Nei, humanistiske fag skal ikke være forbeholdt en «dedikert, mindre student­masse»

P«Jeg har vanskelig for å se at dette kan kalles et instrumentelt syn, skriver Roy Steffensen i Klassekampen lørdag 30. mai. Han viser til at universitetsfag som filosofi, historie og statsvitenskap «bør primært være for en dedikert, mindre studentmasse». Det er mulig han tror at dette er studier som i all hovedsak leder til jobb i akademia; da glemmer han at en svært stor andel av de som studerer historie blir lektorer i skoleverket. Læreplan for historie og filosofi for videregående skole setter også krav til fagkompetanse hos læreren; ballast i filosofi fra universitetet kan fort vise seg relevant. Det samme gjelder andre store humanistiske fag som nordisk og enkelte fremmedspråk. Statsvitenskap er heller ikke av veien dersom du skal bli samfunnsfaglærer. For Steffensen er opptatt av skoleverket i sitt innlegg og av at «utdanningssektoren får tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft». Vel, skal vi lykkes med det kan ikke de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene forbeholdes en «dedikert, mindre studentmasse», slik Steffensen foreslår.

Selv om rundt 1/3 av de som studerer humanistiske fag går til høyst relevante jobber i skoleverket, er universitetene også opptatt av at vesentlig bredere deler av arbeidslivet skal se verdien av humanistisk kompetanse. Vi innfører praksisemner i utdanningene og styrker samarbeidet med arbeids- og samfunnsliv. Studentene skal i større grad bli klar over hvilken relevans egen kompetanse har i arbeids- og samfunnslivet. I det nyopprettede honours-programmet ved Universitetet i Oslo møter studentene både realfag og humanistiske fag – filosofi og programmering. Studiet har rekordstort søkertall, og arbeidsgivere slår fast at det er akkurat denne type tverrfaglig kompetanse vi er på jakt etter.

• Les også: Et finansierings­system tilpasset sektorens mangfold

«Vi bare justerer litt», skriver Steffensen og slår fast at de har «lagt en føring om å ta inn et nytt insentiv i finansieringssystemet i tillegg til de som er der fra før». Han viser til at relevant jobb etter endt utdanning skal inn som ny faktor i finansieringen av universiteter og høgskoler. Finansieringsmodellen inneholder allerede en rekke faktorer eller insentiver. Faren er at disse trekker i ulike retninger, og at de forskjellige faktorene nuller hverandre ut. Nok ett insentiv på toppen av alle de andre øker kompleksiteten av finansieringsmodellen og bidrar kun til flere arbeidsplasser til de som skal telle, måle og omfordele. Og ikke i «verdiskapende industri, velferdssektor og utdanningssektoren», slik både Steffensen og utdanningsinstitusjonene er opptatt av.