Tolking og tolkebruk i offentlig sektor

Urszula Srebrowska skriver i denne kronikken om tolkeyrkets vei mot å bli en profesjon.

Publisert   Sist oppdatert

I Norge har tolkeyrket fortsatt en vei å gå før det blir en profesjon. I hvert fall når det gjelder talespråktolkene. Tegnspråktolkene har klart seg mye bedre i profesjonaliseringsprosessen. De er i mål, sier de. Men det er ikke vi og vi klarer det heller ikke alene.

Jeg skriver «vi» fordi jeg er en av talespråktolkene, statsautorisert tolk i polsk. Jeg har mye utdanning i språk og tolking fra universiteter og fra Høgskolen i Oslo og Akershus.  Jeg er spesialist på det jeg gjør. Jeg er medlem i Tolkeforeningen og jeg føler et sterkt fellesskap med andre profesjonelle tolker.

Hva er da egentlig problemet, kan man begynne å lure på. Problemet er at det tolkemiljøet (eller deler av det) mener om seg selv ikke er nok for at tolkeyrket skal blir en profesjon. Det er samspillet mellom yrkesutøvere og omverden som avgjør om hvem blir ansett som profesjonsutøver. Tolker er også i den spesielle situasjon at vårt arbeid alltid er knyttet til andre profesjonsutøvere sitt arbeid og til privatpersoner samtidig. Dette innebærer at for at tolkeyrket skal kunne bli en profesjon, så må både samfunnet og andre profesjonsutøvere slutte seg til vårt syn på det vi gjør.

Det er mange hindre når det gjelder profesjonalisering av tolkeyrket. For det første så misforstår folk flest det en tolk egentlig gjør. Mange, også profesjonsutøvere i offentlig sektor der vi tolker,  tror at det er nok å kunne forstå ordene på to språk for å kunne være tolk. Om det var slik, ville alle bare kunne nøye seg med Google oversetter. Men bare prøv å lime inn i Googles «oversettervindu» en operasjonsbeskrivelse eller sakkyndiguttalelse og se hva som kommer ut. Tolking krever omfattende analyse av innholdet i det som blir sagt og konteksten det blir sagt i.

Slike analyser krever at tolken gjør flere vurderinger angående ordvalg, samtidig som hun må huske hva som ble sagt, hvordan det ble sagt og i hvilken hensikt. Alt dette skjer samtidig, og på sekunder. Så skal en tolk gjengi budskapet med alle detaljer, slik det ble sagt, men på et annet språk. Jeg skal ikke gå inn på alle de andre kompliserte ferdigheter og kunnskaper som en tolk må ha utenom den krevende analytiske evnen. Fullført høyere utdanning er en indikator på denne evnen, dog ingen garanti.

For at tolkeyrket skal kunne bli en profesjon, må både samfunnet og andre profesjonsutøvere 
slutte seg til vårt syn på det vi gjør.

Urszula Srebrowska
Student på Tolkeutdanningen ved HiOA. Statsautorisert tolk i polsk.

For det andre så er det forvirrende når alle, fra en renholdsarbeider som knapt kan lese og skrive på morsmålet sitt, til en universitetslektor med flere mastergrader og doktorgrad i språkvitenskap, utfører tolkeoppdrag for det offentlige på like fot. Tolker i Norge er en gruppe som er ekstremt lite homogen, både når det gjelder bakgrunn, språkkunnskaper, utdanning, forhold til tolkeetiske retningslinjer og tolkeferdigheter. Forskjellene er store, ikke bare mellom de verste og de beste av dem som utfører yrket. Det som sikkert er forvirrende for tolkebrukere, er at selv blant de statsautoriserte tolkene finnes det forskjeller i hvordan man håndterer de tolkeetiske og tolketekniske spørsmålene.

For det tredje så er det slik at konsekvensene av dårlig tolking aldri går ut over den som bestiller tolken. Derfor er det så lett å lukke øynene og ta det for god fisk hvis noen forteller at den som sendes for å tolke er kvalifisert. Den offentlige profesjonsutøveren kan føle at det er noe rart med kommunikasjonen, men det er den svake parten som bærer alle konsekvensene av feilkommunikasjon i form av feil vedtak, feil diagnose eller urettferdig dom.

Det offentlige systemet blir rammet økonomisk på sikt i form av ekstrautgifter forårsaket av feilbehandling, kostnader til å håndtere klager og anker og utbetaling av erstatningskrav. Det forundrer meg stadig at flere leger, advokater, dommere og andre offentlige tjenestemenn her i landet samtykker til det at det avgjørende kommunikasjonsleddet i jobben deres kan være «hvem som helst». Om man innrømmer det eller ikke, er det «det svakeste leddet»-prinsippet som gjelder i kommunikasjonen via tolk. Du er bare så god som den tolken du bruker. Er samfunnet enig i at helsetjenester og rettsikkerheten er noe de profesjonelle skal ta seg av, er det litt rart, synes jeg, at ufaglærte og amatører får jobbe som tolker innen disse feltene.

Jeg får også inntrykk av at rett til tolk for personer med begrensede norskkunnskaper fortsatt anses av noen som en unødvendig og uønsket utgift tatt fra skattebetalerens lomme. Flere mener at «bestemmer de seg for å komme til et land, må de lære seg språket» og jeg er helt enig. Men man kan like godt si at hvis en som har morsmålskompetanse i norsk, havner i en rettssak, så bør man jammen sette seg inn i gjeldende norske lover og regler og ikke belaste staten med utgifter til advokat. Det å kommunisere på brukbart norsk som er tilstrekkelig i hverdagen betyr ikke at man klarer seg like bra innen medisinsk, administrativ aller juridisk sjargong. På samme måte er det vanskelig for de fleste ikke-jurister å sette seg inn i lover og regler for å kunne føre egen sak for retten.

