Debatt ● Siri Merete Brændvik, Malin Eerola, Lars Gunnar Rosvoldaunet og Monica Lillefjell
NTNU fyller ikke samfunnsoppdraget sitt
Universiteter og høyskoler har fått en tydelig bestilling fra nasjonale myndigheter: å styrke helseprofesjonsutdanningene. Vi opplever nå at det er det motsatte som skjer.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Utdanning av helseprofesjoner er både kompleks og ressurskrevende. NTNU har tatt på seg samfunnsoppdraget med å utdanne fysioterapeuter, ergoterapeuter og audiografer. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, Meld. St. 5 2022-2032, peker på at vi må sikre at Norge har den kompetansen vi trenger for å møte framtidens helseutfordringer. Gjennom meldingen er utdanningsinstitusjonene gitt både tillit og et økt ansvar for å utdanne folk som arbeidslivet etterspør.
Det samme fremheves i Helsepersonellkommisjonsrapporten, NOU 2023:4 Tid for handling, hvor nødvendigheten av å få helse- og omsorgstjenesten inn på et mer bærekraftig spor understrekes. Helsepersonellkommisjonsrapporten er tydelig på at en i større grad må ta utgangspunkt i hvilken kompetanse som trengs, og at helsepersonell som bidrar med helsefremmende og forebyggende innsats må prioriteres for å redusere sykdomsbyrden.
Ergoterapeuter, fysioterapeuter og audiografer er helseprofesjoner med kunnskap om behandling, habilitering og rehabilitering i tillegg til kunnskap om helsefremmende og forebyggende strategier på individ, gruppe og samfunnsnivå. I Kunnskapsdepartementets budsjettforslaget for kommende statsbudsjett 2024 understrekes det eksplisitt at regjeringen forventer at universitetene prioriterer helsefag og at de løpende vurderer fremtidens kompetansebehov. Det presiseres videre at regjeringen vil føre en offensiv kunnskapspolitikk og bygge sterke profesjonsutdanninger av høy kvalitet. Hvordan vil NTNU følge opp dette gjennom prioriteringer og handling?
Vi er svært bekymret for de prioriteringer som nå gjøres ved NTNU. NTNU skal utdanne fremtidens helsepersonell og samtidig settes profesjonsutdanningene under stadig sterkere press gjennom ansettelsesstopp og kutt i stillinger. Kutt i stillinger gjennom naturlig avgang rammer skjevt, og vi står nå overfor en kritisk reduksjon i antall stillinger. Videre rammer også manglende muligheter for bruk av vikarer i eksternt finansierte prosjekter, forskningsaktiviteten ved utdanningene. Disse kuttene er kritisk for videre forsvarlig drift av de nevnte profesjonsutdanningene.
Situasjonen er kritisk både når det gjelder drift og kvalitet i utdanningene. Vi opplever nå at våre profesjonsutdanninger, svekkes fremfor å styrkes.
Brændvik, Eerola, Rosvoldaunet og Lillefjell
Helseprofesjonsutdanningene utdanner sine kandidater etter nasjonale forskrifter (Rethos) som beskriver den sluttkompetansen studentene skal inneha ved studieslutt. For noen av utdanningene innebærer dette at de som er ferdigutdannet skal ha et selvstendig behandlingsansvar. Dette gjenspeiler seg i utdanningene, hvor utstrakt bruk av ferdighetstrening og tett individuell oppfølging av studentene inngår. Videre utgjør omtrent en fjerdedel av utdanningene praksisstudier i autentiske yrkessituasjoner. Kompleksiteten er stor i våre utdanninger og det kreves en tett og god dialog med praksisfeltet, som for våre utdanninger betyr opp mot 50 kommuner i Trøndelag og Møre og Romsdal. I tillegg er våre utdanninger underlagt skikkethetsforskriften.
Fagmiljøene ved helseprofesjonsutdanningene jobber hver dag for å finne smartere og mer fleksible og ressursbesparende løsninger i en trang økonomisk situasjon. Men vi kan ikke organisere oss bort fra store stillingskutt og reduserte driftsbudsjett. Vårt hovedanliggende som fagmiljø er, og må være, å ha fokus på utdanningskvalitet. Dette er krevende når stillinger og driftsbudsjett kuttes, samtidig som allerede minimal bruk av eksterne forelesere og sensorer reduseres eller fjernes. Resultatet er økt totalbelastning på fagmiljøene, samtidig som muligheten for faglig påfyll gjennom deltagelse på kurs, konferanser og faglige nettverk er tatt bort. Situasjonen er kritisk både når det gjelder drift og kvalitet i utdanningene. Vi opplever nå at våre profesjonsutdanninger, svekkes fremfor å styrkes.
Det koster å utdanne helseprofesjoner! Hvis NTNU og MH-fakultetet tar på alvor samfunnsoppdraget, og bestilling fra Kunnskapsdepartementet og Helsepersonellkommisjonen om å styrke helseprofesjonsutdanningene, må dette synliggjøres gjennom målrettede prioriteringer i interne ramme- og viderefordelingsmodeller.
