Debatt ● Gard Løken Frøvoll
Økt studielån er løsningen
Mange studenter har dårlig råd. Samtidig går vi inn i økonomisk trangere tider. Hvordan kan vi bedre studentenes økonomi uten å sprenge statsbudsjettet?
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Studenter og studentpolitikere over hele landet er misfornøyde med det de mener er manglende økonomisk støtte fra staten. I koronatiden har klagene først og fremst handlet om manglende dagpenger for studenter som er permitterte fra deltidsjobben. Tidligere år har studentene klaget på for lav studiestøtte, som gjør at de fleste er avhengig av deltidsjobb.
Studentenes økonomiske situasjon har bedret seg mye de siste årene. Man har bygget rekordmange studentboliger, og studiestøtten har økt fra 10 til 11 måneder. Likevel er det fortsatt mange studenter som har dårlig råd.
Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 viser at åtte prosent av studentene sier at de «ofte» har problemer med å betjene løpende utgifter, og 38 prosent sier de ville hatt problemer med å håndtere en uforutsett utgift på 5000 kroner. Hele 86 prosent av studentene sier at de har hatt inntektsgivende arbeid det siste året, og flertallet tjener rundt 50 000 kroner i året.
Tall fra SSB viser at for mye tid brukt på arbeid går utover tiden brukt på studier, og karakterer henger tett sammen med tid brukt på studier. Derfor kan politikk for å bedre studentenes økonomi være lurt for å heve læringsutbyttet og øke gjennomføringen i høyere utdanning.
I dag har alle partier på Stortinget programfestet å øke studiestøtten, og flere partier både møter og overgår studentorganisasjonenes krav. Likevel er man fortsatt et godt stykke unna. Dette skyldes at en så stor økning, med dagens stipendandel på 40 prosent, vil utgjøre en stor utgift på statsbudsjettet. Hvordan kan vi bedre studentenes økonomi uten å øke de offentlige utgiftene?
Det er lite logisk å stenge muligheter, bare fordi man tror at noen grupper benytter tilbudet i mindre grad enn andre.
Gard Løken Frøvoll, prosjektmedarbeider i Civita
Mitt forslag er å øke lånerammen for studielån, slik at studentene kan ta opp studielån helt opp til 150 000 kroner. Studielån er blant de aller mest gunstige lånene som fins, med lave renter og gode vilkår. For skattebetalerne er økt lån mye bedre enn stipend, ettersom lånet vil tilbakebetales av studentene selv. Av samme grunn vil det være enklere for politikerne å gjennomføre tiltaket raskt.
Økt lån skal være en mulighet som alle studenter kan benytte seg av, men man skal også kunne velge å fortsette som i dag. Dermed kunne man løst problemene med at mange studenter har for dårlig råd på en rask og effektiv måte.
Løsningen jeg foreslår, er imidlertid ikke helt ny. I 2014 ga daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen studentene muligheten til å få oppfylt sitt viktigste krav: nemlig å øke studiestøtten på denne måten, fra dagens ca. 120 000 kroner til 150 000 kroner. Likevel avslo Norsk studentorganisasjon, ettersom økningen ville bli gitt som lån, ikke stipend.
Hovedgrunnen til at studentorganisasjonen er imot ekstra lånemuligheter er teorien om såkalt «låneaversjon». Den handler om at studenter fra trangere kår i mindre grad er villige til å ta opp lån enn studenter som kommer fra bedre kår. Den internasjonale forskningen på denne sammenhengen er uklar og gir få svar om norske forhold. Den norske forskningen viser at låneaversjon knapt eksisterer i Norge. Tall fra SSB viser at den fattigste fjerdedelen av studentene tar opp hele 99 prosent av studielånet som den rikeste fjerdedelen tar opp. Det er derfor liten grunn til å tro at kun de rikeste studentene vil benytte seg av tilbudet.
Men dersom vi hadde låneaversjon i Norge, der de fattige tok opp mindre lån enn de rike studentene, hva da?
Jeg mener fortsatt at tiltaket ville vært godt. Det er lite logisk å stenge muligheter, bare fordi man tror at noen grupper benytter tilbudet i mindre grad enn andre. Studenter er voksne mennesker, med egne preferanser og ansvar for eget liv. Derfor burde de også få muligheten til å velge om de vil ta opp mer lån, og dermed få mer tid til studiene, eller om de vil ta opp mindre lån og fortsette i deltidsjobben.