Debatt

Norge trenger en offentlig samtale om samfunnets kompetansebehov

Humanister er viktige for å forstå og håndtere kriser, men betyr det at utdanningskapasiteten bør økes, spør Sveinung Skule.

Vi trenger humanister. Men bør økningen i studiekapasitet og finansiering først og fremst reflektere søkernes interesse, herunder interessen for humaniora, eller burde det legges mer vekt på arbeidslivets og samfunnets behov, spør Sveinung Skule. Bildet er fra Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen.
Vi trenger humanister. Men bør økningen i studiekapasitet og finansiering først og fremst reflektere søkernes interesse, herunder interessen for humaniora, eller burde det legges mer vekt på arbeidslivets og samfunnets behov, spør Sveinung Skule. Bildet er fra Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen.
Publisert

Khronos intervju med meg i forbindelse med oppnevningen til et nytt Kompetansebehovsutvalg har fått flere gode og interessante kommentarer fra humaniora-miljøer ved universitetene. En fra Gro Bjørnerud Mo og Frode Helland ved UiO, og én fra Marit Reitan og Anne Kristine Børresen ved NTNU.

Kommentarene tar utgangspunkt i mitt utsagn om forholdet mellom korona-krisen og søkemønsteret til høyere utdanning: «Det er ikke overraskende å se at langt flere søker seg til høyere utdanning nå, men det er litt overraskende at det er flere søkere til historie og filosofi, og at ikke det er enda flere søkere til hva man kalle trygge yrker og profesjonsutdanninger som sykepleier og lærer».

Min overraskelse har sammenheng med de endringene vi har sett i søkemønstrene under tidligere kriser. Under oljekrisen i 2015 for eksempel, økte søkningen til høyere utdanning totalt ganske mye, som i år. Spesielt økte søkningen den gang til fag som sykepleier og lærer, der vi med ganske stor sikkerhet kan si at behovene er store. Årets søkning hadde ikke tilsvarende økninger i antall søkere til disse fagene, noe som kan ha flere årsaker.

Også Bjørnerud Mo og Helland er overrasket over økt søkning til humanistiske fag, men både de og Børresen og Reitan peker på hvordan god kriseforståelse krever kunnskap om forhold som historie, etikk og verdier. Det er et godt poeng som jeg er helt enig i. Begge peker også på at interessen for å forstå samfunnet og historien kan øke når samfunnet er i krise, og at det kan være en forklaring på økt søkning. En annen mulig forklaring som Mo og Helland er inne på, er at humaniorafagene kan være en vei til en etterspurt lærerkvalifikasjon.

Min refleksjon rundt søkertallene inngikk i en bestemt sammenheng, nemlig den økningen i studieplasser som i slike kriser ofte kommer i revidert statsbudsjett. Økningen viste seg i ettertid å bli på 5000 plasser, herunder 1000 plasser ved fagskolene. I tider der kapasiteten bygges ut raskt, er det ekstra viktig at man på forhånd har hatt en god offentlig samtale om kompetansebehovene, og om hvilke utdanningsnivåer og fagområder som bør øke. Bør økningen i studiekapasitet og finansiering først og fremst reflektere søkernes interesse, herunder interessen for humaniora, eller burde det legges mer vekt på arbeidslivets og samfunnets behov, uavhengig av søkernes preferanser? Mitt spørsmål var altså ikke om vi trenger humaniorafagene – det gjør vi – men om hvor en framtidig vekst i utdanningskapasiteten burde komme.

Ingen kan ha sikker kunnskap om framtidens kompetansebehov. Det er likevel noen vedvarende trekk ved humanistenes arbeidsmarkedssituasjon som gjør at det er verdt å reflektere rundt utdanningskapasiteten i humaniora. Den siste større gjennomgangen av humanisters overgang til arbeidslivet ble gjort av Jannecke Wiers-Jenssen m.fl. ved Senter for profesjonsstudier og NIFU. Gjennomgangen viste et bilde som var relativt nedslående:

Selv om de aller fleste får jobb, har humanistene tre år etter fullført utdanning noe høyere ledighet enn snittet for andre mastergradsutdannede. Mens arbeidsledighet for mange utdanningsgrupper er et forbigående problem i en overgangsfase, er det en mer langvarig utfordring blant humanister.

Et verre problem enn ledighet, er det ifølge utredningen at humanistene har andre former for mistilpasning på arbeidsmarkedet. De har i større grad enn andre mastergradsutdannede ufrivillig deltidsarbeid, de har oftere såkalt irrelevant arbeid, og de oppgir oftere å ha jobber som krever lavere utdanning enn det de har. Særlig kandidater fra litteraturvitenskap, kulturfag, filosofi og idéhistorie er ifølge rapporten mistilpasset og overutdannet, og det er mer enn et kortvarig overgangsproblem. Mistilpasningen har vært vedvarende høy siden midt på 1990-tallet, altså ganske lenge. På den positive siden må man, som Helland og Bjørnerud Mo, ta med at mange språkvitere klarer seg veldig bra fordi de blir lærere. Humanistene er også mindre berørt av økonomiske nedgangskonjunkturer, enn faggrupper der flere jobber i privat sektor.

Når fremtidens utdanningskapasitet bygges, er det relevant å ta i betraktning etterspørselen etter ulike kandidatgrupper, slik det kommer til uttrykk over tid og på tvers av konjunktursykluser. Selv om historiefaglig kunnskap blir mer etterspurt i krisetider, har det så langt ikke kommet til uttrykk ved at høyere andel av kandidatene får relevant jobb i slike krisetider.

Like viktig som å diskutere utdanningskapasiteten er det å utvikle utdanningenes innhold og relevans for arbeidsmarkedet. Innleggene fra humanioramiljøene ved UiO og NTNU viser at begge arbeider svært aktivt med det, og legger spennende planer blant annet for radikal tverrfaglighet. Lykkes kandidatene fra slike nyutviklede utdanninger på arbeidsmarkedet, vil humaniorafagene stå sterkere ved fordelingen av fremtidens studieplasser. Mens vi venter på det, bør enda flere delta i en løpende offentlig samtale om samfunnets framtidige kompetansebehov.