Norskopplæring kan ikke være opp til den enkelte ansatte i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

INTERNASJONALISERING| Torsdag 17. juni publiserte Khrono en sak om norskopplæring ved universitetene. I saken forteller førsteamanuensis Laura Sætveit Miles og professor Malcolm Langford om hvordan det var for dem å lære norsk. De to representerer en gruppe ansatte som står midt i sentrum av den pågående debatten om hvilken plass norsk språk har og bør ha i akademia.

Derfor er det viktig at deres stemmer blir hørt. Fram til nylig har vi hatt svært lite kunnskap om hvordan situasjonen ser ut fra utenlandske ansattes eget ståsted. Det var utgangspunktet for forskningsprosjektet Ninja – Norsk språk i akademia / Norwegian in Academia, som siden 2018 har samlet inn spørreundersøkelsesdata fra over 1700 internasjonalt ansatte fra 12 ulike universiteter og høgskoler i Norge og dybdeintervjuet 55 av disse.

Innenfor akademia diskuterer vi om internasjonalt ansatte trenger å lære seg norsk. Utenfor akademia er ikke spørsmålet om, men hvor sterke krav vi skal stille til oppnådd ferdighetsnivå i norsk, og hvilke sanksjoner vi skal rette mot innvandrere som ikke når kravene. Et premiss som aktørene i diskusjonen enes om, er at det å kunne fungere i samfunnet og bli integrert forutsetter at man kan norsk. Internasjonalt ansatte i akademia møter imidlertid ikke de samme tydelige forventningene om å lære seg norsk for å bli inkludert. I stedet opplever mange at forventningene til dem er alt annet enn tydelige og at de blir stående i spagat mellom to ulike verdener.

På den ene siden tilhører de en forskningsverden der engelsk dominerer. Engelsk er språket som gjelder for å nå ut med det mange ser på som sin primære oppgave – forskningen. I denne verdenen hersker det en oppfatning av at engelsk ikke bare dominerer, men også er tilstrekkelig som språk på arbeidsplassen. Norsken trengs ikke. Noen får denne beskjeden direkte. Andre får den i form av manglende eller utydelige signaler. Vår undersøkelse viser at det varierer sterkt i hvilken grad internasjonalt ansatte opplever at det i det hele tatt blir stilt krav til at de må lære norsk og om kravene blir fulgt opp i ettertid. Dette fremstår som tilfeldig og til dels avhengig av hvilke holdninger som råder eller hvilken politikk som blir ført av ledere ved de ulike enhetene.

I akademia finnes det en narrativ om at norsk ikke trengs i jobben som internasjonalt ansatt i vitenskapelig stilling. Men stemmer det? For noen kan dette være en behagelig narrativ, men mange oppdager etter litt tid i Norge at det ikke er så enkelt. Det eksisterer også en annen verden, nemlig en norskspråklig verden som gjør seg gjeldende både relasjonelt og på institusjons- og samfunnsnivå. For å kunne ta del i denne verdenen må man gå den lange veien det er å lære et nytt språk. Både Langford og Miles bekrefter at det har hatt en høy kostnad. Det krever mye tid og innsats, og det har også satt dem i situasjoner der de har følt seg sårbare.

En gjennomgangstone blant dem vi har intervjuet, er både at det tar lang tid å lære seg norsk godt nok til å kunne fylle de nødvendige funksjonene på norsk (for eksempel møtevirksomhet og undervisning), og at det ikke er tid og rom i stillingen deres til å få det til. Noen stemmer tar sågar til orde for at det finnes en slags dobbelt agenda: Institusjonenes mål er primært at de internasjonalt ansatte skal lykkes i forskningen sin, ikke lære seg norsk.

Hvilke muligheter har så de internasjonalt ansatte til å lære norsk og bli en del av denne verdenen?

For de fleste går veien via språkkurs, og for rundt 70 prosent holdes kursene ved institusjonen der de er ansatt. Om vi ser på kurstilbudet isolert sett, vitner de høye tallene om at sektoren tar ansvar for at internasjonalt ansatte lærer norsk. Blant vitenskapelig ansatte har rundt 8 av 10 fått tilbud om norskkurs og har gått eller går på norskkurs. Tallene er relativt like for fast og midlertidig ansatte.

