Ny forskning: Byråkrater «googler» heller enn å lese forskningsartikler

Hva skjer egentlig med forskningen som finansieres av departementer, som skal hjelpe til i utformingen av norsk politikk? Dette har en forskergruppe ved Universitetet i Oslo nå sett nærmere på, skriver forskning.no mandag.

Alle ansatte i departementer, utvalgte direktorater og enkelte andre statlige organisasjoner mottok i år en invitasjon til å delta i en spørreundersøkelse om hvordan ansatte i slike organisasjoner bruker forskning som kunnskapsgrunnlag i politikk- og tjenesteutvikling.

Forskningen basert på denne undersøkelsen viser blant annet at få byråkrater går direkte til forskningsartikler på nett eller papir, og svært få byråkrater tar kontakt med en forsker for å orientere seg. Over 60 prosent forteller at de søker åpent på nettet, det vil si «Googler».

Nær 50 prosent sier at de ofte finner forskning de er ute etter gjennom å lese forskningsnyheter i media. Nesten like mange sier at de spør kollegene sine. Det er også få byråkrater som deltar på seminarer og andre arrangementer der forskere formidler forskningsfunnene sine. Bare rundt 20 prosent av byråkratene søker ofte i vitenskapelige databaser og publikasjoner.

Mange byråkrater begrunner den manglende kontakten med forskere og forskning, med at de ikke har tid.

Går den korte veien for å finne informasjon

Aldri før er det gjort en så stor studie i Norge av hvordan statlige organisasjoner henter inn og bruker forskning. Heller ikke internasjonalt finnes det mye forskning på dette, ifølge forskning.no

Spørreundersøkelsen gjennomføres av Oslo Institute for Research on the Impact of Science (OSIRIS) som er et forskningssenter på Universitetet i Oslo, finansiert av Norges Forskningsråd. Professor Taran Thune & Professor Magnus Gulbrandsen ved Universitetet i Oslo er ansvarlig for undersøkelsen, som ble sendt ut fra Norsk senter for forskningsdata.

Taran Mari Thune og hennes kolleger ved OSIRIS-senteret på UiO er nå i ferd med å analysere resultatene av studien.

— Norske byråkrater orienterer seg om forskning. Det ser vi. Men forskningen byråkratene finner fram til, er den som er lettest tilgjengelig. Mange går veldig kort vei for å finne den, sier hun til forskning.no.

Forskerne har spurt 1870 personer ansatt på 22 ulike steder. De har også gjort grundige intervjuer med flere byråkrater høyt plassert i offentlige systemer, personer som ofte tar viktige beslutninger. Nesten alle dem som ble spurt og intervjuet hadde høy utdanning og dermed god kompetanse på å lese og forstå forskningsartikler. Nesten 10 prosent hadde selv vært forskere, skriver forskning.no

— Vi har et faglig kompetent forvaltningsapparat i norge

Det er veldig mange kanaler der forskning når inn til forvaltningen, og jeg synes vi har et faglig kompetent forvaltningsapparat i Norge.

Åse Gornitzka

Viserektor for forskning og internasjonalisering ved Universitetet i Oslo (UiO), Åse Gornitzka, mener det er et klart akademisk ansvar å sikre at relevant forskning tas i bruk. Samtidig er hun ikke veldig bekymret for resultatene av undersøkelsen.

— Det er veldig mange kanaler der forskning når inn til forvaltningen, og jeg synes vi har et faglig kompetent forvaltningsapparat i Norge, sier Gornitzka.

Gorntizka er også professor i statsvitenskap. Hun synes ikke det er så overraskende at byråkratene ikke leser forskningsartikler direkte.

— En av de jeg intervjuet i en studie jeg gjorde om kobling mellom forskning og forvaltning, påpekte nettopp at man kontakter andre kolleger, drar på seminarer og konferanser. Det er mange måter å være faglig oppdatert på. En av de viktigste kildene vi ser til kobling mellom forskning og utforming av offentlig politikk, er offentlige utredninger og ekspertgruppe-systemet, sier hun.

Forskning kan ikke alltid gi entydige svar

Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Norges arktiske universitet, Kenneth Ruud sier til Khrono at resultatene fra denne undersøkelsen peker på en viktig problemstilling og det som gjelder «science advice».

— Hvordan kan vi skape arenaer hvor forskere kan videreformidle forskningen sin på en nøytral måte, som grunnlag forpolitikkutforming, spør han.

Forskerne ved OSIRIS-senteret på UiO finner noen forskjeller mellom byråkratene. Naturviterne går oftere til primærkildene - selve forskningsartiklene. Samfunnsvitere henter i større grad forskning som er relevant for det saksfeltet de jobber med. De er mindre opptatt av hva som er vitenskapelige kriterier.

Dette bør de enkelte departementene reflektere over, mener Kenneth Ruud. Han er samtidig tydelig på at politikk handler om å foreta valg og at forskning ikke alltid kan gi et entydige svar.

— Det viktige er at de som utformer politikken har god kontroll på hvilke kilder de bruker. Jo flere mellomledd det blir fra primærkilden, jo flere nyanser forsvinner jo på veien, sier han.

— Bør flere byråkrater lese forskningsartikler som er relevante for det de jobber med?

— Rent prinsipielt bør de selvfølgelig det.Et departement sitt område er ofte bredt. Vi, som høyere utdanningsinstitusjoner, bør tenke gjennom om vi kan bistå med en norsk oversikt over ulike perspektiver, slik at departementsansatte lettere kan skaffe seg informasjon og oversikt. Det bør enkelt kunne fremheves hvor det er uenigheter og hvor det er usikkerhet, sier han.

Ruud mener det blir enda viktigere framover å fokusere på populærvitenskapelig formidling av forskning, mot et bredt publikum.

— Jeg tror vi har en jobb å gjøre med å få til gode mekanismer for forsknings-råd, sier han.

Ommerksomhetsunderskudd heller enn informasjonsunderskudd

UiOs Åse Gornitzka tror at selv om byråkrater ikke direkte leser forskningsartikler, er de likevel eksponert for mye forskning via andre kanaler.

— Men det betyr ikke at forskningsartiklene er irrelevante. De er jo en del av et kunnskapsreservoar, som forvaltningen kan være avhengig av på sikt. Plutselig tilsier den politiske logikken at en type forskning som har blitt ansett som lite relevant, plutselig er kjemperelevant. Da vil forvaltningen konsultere kunnskapsgrunnlaget som finnes, sier Gornitzka og fortsetter:

— Vi vet at det er klare insentiver i den typen organer som forvaltningsapparatet er til å be om, og bestille informasjon og kunnskap. De vil aldri bli angrepet for å ha for mye informasjon, men det motsatte - å basere seg på noe som er vitenskapelig ufundert, er ikke så greit for dem. Jeg tror det her er snakk om et oppmerksomhetunderskudd. Ikke et informasjonsunderskudd, sier hun