Debatt harald n. røstvik

Også ved arkitektskoler finnes det studenter som er i stand til å knekke en lærer

Å være lærer er et stort ansvar, fordi vi har makt. Når lærere tar seg uakseptable friheter, er den eneste måten å stoppe dem på å si fra, høyt og tydelig, der og da - mens man har vitner, skriver Harald N. Røstvik.

Det finnes også ulike grader av empati, intelligens, sosial intelligens, gruppeforståelse og syn på menneskeverd. Men vi er alle sårbare, skriver Harald N. Røstvik.
Det finnes også ulike grader av empati, intelligens, sosial intelligens, gruppeforståelse og syn på menneskeverd. Men vi er alle sårbare, skriver Harald N. Røstvik.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tidligere AHO-arkitektstudenter ber, ifølge Khrono, AHO om å ta ansvar etter varsler om uthengning, grove personkarakteristikker og trakassering, hovedsakelig fra gjesteforelesere uten pedagogisk innsikt. Dette skaper nerver i studiesituasjonen. Studentene krever endret undervisningskultur og at AHO-ledelsen tar større ansvar for studentenes ve og vel.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter

Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de
viktigste nyhetssakene.
-

Bli varslet omdebatt og nyheterLast ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.-

Studenter skal alltid møtes med vennlighet, omsorg og et - vi tror på dere - ikke mistenksomhet. Samtidig må det for balansens skyld nevnes at det også hviler et ansvar på studentene til å reagere raskt og ikke årevis etterpå og at det også ved arkitektskoler finnes studenter som er i stand til å knekke en lærer hvis de ønsker det, ved å starte en svertekampanje. Studenter er jo voksne, ansvarsfulle mennesker.

Det er stilt spørsmål ved om studenter i dag tåler mindre enn før? Det er ikke utelukket. Denne ungdomsgenerasjonen, hvis flertall har vokst opp på en nokså grønn gren i et søkkrikt olje- og våpeneksporterende land, har møtt lite motvind. Det spørsmålet er likevel nokså irrelevant, fordi det i så fall jo er foreldregenerasjonens skyld at de har skjemt bort sitt avkom, og ikke ungdommen selv.

Utdannelse er ofte verdiløs hvis den ikke inkluderer dannelse, empati, etikk og moral. Årets Holberg pris-vinner Martha Nussbaum har i boken Frontiers of Justice sett på antikkens filosofi og da spesielt Aristoteles for å forsøke å forklare noen av vår tids fenomener innen politisk filosofi og etikk. En av teoriene, som muligens er relevant for episodene på AHO når vi skal vurdere hvorfor enkelte lærere og gjerne gjesteforelesere oppfører seg som de gjør, og at studentene føler seg krenket, går ut på at enkelte mennesker som selv har vært utsatt for krenkelser tar igjen, de kompenserer. Reaksjoner som går ut over andre, og som oppleves som for harde, kan være et uttrykk for at f.eks. en lærer kan ha en slags nedsatt funksjonsevne. Den nedsatte funksjonsevnen har oppstått over tid. Personen kan være skadet av krenkelser eller tilhører en machokultur.

Det finnes også ulik grad av empati, intelligens, sosial intelligens, gruppeforståelse og syn på menneskeverd. Men vi er alle sårbare. Men ved prosjektgjennomganger på undervisningsinstitusjoner, er det ikke bare studentene som eksponerer seg, stiller seg laglig til for hugg. Lærerne gjør jo også det – via sine presentasjoner, veiledninger og plenumsopptredener. De mest bøllete lærerne jeg har truffet i min lange karriere som arkitekt og professor har vist seg å være enten skadeskutte, deprimerte eller på andre måter tildels dysfunksjonelle for en tid eller for alltid. Noen var sårede som hadde ikledd seg en rustning for å beskytte seg. De blir farlige i møtet med uerfarne unge mennesker som blir lette bytter for spydighetene. Selv møtte jeg aldri noen slike de årene jeg studerte arkitektur ved en engelsk universitet. Ingen!

Men har vi noe valg, annet enn å eksponere vår sårbarhet? Neppe. Den kreative britiske komponisten John Taverner har uttrykt at det finnes ingen annen metode for å bli bedre enn å eksponere seg for kritikk: It is important that we remain totally transparent, totally vulnerable and totally open. Derfor må man trene på å takle kritikk og å arrestere bøllete kritikk.

Jeg har behandlet disse tema i flere av mine bøker – ikke minst i Eksil, som er historien om å bli satt utenfor - fordi man varsler. Varslere har ikke gode kår verken i akademia, næringsliv eller politikk. Varslere betaler en høy pris og blir ofte satt utenfor «det gode selskap».

