine nærmeste? Hvordan skal jeg kunne leve i et samfunn som stenger ned? Dette er spørsmål som folk har stilt seg og fortsatt vil stille seg i tiden fremover, sier Ulvestad, og fortsetter:
— Rent akademisk må vi nok bevege oss litt bort fra det medisinske domenet og over til det som har med psykologi og samfunn å gjøre. Det er plutselig blitt veldig tydelig for oss at det ikke nødvendigvis er pandemien i seg selv som avgjør hvordan vi handler.
— Hva avgjør da?
— Hvordan den tolkes av oss mennesker, svarer professoren.
Kalkulerer ikke riktig
Ulvestad poengterer videre at vi som mennesker er blitt vante med å tenke at konkret informasjon fører til rasjonelle handlinger. Det som det ikke har vært så mye søkelys på er at informasjon også kan føre til emosjonelt styrte handlinger. Når professor Ulvestad setter disse to faktorene opp mot hverandre, er han klar på at dette er noe som må fokuseres mer på innenfor forskning og akademia.
— Det er akkurat når det gjelder dette at selve akademia kommer inn i bildet. Det er dette vi trenger forskning og kunnskap om nå. Pandemien må håndteres mer som en samfunnsutfordring enn en medisinsk utfordring, fastslår Ulvestad.
En av hovedgrunnene til at han mener det trengs mer forskning på det psykologiske og samfunnsmessige aspektet ved pandemien, er de mange matematiske modellene man har sett eksempler på i koronatiden, som ifølge Ulvestad ofte har vist seg å ikke kalkulere riktig.
— Et konkret eksempel på dette er modellen som Folkehelseinstituttet publiserte i mars, der man hadde regnet seg frem til at det i løpet av ett år ville ha vært 22.000 pasienter innlagt på sykehus, hvorav 5500 av disse hadde vært innlagt på intensivavdelinger. Det ble også konkludert med at pandemien skulle være på sitt verste omtrent midt i denne ettårsperioden, noe som betyr akkurat nå. Fasit for en måned siden var at bare 1187 pasienter hadde vært innlagt på sykehus, og at 227 av disse var blitt behandlet på intensivavdelinger, påpeker Ulvestad, og legger til:
— Den matematiske modellen fra mars greide ikke å forutse hva som kom til å skje. Dette viser hvor vanskelig det er å bruke matematikk når vi snakker om menneskers følelser og handlinger. Bare det at folk så denne modellen, var i seg selv med å endre situasjonen.
— Enorme forskjeller
Ulvestad understreker at dette overhodet ikke er noe kritikk mot helsemyndighetene, men at utregningene som ble gjort i mars sier litt om hvor vanskelig det er å forutse hvordan mennesker reagerer.
— Det er jo også enorme forskjeller innad blant oss mennesker, presiserer Ulvestad.
Når det gjelder selve utdanningsaspektet i koronatiden, er Ulvestad glad for at universitetene og høgskolene har kunnet åpne delvis opp igjen for fysisk undervisning.
— Psykologisk sett er dette utrolig viktig. For å kunne lære og tilegne oss kunnskap, har vi mennesker behov for å være nære hverandre. Å sitte alene på hybelen, følge undervisningen og diskutere digitalt, er en veldig avhumaniserende måte å lære på. Det kan være en erstatning i en overgangsperiode, men det er ingen tvil om at studenter og spesielt unge mennesker trenger et sosialt miljø for å utvikle seg videre, sier avdelingssjefen.
— Ingen gode svar
Ulvestad vil gi skryt til sektoren for hvordan det igjen er blitt lagt til rett for fysiske møteplasser. Samtidig ser han med noe uro på hvordan mange studenter håndterte studiestarten og faddertiden.
— Det er vanskelig å være bastant rundt dette, men dette er også kunnskaper som studentene tilegner seg. Møteplassene må bare ikke bli så kjekke at man glemmer smittevernet. Vi har etter hvert fått inn i ryggmargen dette som har med avstand å gjøre, men nå ser vi eksempler på at dette er noe som let glir ut i enkelte sammenhenger. Her i Bergen kommer det nå daglige oppdateringer med at så og så mange studenter har fått påvist covid-19. Det er en tankevekker, sier Ulvestad.
— Vi famler, og dette er et ukjent farvann for oss. Per nå har egentlig ingen veldig gode svar på hvordan vi skal løse dette i tiden som kommer, og det at vi famler er et tegn på at vi ikke har nok kunnskap til å forstå hvordan vi skal organisere samfunnet på en best mulig måte.
— Hvilket ansvar har egentlig universitetene og høgskolene?
— Hele utdanningssektoren må gjerne opplyse om pandemien og hvordan for eksempel smitten brer seg, men samtidig er det ikke deres oppgave å regulere folks privatliv. Her må hver enkelt ta ansvar, og da kommer vil tilbake til der vi startet dette intervjuet. Folk flest forholder seg til rådene som kommer fra helsemyndighetene og Folkehelseinstituttet, men der handler det om hvordan helsetjenestene i landet skal organiseres. Det som ikke er så tydelig, er at vi egentlig ikke vet helt hvordan vi best skal innrette oss. Her må det mer kunnskap til, avslutter professor Elling Ulvestad.