Det er også slik at tegnspråktolkene, som har klart seg så mye bedre, aldri hadde blitt formidlet gjennom en privat aktør på markedet. Jeg vil påstå at det private formidlerleddet er en vesentlig bremsekloss for profesjonalisering av tolkeyrket i Norge. Foreløpig har vi det slik at hvem som helst kan kalle seg tolk og få betalt for tolkeoppdrag, mens tolkebyråer sier at «vi sjekker våre tolker og gir dem godkjenning», selv om den eneste reelle godkjenningen som finnes, er en statlig autorisasjonsprøve for tolker.

Og påstand fra en privat aktør om å kunne kvalitetssikre tolker på alle verdens språk og fra alle verdens land, både når det gjelder språkkunnskaper, utdanning og en rekke ferdigheter en tolk må ha, er like urimelig som å påstå at man kan godkjenne sykepleiere, radiologer eller lærere på egen hånd. Men så klarer de private tolkeformidlerne å få de større og mindre tolkebrukere til å tro at «tolkebyrå-godkjenning» er bedre enn statlig godkjenning. Dette opplevde jeg personlig.

Økt bevissthet rundt og forståelse for tolkeyrket vil nødvendigvis føre til at andre profesjonsutøvere vil ønske å selv ha kontroll på kvaliteten av de tolketjenester de bestiller. Det er heldigvis mange av dem, spesielt i Oslo-området, som har forstått det allerede. De bestiller tolker direkte, for eksempel ved hjelp av Tolkeportalen (sett inn lenke) hvor man finner Nasjonalt tolkeregister, et offentlig tolkeregister. Dette betyr store inntektstap for private tolkeformidlere, så de gjør hva de kan for å hindre profesjonalisering av tolkeyrket ved å, i tillegg til å lage egne «godkjenninger» , spre villedende informasjon om yrket og drive ganske vellykket lobbyvirksomhet ovenfor de største statlige tolkebrukere og lovgiverne.

For at profesjonalisering ev tolkeyrket skal lykkes, trenges det tiltak fra tre sider, mener jeg. De tre sidene er: utdanningssystemet, andre profesjonsutøvere og tolkene selv.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har nå ansvar for utdanning av tolker og autorisasjonsprøven for tolker. Dette er et viktig bidrag til profesjonaliseringen av tolkeyrket i Norge. HiOAs rolle er allikevel mer sammensatt en dette. Det er viktig at HiOA setter høye standarder for sine tolkestudenter og fortsetter å stille høye krav til kandidater til autorisasjonsprøven, slik at begge ordningene blir ensbetydende med et solid kvalitetsstempel.

Videre bør høgskolen sørge for at opplæring i bruk av tolk og utfordringer knyttet til dette blir innebygd i de aktuelle profesjonsstudiene. På denne måten blir fremtidige sykepleiere, barnevernsansatte, lærer, radiografer og andre mye bedre utrustet til å ta bevisste valg når de har behov for tolketjenester etter endt studium. En slik opplæring bør tilbys ved profesjonsstudiene ved alle landets høyskoler.

Profesjonsutøvere som allerede jobber og må forholde seg til tolker, må selv ta ansvar for kvaliteten av tjenester de bestiller. I rapporten fra 1. oktober 2012 knyttet til Likeverdsprosjektet kommer man med følgende anbefaling: «Analysene viser også at man bør endre hvordan man forholder seg til behovet for tolk, og i den grad det er mulig, legge til rette for at man planlegger tolkeoppdrag ut i fra kapasitet og tilgjengelighet hos tolkene, “akkurat som man gjør med andre spesialister”, derav rapportens tittel.»[1] På de fleste og mest etterspurte språk finnes det nok profesjonelle tolker til å dekke behovet. Det er bare å bruke dem fremfor ufaglærte tospråklige personer. Profesjonelle forblir da i yrket mens amatører forsvinner, eller deres antall blir kraftig redusert.

Tolkene, på sin side, må fortsette å jobbe med å fremme og holde høye yrkesstandarder og sørge for at etiske retningslinjer følges. Det er mye som gjenstår å gjøre både når det gjelder foreningsarbeid og det å kunne føre tilsyn og innføre konsekvenser overfor de tolker som ikke holder standardene. Vi må jobbe for å kunne identifiseres som en gruppe, selv om jeg vet at det ikke er så enkelt med tanke på at vi er så forskjellige og foreløpig har få arenaer der vi kan møtes.

Det er altså fortsatt et stykke å gå før tolkeyrket i Norge blir en profesjon. Det hjelper et stykke på veien at vi har tolkeutdanning, statlig autorisasjonsprøve og Tolkeforeningen. Men vi kommer allikevel aldri i mål uten drahjelpen fra dere, som utdanner profesjonsutøvere som bruker våre tjenester.

[1] Linnestad, Hege og Hilde F. Buzungu 2012. Ikke lenger «en tjeneste av ukjent kvalitet». Rapport ved prosjektet «Styrking av likeverdig og integrerende helsetjeneste for minoritetsbefolkning i hovedstadsområdet – et samhandlingsprosjekt». Oslo universitetssykehus