Nord-Noreg går tom for lærarar. Skal Gabrikke ha ein skule å gå til i morgon?

Gabrikke-Helen Martinussen (7) er ein av 25 elevar på Sørarnøy skole i Gildeskål kommune. På dei finaste vinterdagane kan ho ta skøytene over skuldra og gå på tur med klassen til Storåstjønna.

Studieplassane står tomme. No håper universitetet å finne lærarstudentar der ingen skulle tru.

Publisert Oppdatert

Ungane avsluttar dagen med ein song. Raude i kinna, slitne, men fornøgde, med fuktige luer og varmedressar, stiller dei seg opp på skuletrappa.

Det er ikkje noko spesielt med dette, ei scene som dagleg utspelar seg på hundrevis av andre skular i landet. Dagen går. Klokka tikkar. Ein ny dag kjem. På vesle Sørarnøy skole og barnehage i Gildeskål i Nordland, ser verda likevel litt annleis ut enn ho gjer dei fleste andre stader.

Her, langt oppe mot nord, med ei lysande strand, mellom høgfjell og fjord, som det heiter i Elias Blix’ lengtande strofer, er det så vakkert at det kan gjere vondt. Men naturen — som læraren, professoren, salmediktaren, og Gildeskåls store son, skildra så presist for hundre og tjue år sidan — er ikkje nok.

På Sørarnøy skole er det usikkert kor lenge klokka skal tikke, kor mange dagar som skal kome. Faren for at skulen ein dag blir redusert til eit fjernt «Barndomsminne frå Nordland», som er tittelen på Blix’ nordnorske «nasjonalsong», er reell.

— Det er sårbart, veldig sårbart, seier rektor Eva-Helen Fagermo.

Éi sjukmelding, og du har ein pressa situasjon, der undervisninga for dei 25 elevane på den fådelte (fleire trinn i same klasse) står i fare. For ei tid tilbake var meir halve staben sjuk over lang tid. Når staben er på sju, og ikkje alle i fulle stillingar, er det ikkje mange igjen.

Besteforeldre stilte opp. Mødrer. Fedrar. Ein lokal advokat la paragrafane til side for å jobbe som assistent og lærar på skulen.

Reknestykket

Då Sørarnøy skole og barnehage nyleg lyste ut ledig lærarstilling, søkte fire kandidatar. Ein frå Beiarn. Ein frå Pakistan. Ein frå ein stad i verda rektor ikkje hugsar namnet på.

Sørarnøy er ein såkalla fådelt skule. Lærar Tiril Birkeli Jerijærvi har ansvaret for klassen med elevar frå 1. -4. trinn, inkludert to av hennar eigne barn. Etter nokre år i Finnmark flytta ho heim til lærarjobb på øya der ho voks opp.

Ein av søkarane hadde til overmål kvalifikasjonar, og han var frå Inndyr, kommunesenteret i Gildeskål, på andre sida av fjorden. Heldigvis takka han ja. Skulen og kommunen snudde seg raskt, og ein pendlaravtale med hybel tre dagar i veka gjorde susen.

Sett frå Arnøyane, med tvillingøyane Sørarnøy og Nordarnøy, som heng i hop med ei bru, er det ikkje arbeidsplassar det står på. Ei entreprenørånd har ein gong festa seg i det vêrbitne landskapet og dei 250 innbyggarane, ikkje ulikt mange andre småstader i Nord-Noreg om dagen. Det første du møter når ferja legg til kai er ei anleggssone. Lakseslakteriet Salten 950 er i gang med ei storstilt utbygging.

Næringslivet er avhengig av skulen, reknestykket er enkelt: Dei som skal bu og arbeide her treng skule og barnehage til ungane sine.

Men mange lærarar nærmar seg pensjonsalder. Få utdannar seg for framtida. Nord-Noreg går tom.

Det skortar ikkje på arbeidsplassar på Sørarnøy, og hjørnesteinsbedrifta, lakseslakteriet, er i gang med ei større utbygging. Spørsmålet er heller kven som skal undervise ungane til dei som skal jobbe der.