Men selv om kursdeltakelsen er høy, rapporterer halvparten av de fast ansatte et ferdighetsnivå i norsk som ikke er tilstrekkelig for å kunne fungere på norsk, og andelen som rapporterer om lave ferdigheter i norsk, er særlig høy blant midlertidig ansatte. Et språkkurs eller to i seg selv sikrer ikke gode nok språkferdigheter, og mange peker på manglende muligheter til å praktisere norsk på arbeidsplassen.

Men hva skulle være grunnene til at internasjonalt ansatte skulle ønske å ta den store jobben det er å lære et nytt språk, når de fleste i realiteten kan velge det vekk? I likhet med Miles og Langford fremhever internasjonalt ansatte i vårt materiale at det å kunne norsk er en fordel for dem på arbeidsplassen, enten det gjelder studentkontakt, administrative oppgaver, lederroller eller den mer generelle integreringen.

Behovet for norskkunnskaper oppdages for noen imidlertid først når de vil delta aktivt i samfunnet eller satse på en videre karriere i Norge. Det trer samtidig frem en parallell historie om at de som ikke velger å lære seg norsk, kan møte hindringer eller løpe en risiko for å gå glipp av informasjon, relasjoner eller karrieremessige muligheter. Den narrativen de ble møtt med i starten om at norsk ikke trengs, kan med andre ord siden føre til stengte dører.

Historiene til Miles og Langford inneholder, slik vi leser dem, en frustrasjon rettet mot arbeidsgiveren og systemet de ble en del av som utenlandsk ansatt ved et norsk universitet. Slik de ser det, er ikke rammebetingelsene gode nok for å sikre at nye ansatte lærer seg norsk. Kurstilbudet internasjonalt ansatte ved universiteter og høyskoler møter, tyder på at institusjonene gjerne støtter at deres ansatte skal lære seg norsk. Vi har eksempler i materialet på fraråding og direkte motarbeiding av norsklæring, men det ser ut til å gjelde mindretallet.

les også

Engelsk i akademia: Møter få eller ingen krav om å lære norsk

Undersøkelsene våre tyder likevel på at vilkårene for å lære norsk ikke er gode nok til å sikre at denne gruppa kan bruke språket i funksjonene de skal fylle på jobb, for eksempel i undervisning. Initiativet for at en internasjonal ansatt skal lære seg norsk, ligger i stor grad på personen selv. De rapporterer å møte liten grad av praktisk tilrettelegging for å delta på språkkurs. I den grad det blir stilt språkkrav, oppleves ikke disse reelle, og sanksjonene uteblir. I realiteten kan man altså velge vekk å lære norsk, noe vi også ser i datamaterialet vårt at en del gjør.

Hvem er det da som lykkes med å lære norsk i dette systemet? Gruppen internasjonalt ansatte er selvsagt sammensatt, og de ulike fagmiljøene svært forskjellige. Ulike grupper ansatte i sektoren kan derfor stille med svært ulike forutsetninger for språklæringen. Langford og Miles tilhører begge gruppen ansatte med fast stilling. De har et morsmål som ligner mye på norsk, og de kommer fra fagfeltene juss og humaniora. I vårt datamateriale ser det ut til å være en klar positiv sammenheng mellom disse tre variablene og høye selvrapporterte norskferdigheter, mens midlertidig ansatte, ansatte med morsmål som typologisk sett står lenger fra norsk eller som tilhører realfag og tekniske fag jevnt over rapporterer å kunne mindre norsk.

Diskusjonen om norskopplæring i akademia berører både den enkelte internasjonale ansattes karrieremuligheter og sosiale inkludering på jobb og privat samt overordnede prinsipielle språkpolitiske spørsmål knyttet til de akademiske institusjonenes rolle i samfunnet. Utenlandske ansatte i akademia kommer som regel til landet med status som arbeidsinnvandrere.

Det er ikke knyttet noen nasjonal rett eller plikt til norskopplæring for denne gruppa (helsepersonell er et unntak), og det er derfor opp til arbeidsgiver. Det er imidlertid ikke fritt fram for universitetene og høyskolene. De bærer et særlig ansvar for norsk språk og at deres ansatte skal ha ressursene som trengs til å kunne skjøtte dette ansvaret. Et slikt ansvar ligger på institusjonsnivå, ikke på den enkelte internasjonale ansatte.