Debatt ● Øyvind Kvalnes
Når maskinen gjør jobben
Hvordan skal vi forholde oss til verktøy som gjør at studentene kan levere svar på spørsmålene våre i løpet av sekunder, uten at de har satt seg inn i saken og teoriene om den, eller har tenkt selv?, spør professor Øyvind Kvalnes.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I mars skrev tre hundre masterstudenter på BI en eksamensoppgave i etikk, om etikken i å bruke ChatGPT og lignende verktøy i arbeidet med en eksamensoppgave. I forkant var inntrykket mitt at studentene i stor grad allerede bruker kunstig intelligens-verktøy når de studerer og skriver. Akkurat hvor mye av arbeidet de overlater til chatboten er det vanskelig å avgjøre. Her ville jeg sjekke ut hva de tenker om etikken i å arbeide på denne måten. De har lært om pliktetikk og konsekvensetikk, og skulle være i stand til å bruke disse teoriene til å drøfte spørsmålet. Studentene vet at det regnes som juks hvis de bruker tekst fra chatboten i besvarelsen sin, uten å oppgi kilde. Derfor trenger de å tenke igjennom om det likevel finnes etisk forsvarlig og konstruktiv bruk av kunstig intelligens innen rekkevidde.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Etter å ha lest besvarelsene og snakket med studenter, sitter jeg igjen med en oppfatning av at mange studenter har tilegnet seg arbeidsmåter som de selv har etiske betenkeligheter med. En student skriver at ChatGPT sparer han/henne for timer med googling. Altså ikke timer med å lese pensum og sette seg inn i akademiske tekster. Studentenes evner til å fordype i forskning ser ut til å forvitre. Det er i så fall leit, siden tilegnelse av vesentlig og dyp kunnskap gjerne forutsetter hardt arbeid. Chatboten tilbyr en lynrask snarvei til å lage tekst som illuderer forståelse. Hvis dette blir standarden for hvordan studentene produserer eksamensbesvarelser, så har både de og fremtidige arbeidsgivere et problem.
Filosofen Susan Kennedy har påpekt hvordan ChatGPT bidrar til ytterligere gamifisering av utdanning. Studieløpet fremstår som et spill, hvor det er om å gjøre å sanke flest mulig poeng underveis, med minst mulig bruk av ressurser. På sitt beste kan gamifisering skape engasjement og entusiasme rundt læring, særlig når den inkluderer samarbeid. På sitt verste fører den til prioritering av kortsiktige gevinster på bekostning av langsiktig læring. I et spillunivers leter aktørene etter snarveier til målet, elementer som kan redusere behovet for å investere egne ressurser. I et gamifisert utdanningsløp kommer læringen til kort, hvis spillet er laget slik at du kan sanke poeng uten å gå den lange veien med å lese, notere, diskutere og reflektere.
Det er forståelig at studentene kaster seg over mulighetene som ChatGPT og kunstig intelligens gir dem. De jakter på gode karakterer, samtidig som de gjerne bruker mye tid på deltidsjobber under studiet. Da er all tidsbesparing velkommen. Det virker også som om mange har nøytralisert vekk det moralske ubehaget som oppstår ved tanken på å la chatboten skrive for seg. De sier til seg selv at de fleste andre gjør det, at ingen tar noen skade av det, at de som er kritiske ikke forstår studentenes situasjon, og så videre. Den som avstår av samvittighetsgrunner, taper i kampen mot mer pragmatiske medstudenter.
Kollega Tor Grenness har tidligere avdekket hvordan studenter resonnerer seg frem til å alminneliggjøre juks. Alle andre gjør det. Hvis du ikke bruker alle tilgjengelige virkemidler, så taper du. Med denne innstillingen er studentene med på å undergrave verdien av egen utdanning. Hvor interesserte er arbeidsgivere i kandidater som først og fremst er gode til å stille spørsmål til en chatbot, men har begrenset kritisk sans, og manglende dybdeforståelse for viktige fenomener i samfunnet?
Fremveksten av ChatGPT og andre kunstig intelligens-verktøy skaper behov for en nyorientering ved universiteter og høyskoler. Hvordan skal vi forholde oss til verktøy som gjør at studentene kan levere svar på spørsmålene våre i løpet av sekunder, uten at de har satt seg inn i saken og teoriene om den, eller har tenkt selv? Vi må bli flinkere til å formulere gode spørsmål, og invitere studentene med på læringsreiser som er spennende i seg selv, utover at de gir gode karakterer på vitnemålet. Løsningen er ikke å innføre gammeldagse eksamener i lukkede rom, uten hjelpemidler. Det forbereder ikke studentene på livet etter at utdanningen er over. I stedet trenger vi en pedagogikk som fremmer nysgjerrighet og kritisk tenkning, i en tid hvor snarveiene til en utdanning blir stadig kjappere og mer avanserte.
