Aune-utvalgets mange detaljrike lovforslag virker meningsløse
Universitets- og høyskolelov. Aune-utvalget foreslår at lærestedene står «fritt» til å organisere seg selv, men de pålegges likevel bestemte former for organisering av utvalget, skriver Bjørn Stensaker.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Aune-utvalgets forslag om at en ekstern styreleder skal være den nye normalordningen for styring av universiteter og høgskoler – også i de tilfeller hvor man har en valgt rektor – diskuteres for tiden heftig. I Khronos spalter er det allerede mange innlegg som både forsvarer valgt og som ivrer for ansatt rektor, og konsekvensene av det ene eller det andre valget blir gjerne sett på som dramatiske.
Utvalgets rapport fremstår også som ambivalent.
Bjørn Stensaker
Det eksisterer ikke mye forskning på forskjellene mellom valgt og ansatt rektor, men en studie som er relevant å trekke inn i diskusjonen viser at forskjellene i praksis kanskje er langt mindre enn det man skulle tro.
I denne studien, som undertegnede var involvert i, så vi nærmere på hvordan et utvalg norske læresteder med både valgt/ansatt rektor jobbet med strategi og realisering av egen strategi. Det vi fant var at de styringsmessige forskjellene mellom de ulike lærestedene var relativt små, og knyttet opp til andre forhold enn hvorvidt ledelsen var valgt eller ansatt (og hvorvidt man hadde ekstern/intern styreleder).
Den nasjonale styringen av sektoren, en større grad av profesjonalisering av lærestedenes administrasjon og etablering av relativt like styringspraksiser internt ved lærestedene var blant faktorene som kan forklare den manglende forskjellen.
Aune-utvalgets mange detaljrike lovforslag om valgt/ansatt ledelse fremstår i lys av denne studien som nokså meningsløse. Utvalgets rapport fremstår også som ambivalent når det i tillegg påpekes flere steder at lærestedene «må ha autonomi», og at «den samlede styringen av lærestedene fra nasjonale myndigheter bør bli noe mindre enn i dag».
Hvis man virkelig mener at den samlede styringen bør bli mindre, burde kanskje utvalget ha satt begrensninger på egen iver etter å lovfeste lærestedenes interne styringsordninger? Faktisk klarer utvalget også å argumentere for dette ståstedet i sin egen tekst når de påpeker at «styret selv skal fastsette virksomhetens interne organisering».
Dette utsagnet står imidlertid i skarp kontrast til fortsatt pålegg om at lærestedene eksempelvis «skal ha et læringsmiljøutvalg». Det er ikke vanskelig å være enig i at det å sikre et godt læringsmiljø er en viktig oppgave for lærestedene, men hvorfor er et læringsmiljøutvalg alltid den beste måten å ivareta denne oppgaven på? Det foreslås altså at lærestedene står «fritt» til å organisere seg selv, men de pålegges likevel bestemte former for organisering av utvalget.
Hvis man virkelig mener at lærestedene skal ha autonomi kunne det kanskje holdt med å påpeke at et lærested bør ha et styre, krav til ulik representasjon i styret, og at dette styret faktisk får en reell myndighet til å fastsette egen organisering – herunder hvordan den daglige ledelsen skal ivaretas. En slik løsning kunne i prinsippet åpne opp for mange ulike og kanskje mer institusjonstilpassede styringsmodeller, og både valgt/ansatt rektor og ulike former for ledelse av styret for de læresteder som ønsker det.
