Nina Schjetne underviser internasjonale studenter og ansatte <span class="caps">ved Universitetet i Bergen</span>. Her fra et kurs for studenter i 2018. Foto: Hilde Kristin Strand
Nina Schjetne underviser internasjonale studenter og ansatte ved Universitetet i Bergen. Her fra et kurs for studenter i 2018. Foto: Hilde Kristin Strand

Norskkurs for ansatte bidrar på flere måter

Synergi. Interne norskkurs gjorde det mulig å knytte språklæringa til vokabular, tematikk og situasjoner relevant for den akademiske arbeidshverdagen, skriver Jorunn Store Johansen og Diego Praino.

Publisert

Hvilke faktorer bidrar til at internasjonale ansatte i akademia lykkes med språklæring i sitt nye hjemland? Våre erfaringer som lærer og deltaker på norskkurs for ansatte ved OsloMet tilsier at visse faktorer kan øke både motivasjon, deltakelse og fullføringsevne.

I hvor stor grad ansatte er aktive og involverer seg verbalt på jobben, henger tett sammen med rekkevidden av det språklige handlingsrommet og opplevelsen av egen språklig handlingskraft. Et viktig spørsmål blir derfor hvordan det språklige handlingsrommet gradvis kan utvides, slik at ansatte kan bli aktivt deltakende i ulike situasjoner og språkhandlinger i arbeidshverdagen sin; i samtaler og e-poster, på møter, på konferanser, i undervisning, i skrive- og eksamensarbeid.

Da norskkurs for OsloMet-ansatte ble etablert på campus i 2016, var et av hovedpoengene å rekontekstualisere språklæringa.
Jorunn Store Johansen og Diego Praino.

Hvilke faktorer kan bidra positivt inn? Etter vår erfaring, er det spesielt to faktorer som utkrystalliserer seg som spesielt essensielle; språkopplæring på jobb og kollegaers og nærmeste leders tilrettelegging.

I henhold til internasjonaliserings- og rekrutteringsstrategier ved høgskoler og universiteter, ser vi stadig mer mangfold rundt omkring på fakulteter, institutter og forskningssentre. En akademikerkarriere i globaliseringens tidsalder innebærer gjerne det å flytte til et nytt land én eller flere ganger, hvor man får muligheten til å møte andre språk og arbeids- og undervisningskulturer enn det man er vant til fra hjemlandet.

For mange migrerende akademikere innebærer dette å balansere en fulltidsjobb hvor man skal bli kjent med nye systemer, rutiner, praksiser og tradisjoner, samtidig som man skal lære seg et nytt språk, og i tillegg finne seg til rette i nye kollegier, nabolag og samfunn.

Vi vet at det er enkelte fallgruver som er lette å gå i for våre nye kollegaer. Mange forteller at de synes det er vanskelig å finne seg til rette på arbeidsplassen. Et element som bidrar til det, er barrieren det er å skulle uttrykke seg innenfor sitt fagområde på et språk man ikke føler seg sikker på. Faren for å tape ansikt øker sammen med risikoen for å bli passiv og taus. Hvordan kan vi aktivt motvirke dette? To språklige suksessfaktorer bør etter vår mening løftes fram.

Da norskkurs for OsloMet-ansatte ble etablert på campus i 2016, var et av hovedpoengene å rekontekstualisere språklæringa, slik at språket ikke lenger skulle læres som en separat entitet ved et eksternt norskkurs, men som en mer integrert del av jobben.

De interne norskkursene gjorde det mulig å knytte språklæringa til vokabular, tematikk og situasjoner relevant for den akademiske arbeidshverdagen. På den måten kunne jobben fungere som meningsfull læringskontekst godt egnet til utprøving, refleksjon og diskusjon, slik at språklæringa kunne fortsette også utenfor kurstidene.

Dette har ikke bare ført til økt motivasjon og interesse fra kursdeltakerne, men også til at deres språklige handlingsrom utvides innenfor jobbkonteksten. Etter våre erfaringer har norskkursene for ansatte lyktes med dette i stadig større grad, i tett samarbeid med kursdeltakere, instituttledere og studieledere.

Norskkursene på campus ser også ut til å representere en slags utvidet rolle, i det at de fyller andre funksjoner utover de rent språklige. Ifølge våre erfaringer, er det flere temaer nye kollegaer er usikre på og har behov for å adressere, for eksempel høflighetskoder på jobb og ellers, det å vise respekt for sine overordnede, det å markere en positiv autoritet overfor studentene sine.