I fjor haust, då Khrono gjorde i oppteljing på dei 10 offentlege institusjonane som utdannar lærarar i Noreg, mangla 25 prosent av studentane som var tiltenkt ei utdanning for 1. — 7. og 5.-10.-trinn i grunnskulen. Nord universitets campus i Bodø er blant dei aller verst stilte:

I oktober 2022 stod 74 av 100 studieplassar tomme.

«Alvorleg», var den gjennomgåande kommentaren, mellom anna frå statsråd Ola Borten Moes statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Oddmund Hoel (Sp). Han var «veldig sikker på at det ikkje er ei enkel årsak». Heller ikkje, sa han til Khrono, kunne han by på «noko trylleformular eller quick fix».

Svara på korleis krisa skal handterast, korleis skulen på Sørarnøy skal skaffe kvalifisert arbeidskraft til å undervise ungane til arbeidarane i det blomstrande næringslivet, var det heller ikkje lett å få auge på.

Men kva om det finst nokon der ute, som skulle, men ikkje kunne? Som ville, men ikkje torde? Som har hatt har for mange plikter der heime? Som når dei berre får kjennskap til kva som er mogleg, kan ta steget inn i ei lærarutdanning og bli gode lærarar i lokalsamfunna dei lever i?

Nord universitetet er i gang med å undersøke dette.

I løpet av nokre vintermånader har representantar frå universitetet turnert i så godt som alle kommunar i heile Nordland gjennom prosjektet Lærer i nord. Kommunane er stort sett ivrige samarbeidspartnarar, til liks med lokale pizzarestaurantar, i håp om utløyse den berømte effekten, vinn-vinn.

Napoli, Ørnes

Teamet består av Hanne Gravrok og Marita Jørgensen Hestnes.

To timar før dørene opnar i lokala dei har fått låne frå Norske kvinners sanitetsforeining, avdeling Ørnes i Meløy kommune, har dei ad hoc kontor på «Napoli». Der får dei samstundes lagt inn ordren på rikelege mengder pizza.

— Eg har trua på denne måten å jobbe på. Vi må ikkje risikere å bli oppfatta som ein sånn universitetskoloss i det fjerne, seier Gravrok.

Dei har turnert Lofoten, Vesterålen, Salten og Helgeland — heile 37 kommunar har hatt besøk av «Lærer i Nord». Dei har ikkje planar om stanse før dei har vore gjennom heile Trøndelag. Opplegget er det same overalt.

Dei besøker vidaregåande skular som vil ta imot dei, sidan inviterer folk flest til informasjonsmøte etter arbeidstid. Saman mobiliserer folka frå Nord og kommunen og inviterer alle som kan tenke seg å lære meir om korleis ein kan bli lærar, eller som alt arbeider i skulen, men som manglar faglege kvalifikasjonar — kort sagt alle ressursar som kan tenkast å bidra til at det likevel ikkje går tomt for lærarar.

Det er alltid eit spenningsmoment kor mange som kjem.

I Meløy kommune, nabo og storebror til Gildeskål, er der totalt 200 lærarar, fordelt på 8 skular. Den minste, på øya Bolga, har i dag berre fire elevar. «Er du pedagog og ønsker deg bort fra byens jag?», spør kommunen på nettsidene sine.

Det gjeld å spele på dei strengane ein har.

Her finst det meste ein friluftselskar kan ønske seg. Her ligg ei redning for rushtidsslitne byfolk med nordlandslengt. Men det finst også mange andre kommunar i Nord-Noreg, som kjempar om dei same, for få, lærarane.

Hanne Gravrok frå Nord universitetet har reist land og strand rundt for å inspirerere både ungdom og godt vaksne til å satse på lærarstudiet. Her på Meløy vidaregåande skule

— Eg la ut ein fellesannonse med 16 ledige stillingar seinast i dag, seier kommunalsjef for oppvekst i Meløy, Mona Mork, som er optimist, men nøktern.

