Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Mulige årsaker til at studenter noen steder fusker 5 ganger så ofte som andre steder
Det er svært lite sannsynlig at studentene ved fire institusjoner skulle være 4-6 ganger så uhederlige som studentene ved de tre institusjonene med lavest fusketall, mener Karl Øyvind Jordell.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khrono publiserte 4.4. en oversikt over fuskesaker, basert på de endelige tallene for 2022. Ved årsskiftet publiserte man en foreløpig oversikt. I en kommentar skrev jeg da at man burde undersøke hva som skiller de få institusjonene som har 3-4 ganger så mange fuskesaker, fra dem som ikke har så mange.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I den nye artikkelen er ikke dette gjort (en faktaboks med rangering omhandler klagesaker totalt). En gjennomgang viser at det er fire institusjoner som ligger svært høyt hva angår fuskesaker. Det gjelder UiA, som også er fremhevet i artikkelen, der antall saker tilsvarer 7,9 promille av studenttallet. Deretter følger Høgskolen i Molde (7,6), Høgskolen i Innlandet (6,9) og Univ i Sørøst-Norge (6,5). I et midtfelt med verdier mellom 3,7 og 4,7 ligger Idrettshøgskolen, NHH og Nord. De øvrige har verdier under 3,2; tre har verdier på 1,5 og lavere.
Det er svært lite sannsynlig at studentene ved fire institusjoner skulle være 4-6 ganger så uhederlige som studentene ved de tre som skårer lavest. Årsakene må finnes i de prosedyrer som benyttes. I utgangspunktet er det dessuten slik at noen institusjoner ikke anser ethvert tilfelle av selvplagiat som fusk.
1. Det er for det første mulig at institusjonene har ulik praksis hva angår hvor mange besvarelser som sjekkes for plagiat. Det bør Khrono eller andre undersøke.
2. For det annet er det mulig at vurderinger av funn foretas av ulike personalgrupper, herunder at fagpersonale er involvert i ulik grad. Konsekvenser av det siste kan illustreres ved en sak om fusk i en eksamensbesvarelse i sykepleie som jeg har vært involvert i. Tre aspekter ved fuskesaker er drøftet i dette perspektivet:
- at opplistinger lett kan bli sett på som plagiering
- hvorvidt det foreligger fusk når ekstern kilde er oppgitt
- straffenivået
2.a. I angjeldende eksamensbesvarelse ga dataprogrammet for det første utslag på plagiering fra en bacheloroppgave ved en annen institusjon. Men en fagperson ville vel se at det var svært usannsynlig at en student skulle ha stjålet fra denne oppgaven, som det er vanskelig å forstå hvordan studenten skulle ha funnet fram til. Vedkommende ville vite at to opplistinger, av 5 + 7 observerbare smertereaksjoner, også står i den læreboka som hen vet at studentene leser, og som studenten hadde oppgitt.
Men i to omganger ved angjeldende institusjon, og en omgang i Felles klagenemnd, ble utslaget behandlet på autopilot, både av tre saksbehandlere, og ved to + en nemndsbehandling. De la alle til grunn at studentens kilde var bacheloroppgaven. Til overmål bløffet institusjonen og ga inntrykk av at man hadde tatt høyde for at studenten hadde basert seg på læreboka. Ved siste behandling i FK prøvde man ikke å argumentere mot læreboka som kilde, men ville ikke innrømme feil ved første gangs behandling: Man sa man ikke hadde vektlagt punktet, noe som det ikke var mulig å lese ut av saksforelegget for første gangs behandling. Og man fremmet ikke en eksplisitt frikjennelse av studenten, noe som ga institusjonen et syltynt formelt grunnlag for å hevde at FK ikke hadde påpekt feil i deres behandling av saken.
2.b. For det annet ga dataprogrammet utslag på en opplisting av tiltak etter slagbehandling: Mobilisering, som kan forebygge fem komplikasjoner, observasjon av tre vitale funksjoner, samt trening bl a i form av tre øvelser. Her viste utslaget at studenten også hadde listet opp disse 5+3+3 punktene i en tidligere besvarelse. Det fremstår som sannsynlig at en fagperson ikke ville lagt vekt på denne gjenbruken, fordi det dreier seg om noe som må være allmennkunnskap blant sykepleiere – om man har listet opp byer i Belgia en gang før, trenger man vel ikke å vise til opplistingen for all fremtid. Det viktige ville være at studenten hadde oppgitt eksterne kilder, og det hadde hun.
