debatt:

NSO illustrerer dessverre den reguleringsiver man i økende grad har sett på utdanningsfeltet

Når Norsk studentorganisasjon vil ha enda mer lovfesting er det slett ikke sikkert at de i praksis ender opp med det resultatet de ønsker seg.

Ofte er tanken bak reguleringsiveren den aller beste, skriver Bjørn Stensaker. Foto: Privat
Ofte er tanken bak reguleringsiveren den aller beste, skriver Bjørn Stensaker. Foto: Privat
Publisert Oppdatert

I Khrono 25. februar forsvarer nestleder i Norsk studentorganisasjon (NSO), Felipe Fawcett Garcia, forslaget til lovfesting av Læringsmiljøutvalg i Aune-utvalgets innstilling, og mener heller at Aune-utvalget ikke går langt nok i å detaljregulere hva slike utvalg skal gjøre.

Problemet er at virkemidlet som forskrives kan ha stikk motsatt effekt.

Bjørn Stensaker

Min opprinnelige kommentar i Khrono handlet ikke om læringsmiljø spesielt, men om læresteders autonomi til selv å avgjøre hva som kan være hensiktsmessig organisering av virksomheten. Mitt enkle poeng var at oppgaven med å utvikle og ivareta læringsmiljøet er noe som absolutt kan pålegges lærestedene, men at de selv kanskje vet best på hvilke måter dette kan gjøres på.

Innlegget til Fawcett Garcia illustrerer dessverre den reguleringsiver man i økende grad har sett på utdanningsfeltet de siste 20 årene. Ofte er tanken bak reguleringsiveren den aller beste – også i Fawcett Garcias innlegg – der han påpeker viktigheten av å prioritere studentenes læringsmiljø. Her er vi helt enige.

Problemet er at virkemidlet som forskrives kan ha stikk motsatt effekt. I Oxford Research sin evaluering av læringsmiljøutvalgene påpekes det at begrepet «læringsmiljø» er sammensatt og adresserer forhold rundt universell utforming, psykososiale og organisatoriske forhold, fysiske rammer, samt digitale og pedagogiske omgivelser. Norske universiteter og høyskoler har et ansvar for alle disse forholdene, og har gjerne (for mange) egne organ og utvalg som er etablert for å ivareta dem.

Oxford Research påpeker i evalueringen at læringsmiljøutvalgene historisk sett har konsentrert seg om saker knyttet til universell utforming/det fysiske læringsmiljøet, samt organisatoriske og psykososiale forhold, men i liten grad adressert digitale og pedagogiske dimensjoner. Ansvaret for de sistnevnte sakene ivaretas gjerne av andre organ ved lærestedene.

På denne måten splittes ansvaret for «læringsmiljøet» opp der man raskt kan ende opp med en rekke ulike organ hvor alle tar ansvar for «sine» saker, og ingen tar ansvar for helheten. Oxford Research konkluderer da også i sin rapport med at studentinvolvering/medvirkning kanskje er et viktigere resultat fra læringsmiljøutvalgenes arbeid enn deres bidrag til utvikling av selve læringsmiljøet (side 6).

Fawcett Garcia skriver avslutningsvis i sitt innlegg at studentinvolvering ikke bør være hovedmålet med et læringsmiljøutvalg, og at det er viktigere at arbeidet med studentenes arbeidsmiljø «faktisk følges opp». Her er vi igjen helt enige. Når NSO vil ha enda mer lovfesting på dette feltet er det imidlertid slett ikke sikkert at de i praksis ender opp med det resultatet de ønsker seg.