Flere forteller at de opplever disse områdene som utydelige og uoversiktlige i Norge, sammenliknet med hvordan det er i andre land. Mye tyder på at deltakerne opplever norskkursene som et sted preget av tillit og åpenhet hvor terskelen er lav for å ta opp spørsmål knyttet til denne tematikken, og hvor deltakerne derfor blir komfortable med å ta dem opp. På denne måten kan norskkursene bidra med økt jobbrelatert kunnskap; kunnskaper som gir økt trygghet på jobb.

Mange av deltakerne på norskkursene opplever også at kursene er med på å skape et godt fellesskap. Flere forteller at dette fellesskapet preges av samhold, samarbeid og gjensidig støtte, ikke bare når det gjelder språk, men også på flere andre områder. Dette fellesskapet betyr kanskje ekstra mye for dem som er alene i et nytt og fremmed land.

Vi ser også at ut av dette fellesskapet har nye og uventede konstellasjoner oppstått, som for eksempel forskningssamarbeid på tvers av organisasjonen. Norskkursenes kontekstbaserte læring, i tillegg til den utvidede rollen og fellesskapet, etableres etter alt å dømme ikke like lett, og ikke like tydelig, på eksterne norskkurs. Vi ser derfor at norskkursene for ansatte bidrar på flere måter til at ansatte både finner seg til rette på jobben og opplever et utvidet språklig handlingsrom.

Mye tyder på at kollegaene man jobber sammen med og ens nærmeste ledelse, også kan spille helt avgjørende roller i styrkinga og utvidinga av ens språklige handlingsrom. Mange opplever å komme som nyansatt til et institutt hvor samtalene hovedsakelig foregår på norsk, både i møter og i lunsjpausen. Sjansene for stadig større språklig mestring, ser ut til å øke betraktelig dersom ens kollegaer tålmodig og vennlig oppmuntrer til deltakelse i de ulike samtalene på norsk. Det at ledelsen legger til rette for deltakelse på norskkurs og en gradvis økning av norskspråklige arbeidsoppgaver, i tillegg til kollegaveiledning, ser også ut til å spille sentrale roller i språklæringsprosessen.

Den ene forfatteren av denne kronikken, Diego Praino, sin egen historie er et godt eksempel på hvor mye disse faktorene kan bety. Da Diego kom til Norge for fem år siden, snakket han ikke ett ord norsk. Da han ett år seinere fikk jobb ved OsloMet, ble han heldigvis en del av et kollegium som var opptatt av å inkludere ham fra første stund, og av å legge til rette for hans språklige utvikling. Diego fulgte norskkurs for ansatte fra A1- til B1-nivå, samtidig som kollegaene hans stadig oppmuntret ham til å delta i samtaler og skrive e-poster på norsk. Dette førte til at hans språklæring ble en prosess kollegaene hans tok del i, og bidro positivt inn i. På denne måten kunne de også gi Diego en «vennlig dytt» ut av komfortsonen, og ufarliggjøre det å skulle prøve og feile på et ukjent språk.

Når tida kom til at Diego skulle prøve seg på å undervise på norsk, hadde han gode kollegaer i ryggen som loset ham inn i utfordringa. Ved å først gi Diego muligheten til å observere kollegaenes undervisning semesteret før han selv skulle begynne å undervise i samme emne, kunne han bli inspirert. Ved at kollegaene ga ham veiledning før hver forelesning han skulle holde, kunne han bli trygg. Ved at kollegaene stadig var tilgjengelige for tilbakemeldinger og innspill, sto han stadig stødigere på egne «norske» bein.

I dag deltar Diego ikke bare i samtaler og møter på norsk, han underviser også, og sensurerer studenters eksamensbesvarelser, på norsk. Ved at Diegos språklige handlingsrom gradvis ble utvidet, med god hjelp og støtte fra kollegaer og ledelse, opplevde han en språklig utvikling og mestring som bidro til at han lettere kunne finne seg til rette på jobb.

Vi håper alle ansatte som trenger det får muligheten til å delta på norskkurs på arbeidsplassen sin, og vi oppfordrer ledelse og kollegaer ved fakulteter, institutter og sentre til å legge til rette for de ansattes språklæringsprosesser. På den måten får vi forhåpentligvis flere språklige suksesshistorier også i framtida.