— Det er vanskeleg å skaffe kvalifiserte lærarar både på barne- og ungdomstrinnet. Det er stor gjennomstrøyming, og ein god del ufaglærte som ikkje kan tilsetjast fast.

Kvelden og det blå lyset legg seg over den gule «Kløverstua» til sanitetsforeininga, og det knirkar frå sko i snøen. To, fem, åtte, elleve … det teiknar til å bli eit brukbart oppmøte.

Inne i varmen herskar ei koseleg krisestemning.

Nord-teamet ønsker velkommen. Oppvekstsjefane får ordet.

— Eg blir skjelven når eg tenker på framtida, seier Mona Morks kollega, oppvekstsjef i Gildeskål kommune, Hilde Wiik, som humoristisk legg til at det berre er å setje alle klutar til, no er det alvor.

— Vi må berre reklamere for skitvêret og storman og alt!

Statistisk sentralbyrå peikte for eit par år sidan på at lærarkrisa kan vere eit forbigåande fenomen. Fram mot 2040 går barnekulla ned, og då blir det jo ikkje bruk for så mange lærarar. Men det med reduserte barnekull bit ikkje her. Færre ungar er ikkje akkurat løysinga på stader som Sørarnøy, Bolga, eller kommunesenteret Ørnes, for den del.

— Vi må berre reklamere for skitvêret og storman og alt!

Hilde Wiik, oppvekstsjef

Teamet frå Nord universitet har nokre meir handfaste lyspunkt å bidra med. Frå hausten skal for eksempel campus i Bodø, til liks med Nesna og Levanger, få samlings- og nettbaserte alternativ for dei som vil utdanne seg til å undervise i barneskulen.

Dét er ein nøkkel som kan låse opp lærardøra for fleire av dei som sit i salen.

Kallet

Som for eksempel for Linn Meløysund, som allereie har jobba som kontaktlærar i snart fire år. Ho har lenge ønskt å få dei formelle, pedagogiske kvalifikasjonane i orden. Men med tre barn og ein mann som jobbar skift, er det liksom ikkje så aktuelt å flytte på hybel.

— For meg er lærargjerninga nesten som ein lidenskap. Men det er umogleg for meg å følgje noko anna enn ei samlingsbasert utdanning, helst i Bodø, seier 36-åringen.

Pizza, brus, kaffi. Fast rutine på folkemøta i LæreriNord-prosjektet.

Over pizzastykket ved sida av henne sit kollega Hilde Skille. Også ho har jobba i skulen i fleire år. Situasjonen hennar har om mogleg vore endå meir fastlåst med tanke på å skulle bli student. Mannen er yrkessjåfør og er for det meste berre heime i helgane. Dei bur på ein gard med dyr som skal passast på. Dei har fire barn.

— Men eg brenn for jobben. Det er veldig meiningsfylt. Eg har jobba ein del med ungar med særskilde behov, og det vil eg gjerne halde fram med, seier ho.

Begge smiler ein smule ironisk når utdanningspolitikk og «dei som styrer i Oslo» blir tema. Forstår politikarane og byråkratane i sentrale strøk korleis kvardagen utspelar seg her? Svar: simultan risting på hovud.

— Det er mykje nedsnakking av læraryrket. Men eg opplever mykje positivitet. Og kommunen er flink til å finne løysingar for å få ting til å fungere, seier Meløysund.

Litt ut i møtet dukkar den einaste mannen for kvelden opp.

Verktøykassa

Cato Olsen er i tvil. Det blir litt som å lære seg butterfly på nytt.

Om ein kunne konvertere studiepoeng frå livets skule til formelle kvalifikasjonar, skulle han hatt ei professorstilling. Men konglomeratet av jobbar og utdanning han har bak seg gir null utteljing der han er no.

— Eg har ei full verktøykasse, men det er feil verktøy, seier han.