Corruption the Nobel Way er en bok om gutteklubbene grei, om nepotisme og unnfallenhet. I A Source of Energy, en bok tilegnet nettopp arkitektstudenter, har jeg to etterfølgende kapitler med overskrift Bullying techniques og Trust yourself. De to henger jo sammen. Man må først og fremst forstå bøllene og kunne sette ord på de maktgrepene, hersketeknikkene, de bruker. Det kan være: Taushet, neglisjering, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse, skyldplassering og å skape skam. Dernest må man stole på seg selv når man agerer på disse.

Jeg vil gå så langt som å si at studenter er forpliktet til å slå alarm – nesten uansett konsekvensene. Tilgangen på nye bøller er stor, da jo bøller ofte er nokså stakkarslige og skadeskutte mennesker og mennesker skadeskytes ofte. En bølle moderer seg sjelden før han/hun møter en enda større bølle eller en som skjønner spillet og slår tilbake verbalt med intelligens og kraft.

Når ledelsen ved en institusjon uttaler at de har forsøkt å ta fatt i problemet ved å være tilstede i forelesninger eller gjennomganger for å se hvordan bøllen oppfører seg, for deretter å rapportere at de ikke har ikke sett noe unormalt, er det naivt og en undervurdering av bøllens intelligens. Bøller bruker normalt ikke hersketeknikker der hvor ledelse eller kollegaer er tilstede. Da demper de seg.

I 2017 ble jeg av masterstudentene valgt til beste foreleser/professor ved det Teknisk- naturvitenskapelige fakultet, UiS. I min takketale sa jeg at jeg tror jeg står her på grunn av min erfaring og min grunnholdning til andre mennesker. Jeg har alltid hatt en kjøreregel, tilegnet gjennom førti års arkitektpraksis og snart et par tiår som professor: Vær vennlig – husk alle kjemper en hard kamp.

Å være lærer er jo et stort ansvar, fordi vi har makt. Når lærere tar seg uakseptable friheter er den eneste måten å stoppe dem på er å si fra, høyt og tydelig, der og da - mens man har vitner! Bevisbyrden blir tung for varsleren hvis tiden går før man varsler. Det vil alltid være en fare for at varslerens flomlys vendes mot varsleren selv. Mistenksomhet om motivasjon oppstår. Mellomlederne som får slike varsel – faggruppeledere og instituttledere lykkes ikke alltid, men ofte. Hvis saken må løftes høyere i systemet kan det virke som om mellomlederne ikke har kontroll. Det kan føre til vegring og tilspissing.

Arkitektskoler er spesielle steder. Man produserer objekter og planer som studenten identifiserer seg med og derfor tas kritikk personlig, som i andre fag hvor man produserer en tekst og teksten kritiseres.

Harald N. Røstvik, professor, Universitetet i Stavanger

Arkitektskoler er spesielle steder. Man produserer objekter og planer som studenten identifiserer seg med og derfor tas kritikk personlig, som i andre fag hvor man produserer en tekst og teksten kritiseres. Filosofen Ludwig Wittgenstein mente at kommunikasjon var så komplisert at den nesten var umulig fordi vi alle leser forskjellige ting og forhold inn det som diskuteres. Vi har forskjellige erfaringer og bilder i hodet og snakker derfor ofte «forbi» hverandre. Objektet som kritiseres ser annerledes ut i hodet til kritikeren enn til skaperen og det er objektet som skal diskuteres – ikke personen bak. Dette kan ikke gjentas ofte nok. Man kan som arkitektstudent derfor bli kritisert for noe man selv overhodet ikke har sett eller ment å skape. Å tåle dette og å motargumentere krever trening. Det gjør jo arkitektskoler året rundt og arkitektstudenter er studentgruppen som tilbringer mest tid på campus. De blir sårbare fordi studiene jo ofte blir hele «livet».

Som erfaren professor med historikk fra en rekke arkitektskoler i verden, både i ivy-league og andre, inklusiv Norge, og etter å ha undervist og veiledet tusenvis av studenter, må jeg dessverre konstatere at «AHO-eksempler» nok finnes nesten overalt.

Videre er det min erfaring med arkitekthøgskoler versus universiteter, at høgskolene har vært drevet noe mer avslappet enn universiteter. På et universitet er kravene til kvalitetskontroll i alle ledd og medbestemmelsesrett for studenter, tilbakemeldingsportaler, studiebarometre nok høyere på dagsorden. Det er strenge krav til pedagogikk-kurs for ansatte. Det er mye mer struktur. Jeg tror vi må ta inn over oss at her har høgskolene et forbedringspotensial. Vi som er universitetsansatte forbanner ofte de rigide strukturene og kvalitetsstyringssystemene, men du verden så glade vi er for at de finnes når det smeller. Da skjønner vi plutselig verdien av dem og at både djevelen og løsningen ofte finnes i detaljene.

Powered by Labrador CMS