2.c. Fellestrekk ved 2.a og 2.b: Disse to anklagepunktene har det til felles at de dreier seg om opplistinger, av med hhv 5+7 og 5+3+3 punkter. Det er overveiende sannsynlig at slike punktvise lister meget lett blir markert som plagiat, fordi det vil være vanskelig å omformulere det enkelte punkt på en slik måte at det ikke blir gjenkjent.
Da blir det viktig å sjalte ut autopiloten, og utvise faglig skjønn. Hva angår de 5+7 punktene kunne skjønnsutøvelsen gått på noe så enkelt som hvorvidt så spesifikke lister kunne ha sin opprinnelse i en studentbesvarelse, som læreboka så hadde kopiert! Hva angår de 5+3+3 punktene kunne skjønnet gå på om ethvert selvplagiat, herunder byer i Belgia, er klanderverdig, så meget mer som enkelte institusjoner som nevnt ikke regner all selvplagiering som fusk.
2.d. Det tredje anklagepunktet dreier seg om at studenten på en enkeltside i en besvarelse har kopiert fra en artikkel som oppgis som kilde nederst på samme side. Overskriften som studenten har satt øverst på siden, er en parafrasering av kildens tittel, slik at det er åpenbart at teksten er hentet fra kilden. Men det mangler anførselstegn. Når kildehenvisningen er så tydelig, ville en fagperson, som sannsynligvis kjenner kilden, neppe anse dette som fusk.
2.e. Fellestrekk ved 2.b. og 2.d: Disse to siste punktene har det til felles at ekstern kilde er oppgitt, slik at studenten ikke har stjålet fra andre, og dermed ikke fusket i den betydning ordet har til vanlig. Men hun har brutt andre regler, nemlig en omstridt regel om selvplagiat, som praktiseres ulikt, og bruk av anførselstegn. Det siste hadde hun ikke fått opplæring i; hun hadde bare fått henvisning til regler på nettet.
Det er mulig at institusjonene, uavhengig av hvilken personalgruppe det er som vurderer fusk, har ulik praksis på dette feltet, slik at noen anser ethvert regelbrudd som fusk, mens andre bare reagerer når studenten har stjålet, og ikke oppgitt ekstern kilde. Fagpersonale vil vite om det har vært gitt grundig undervisning og trening i regler for kildebruk til bachelorstudenter tidlig i studiet, forut for at de skal skrive bacheloroppgave i siste semester.
3. Et siste punkt er straffenivået. Her var det slik at institusjonen ved annen gangs behandling der overveiet mildere straff enn to semesters utestengelse, selv om man da fortsatt feilaktig trodde at studenten hadde stjålet fra bacheloroppgaven fra en annen institusjon. Men FK, som hevder ikke å ha vektlagt dette punktet, har skjerpet straffen, ved å ilegge to semesters utestengelse, selv om antall forseelser var sunket fra tre til to, og tilfellene av egentlig fusk var sunket fra ett til null.
I tilknytning til det nylige jubileet for den såkalte kvalitetsreformen betonet en tidligere statsråd på feltet, Giske, at han alltid hadde fremholdt at et års forlenget studietid ikke primært betyr ett år mer i studiegjeld, men ett års mindre inntekt. Dette perspektivet bør også legges på straffenivået i fuskesaker som ikke er fusk, men mindre regelbrudd. Og etter mitt skjønn er det sannsynlig at fagpersonale oftere enn saksbehandlere og nemnder har dette hensynet i bakhodet når de vurderer fuskesaker. Kjennskap til et drakonisk straffenivå, i dette tilfelle minst brutto 600.000 i tapt inntekt, på grunnlag av saksbehandling på autopilot, kan medføre at fagpersonale er tilbakeholdne å melde regelbrudd som de ikke oppfatter som fusk. De vet at å bli anklaget for fusk er en stor belastning for de studenter som de har daglig kontakt med – i tillegg til den rent økonomiske.