Cato Olsen har all erfaringa og manglar alle papira. På møtet i Ørnes i Meløy kommune får han tips frå studierådgivar Marita Jørgensen Hestnes frå Nord universitet.

Han gjekk ut i yrkeslivet på «gamlemåten». Kring konfirmasjonsalderen tok han jobb i fiskeriet.

— Men eg blei så sjøsjuk.

Flatare vatn toler han, så då dottera begynte med svømming, tok han like gjerne trenarutdanning som svømmetrenar. Det førte han, i tillegg til å bli hovudtrenar i Meløy svømmeklubb, til ti år med ansvar for svømmeopplæringa for skuleungane i kommunen.

På det tidspunktet hadde han ei lang yrkeskarriere bak seg i industrien, mellom anna som kuldeteknikar, mellom anna i Sør-Afrika. Han har jobba i barnevernet og stilt opp med fosterheim. Men på papiret, i skulen, når han ikkje forbi status som «fagarbeidar».

— Eg har mykje erfaring med barn, seier han. — Eg synest jo det burde gi litt utteljing.

Cato Olsen har tatt turen for å sjå om det likevel finst ein veg til utdanning for ein som han, og om han kan rekke nokre år som utdanna lærar før han blir pensjonist.

— Livet kjem ofte i vegen for utdanning, seier han.

Rundetidene

Vintersola står framleis lågt, men høgt nok til å gnistre i puddersnøen. På Sørarnøy må dagen nyttast, det er trass alt ikkje mange av akkurat denne typen. Vinterstormane kan vere like brutale som sommarnettene er vakre.

Ungane må forsere bakkar og knausar, utmark, utsikt til ope hav. Dei ber skøyter over skuldra, og hockeykøller som er høgare enn kroppane deira.

Sørarnøy skole og barnehage i Gildeskål har storhavet som næraste nabo og klimaet er ikkje for pingler. Desto viktigare er det å nytte dei fine dagane. I midten blir Vilde Annie Olaussen Wilhelmsen tatt imot av lærar Tiril Birkeli Jerijærvi og Leah Victoria Birkeli.

På den andre sida av knausen er to timar av skuledagen sett av til leik på isen på Storåstjønna. Rundetidene på isen varierer. Ungane på første til fjerde trinn går alle i same klasse. Men meistringskjensla er tilsynelatande stabil og jamt fordelt.

Kosen rundt bålet har flat struktur.

For lærar Tiril Birkeli Jerijærvi er det ein overkomeleg gjeng å halde oversikt over, blant elevane er hennar eiga dotter og son. Ho er sjølv oppvaksen på øya, før ho drog til Bodø og utdanna seg til lærar, og deretter jobba ein del år i Kirkenes. No er ho for lengst etablert med mannen og ungane på heimeøya.

Der er utfordringar med å vere mini-skule. Spennet, i modning og fagleg nivå, er stort i ei klasse der det kan vere opp til fire år mellom dei yngste og dei eldste. Men for Jerijærvi veg alt det andre opp, med god margin.

Ane Aas og Martynas Juskenas går begge på 10. trinn og må snart flytte på hybel for å ta vidaregåande. Ho har lyst til å bli etterforskar. Dersom då ikkje bandet ho spelar i skulle ta av. — Eg blir fornøgd så lenge det blir noko med båt, seier Martynas. På ryggen heng Sean Glomar Laumann.

— Med så små klasser kjem du nær elevane. Du rekk verkeleg å sjå alle kvar dag, og møte behova deira. Eg trur vi raskare kan oppdage konfliktar, og betre kan løyse dei og hjelpe til på ein betre måte, enn det som er mogleg på store skular. Eg opplever også eit støttande kollegium. Det er lett å få snakka med kvarandre, og vi kan støtte og lære av kvarandre, seier ho.

Likevel, denne ulmande, ubehagelege trusselen som ligg under: Blir det lærarar igjen til slutt? Blir det ein skule å gå til i morgon, for ungane langt der oppe mot nord?

