Om campussamling, arbeidsplasser og medbestemmelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I forrige uke kom det som for mange av oss var et svært gledelig budskap. Regjeringen går inn for å bevilge 11,6 milliarder til campussamlingen i Trondheim, og beløpet vil komme i én bevilgning, ikke stykkevis og delt. Det signaliserer at regjeringen mener at det er viktig å satse på, og legge til rette for, Norges største universitet. Som medlemmer av styret vil vi rette en stor takk til nåværende og tidligere rektor, campusprosjektet og alle andre som har jobbet hardt for å realisere dette!

At ny campus nå vil bli en realitet, tvinger oss til å sette søkelyset på et spørsmål vi ikke lenger kan utsette: å lage konkrete planer for gode prosesser slik at de ansatte skal kunne medvirke til egen arbeidsplassutforming.

Den fysiske arbeidsplassen er en svært viktig trivselsfaktor når vi er på jobb, og dette er intet unntak for ansatte på et universitet. Tradisjonelt har både vitenskapelige og teknisk-administrativt ansatte hatt enekontor. Kontoret vårt fungerer både som bibliotek, arkiv, møterom, «hule» for konsentrasjonsarbeid og som avlukke for fortrolige samtaler med studenter, kolleger, stipendiater og eksterne. I moderne tid har det også blitt vår telefonboks, og nå nylig vår kringkastingsstasjon og vårt digitale møte- og konferanserom – det eneste vi har trengt i tillegg er et lunsjrom (som ofte også kan brukes som møterom).

Det ser imidlertid ut til at denne situasjonen er truet. Trenden, som universitetene dessverre ser ut til å kaste seg på (med universitetet i Malmø som framskutt eksempel), er åpne kontor eller landskap, og i noen tilfelle til og med «hot-desking», der arbeidsplasser tildeles på daglig basis etter prinsippet «førstemann til mølla». Den drivende faktoren bak utviklingen er tydeligvis en oppfatning av at dette sparer penger (når vi bygger nytt eller bygger om), til tross for at forskning tydelig viser at besparelsen raskt spises opp av at produktiviteten går ned.

Prosjektledelsen sier at «aktivitetsbasert areal er udiskutabelt mer arealeffektivt». Selv om det skulle være sant (noe vi slett ikke er sikker på), er dette altså fullstendig uinteressant som argument. Den drivende faktoren i et universitet er ikke arealeffektivitet, men de ansattes mulighet til å gjøre godt arbeid. Å bruke litt mer plass enn det absolutte minimum i utformingen av campus vil kunne gi store gevinster hvis det skaper gode arbeidsforhold og begrenser ellers potensielt store skadevirkninger, slik mye av forskningen nettopp tyder på.

Det er fristende for enhver ledelse å forsvare dreiningen mot åpne arbeidsplasser med språksminke som fleksibilitet, digitalisering, innovativ og nytenkende. Men dette endrer ikke konklusjonen på store metastudier, som finner at effektiviteten med slike arbeidsplasser kan synke med så mye som 30%. Helt nye undersøkelser fra Statens arbeidsmiljøinstitutt konkluderer med at sykefraværet stiger drastisk, og sannsynligheten for å bli uføretrygdet er nesten doblet for dem som sitter i åpne landskap, sammenlignet med ansatte som har enekontor.

Gjennom fusjonen arvet vi mange nybygg bl.a. på Kalvskinnet, der åpne arbeidsplasser var blitt trumfet gjennom fra øverste hold. De undersøkelser som er gjort rundt arbeidsmiljøet på NTNU (særlig på Kalvskinnet) viser tydelig at slike arbeidsplasser er lite funksjonelle, og har som viktigste effekt at de ansatte jobber hjemmefra så mye de kan. Når man bare er på jobb for møter og undervisning, eroderes fagmiljøet sakte, men sikkert. Det blir slutt på spontan kollegial kontakt rundt kaffemaskinen, på lunsjrommet eller ved tilfeldige møter i gangene. Korona-krisen, vår tids nest største utfordring (etter klima-krisen) har også satt et betimelig søkelys på klokskapen i å bygge arbeidsplassene slik at halvparten av våre ansatte til enhver tid må jobbe hjemmefra for å redusere smittefaren som åpne landskap og fler-personkontorer representerer.

Nybygget som kommer i Elgeseter gate 10 planlegges etter sigende med enekontor for bare 18% av dem som skal jobbe der. Dette til tross for at vernelinjen, ansatte, fagforeningene og ledelsen helt opp til og med dekanene ønsket enekontor til minst halvparten av de ansatte. Dette kan ikke akkurat betraktes som en overbevisende seier for medvirkning og medbestemmelse og for campus-prosjektets påstand om ansattes innflytelse etter hvert som nybyggene kommer opp.

Om flertallet ønsker et gode som kun 18% får, vil dette i seg selv skape grobunn for uenighet, misunnelse og splittelse i arbeidsmiljøet, og dermed dårligere klima på arbeidsplassen. Opplevd urettferdighet på jobben regnes som den viktigste av stressfaktorene som fører til utbrenthet, ifølge verdens beste forskere på feltet.

Selvsagt skal ansatte som måtte ønske seg flerperson-kontor eller landskap også ha mulighet til å fremme disse ønskene på lik linje med de som ønsker enekontor. Det kan til og med hende at enkeltmiljøer vil velge dette som hovedregel for sine arealer. Dette må de få lov til. Det er jo nettopp dette medbestemmelse handler om. Men det må også gjelde for de ansatte som ønsker seg enekontor. Dagens problem synes å være tanken om at «one size fits all», noe som beviselig ikke stemmer.

Her må altså NTNUs ledelse, inkludert oss som styre, vise klokskap og sørge for gode prosesser der fagmiljøene blir hørt og tatt på alvor. Dette er utfordrende når det fra regjeringshold generelt legges opp til sparebluss og dårlige arbeidsforhold for statlige ansatte, hvor malen for regjeringskvartalet og deretter generelt for Statsbygg blir 23-kvadratmetersregel for alle statlige arbeidsplasser (som det forøvrig heller ikke finnes noe forskningsgrunnlag for).

Universitetsledelsen, både rektorat, prosjektledelse og ikke minst styret, må stille opp med ressursene og utforme en konkret og lett forståelig politikk for ansattes arbeidsplasser. Denne politikken må sette ansattes arbeidsforhold og helse i høysetet. Reell medbestemmelse og medvirkning må settes i sentrum slik NTNU uttrykker det i sine strategier og lederkrav. Og så hviler det på oss som ansatte å engasjere oss i prosessen ved å si helt tydelig fra om våre behov og på en konstruktiv måte være med og utforme og påvirke denne politikken. Om de ansatte bestreber seg på å være helt tydelige, forventer vi til gjengjeld at dette også vises igjen i konsekvenser for den faktiske utformingen av politikk, planer og konkrete bygg.