Jerijærvi kan ikkje anna enn håpe, og ærleg love at klisjeen om det enkle og gode livet på landet langt på veg er sann.

— Det er lettvint på ein liten plass, å få gjort ting, organisere ting. I går sjekka eg at isen var trygg. Då var det berre å sende melding til foreldra. Ta med skøyter. Lån om du ikkje har. Så fær vi på tur!

Eit sørgåande fly teiknar ei kvit stripe, deler himmelen i to, nokre kilometer over dei unge skøyteløparane på Storåstjønna.

Løyndomen

Nord universitetet, som kjempar for lærarutdanninga, har i alle fall funne ut dette: Når lærarspirane ikkje kjem til universitetet, må universitetet kome til lærarspirane.

— Dette er eit gjensidig forpliktande samarbeid. Initiativet er vårt, men forventninga er at kommunane stiller opp. Målet er å nå ut til folk der ute og fortelje om kva moglegheiter som faktisk finst: Dei som kanskje allereie jobbar som ufaglærte vikarar i skular og barnehagar, på SFO. Med å dra ut og møte folk kan vi bygge relasjonar til oss som næruniversitetet og komme i dialog med dei som er usikre, seier Hanne Gravrok.

Og kommunane stiller opp, stort sett med god grunn. Nokre kommunar prøver også med friske gulrøter.

Sørarnøy skole og barnehage i Gildeskål kommune
Delar av det velhaldne inventaret på Sørarnøy skole kunne kanskje ha blitt freda av Riksantikvaren. Biblioteket ligg midt i bygget under kartmodellen av Arnøyane.

Flakstad kommune i Lofoten blar opp 110 000 kroner til innbyggarar som fullfører barnehage- eller grunnskulelærarutdanning. Bø i Vesterålen, i dag med ord på seg for å vere Nord-Noregs Monaco, etter at kutt i formuesskatten lokka Bjørn Dæhlie til kommunen, er naturlegvis ikkje dårlegare. Så lenge du tar jobb i kommunen etter ferdig utdanning, får 25 000 kroner i semesteret, eller permisjon med full lønn på studiesamlingar.

Om du tar lærar- eller barnehagelærarjobb i Gildeskål, for eksempel på Sørarnøy, får du 60 000 som startbonus.

Før pizzamøtet på kvelden har Gravrok og Hestnes vore på besøk på den vidaregåande skulen i Ørnes for å gjødsle spirane.

— Lærarane kan bli flinkare til å framsnakke sitt eige yrke

Det viser seg at elevane veit ganske lite om læraryrket, og at ryktet yrket har fått er frynsete.

— Ofte høyrer vi frå ungdommane at dei ikkje har lyst til å bli lærar fordi dei «tener så sinnssjukt dårleg». Når vi fortel at startløna for ein grunnskulelærar er 563 800 og at ein lektor kan komme opp i over 700 000 kroner, får mange eit positivt sjokk. Og når vi legg til at dei som tar grunnskolelærarutdanning kan få sletta inntil 160 000 av studielånet, blir vi møtt av måpande fjes. Dette er slikt dei ikkje veit, det er informasjon som heilt klart kan påverke yrkesvalet, seier Gravrok.

Kanskje trengst det fleire slike som Tiril Jerijærvi. Lærarar som formidlar gledene i jobben.

— Lærarane kan bli flinkare til å framsnakke sitt eige yrke, det er heilt sikkert, seier Gravrok.

Since 1836

Oppe på lærarrommet på Sørarnay er der rikeleg med kaffi igjen til å fylle dei to koppane på bordet. Den eine har påskrifta «Salten Aqua», selskapet som eig hjørnesteinsbedrifta på øya — den andre «Blix», kommunens merkevare since 1836. Nyrektoren og gamlerektoren tar seg tid til å reflektere litt over «tingenes tilstand». Ikkje at dei eigentleg er så nye eller gamle i rektorjobbane, nokon av dei.

Tidlegare rektor, no lærar, Aina Solås (til venstre) og noverande rektor Eva Helen Fagermo (til høgre), på lærarrommet. — Vi taper mot byen i kampen om lærarane, seier Fagermo.

— Det er ikkje lett å rekruttere lærarar til vesle Gildeskål. Mange eldre går av, medan vi taper mot byen i kampen om dei som er igjen, seier rektor Eva Helen Fagermo.

Fagermo er nettopp tilsett i rektorstillinga, som i realiteten har vore ledig i lang tid. Kvar dag pendlar ho over med ferja frå naboøya, Sandhornøya. Før Fagermo kom på plass, steppa Aina Solås inn som rektor, i kombinasjon med lærarstillinga, i tida det røynde på som verst med sjukmeldingar.

— Når her ikkje er andre, så er her ikkje andre, konstaterer Solås.

Pedagogisk leiar i barnehagen, Tonje Olsen, har gitt sitt bidrag: Dottera Martine (3) er for tida 1 av 3 tre born her. For nokre år sidan var det 14 barn i barnehagen.

Ho kom som turist for ein god del år sidan, og fall pladask for Arnøyane. Sidan vart det hytte, og mange feriar og helgar. Ryktet gjekk, så å seie, om at denne dama frå Bodø var lærar, kanskje kunne ho lokkast til å bli. Då mannen vart pensjonist, vart valet enkelt. Bylivet var historie.

— Eg har aldri angra. Eg får vere så tett på naturen. På spaserturen til jobb ser eg ørn, oter, sel, kval … Og på skulen, tett på elevane.

Ho smiler lurt.

— Jau då, eg prøver sjølvsagt å reklamere for skulen og øya. Men det er ikkje vanskeleg. Eg er ferdig med byen, eg er ærleg talt sjeleglad for å få vere her.

Ei liknande innstilling har Tonje Olsen, som tittar innom til matpause, frå barnehagen der ho er pedagogisk leiar.

— Då eg kom hit i 2008 var her 40 elevar, fortel ho.

No, 15 år seinare er det altså 15 færre.

Hit eit steg

Olsen er frå ein fiskarfamilie i Rødøy, ein kommune lengre sør på Helgelandskysten, med eit tusental øyar og holmar i porteføljen. Men mannen er herifrå, dei skulle berre «prøve eit år». No kombinerer han styrmannsjobb og sjarkfiske.

I barnehagen er det berre tre ungar for tida. Ein av dei er Tonje Olsens eiga jente på tre år.

— Eg blir ikkje sitjande på gamleheimen og tenke at eg fekk for lite tid med ungane, i alle fall!

Det finst håp i hengande snøre. Opptil fleire graviditetar skal vere i gang på øya. Brått kan barnetalet vere dobla! Håpet om eit oppsving er høgst levande, sjølv om toppnoteringa med 14 barnehagebarn for nokre år sidan verkar vanskeleg å slå.

Olsen minner om at Arnøyane er avsides, og samstundes ikkje. Det tar ein times tid med hurtigbåten til Bodø. Nokon gonger klaffar rutene. Tonje Olsen og mannen rekk fint å reise inn og sjå Bodø/Glimt banke eitt eller anna europeisk storlag, synge Blix’ «Barndomsminne frå Nordland» med supporterane, ete middag, og reise heim same kveld.

Englar i snøen har sin eigen song. Men kvar blei det av lærarane i alt mylderet?

På veggen på lærarrommet heng ein kopi av stasjonsuret på Grand Central, den store jernbanestasjonen på Manhattan i New York.

Utanfor stiller ungane seg opp på skuletrappa og avsluttar dagen med ein song. «Klokka tikker dagen går, det er slutt på dagen vår».

Dei luktar bål og frisk luft.

Retting 19.3.2023, kl. 13.50: Ved ein inkurie var kommunesenteret i Meløy kommune, Ørnes, i artikkelen omtalt som Rørvik. Vi beklagar feilen.

Powered by Labrador CMS